For meg handler det om å sette ned forventninger. Til meg selv, og til livet…
Det er trist, men det er sånn det er, og sannsynligvis den eneste veien til å få det bedre.
Jeg har tenkt på det de siste ukene… Etter en smell… Jeg må rett og slett sette ned forventningene til selve livet!
Jeg vil mye, men sliter med en god del ting også.
Kanskje man må huske på hva man sliter med, og akseptere det.
Akseptere tungsinn f.eks.
Jeg vil aldri få det som den personen der i det miljøet der… Det man ser andre har.
Man må rett og slett prøve å la være å kjempe så hardt.
Husker en mann sa til meg… Jeg lurer på om du hadde fått det til jeg, bare du ikke kjempet så hardt…
For min del så virker det som jeg må gå mot en full aksept av livet for å få det til. Det å sette ned forventninger. Jeg øver meg i bitte små bolker, på å akseptere alt, men jeg vet ikke om det noengang vil gå. Det er ting som er ekstremt vanskelig å akseptere.
Hvem vil/ønsker du å være? Om så og så lenge? Hvor lenge er det til du ønsker å oppnå drømmen?
Jeg har alltid ønsket å være den nye “mor Teresa”. Noe jeg overhodet ikke passer til. Alt for mye syndige tanker. Og i overkant lite vennlig mot andre inni hodet. Hender at jeg skyter dem, midt mellom øynene, i tankene altså. Etterpå bøyer jeg meg over dem og spør om de sa noe? Noe de da ikke gjorde siden de nå er død. “Tenkte meg det ja”, sier jeg til meg selv og legger vekk pistolen. Alt i tankene. Tviler på at Mor Teresa hadde sånne tanke der hun gikk rundt og gjorde udelt gode gjerninger. Så ikke noen utsikter til å bli Mor Teresa altså.
Det hadde jo, om en vil bli “Mor Teresa” vært en fordel om en liksom lot livet, eller Gud, lede seg og ikke var så sta og absolutt skulle bestemme selv hele tiden. Ikke hadde en, til tider, litt overhengende angst for mennesker og ikke var så depresiv og tiltaksløs heller på det jevne heller.
Noe som også gjør det vanskelig å oppnå mål 2; Bli advokat. Av den viktige og synlige sorten. Den folk beundrer, den folk gjerne vil være som. Sole meg i glansen av deres beundring og misunnelse av mitt viktige og fantastiske “litt over gjennomsnittet” liv. Med de 2,4 påkrevde barna, hund (det høres ut som et “must”, alle de rike og vellykkede pleier å ha det, ser jeg for meg. En sånn typisk “veskehund” som kan dolles opp med klær og bringes jevnlig til hundefrisøren) , en feit luksusbil og ditto hus.
Jeg vil beundres, legges merke til og kanskje elskes. Men ikke pga utseende da jeg ikke orker å oppnå “malen” på dette.
Som kvinne forventes det at du tripper rundt på høye hæler. Jeg vil heller trampe rundt i skog og mark. I joggesko. Jeg hater å gå til frisøren, sminke meg, kle meg sexy, være utseendemessig attraktiv for noen. Jeg vil elskes og beundres for helt ansre egenskaper enn å være “pen og søt”. Behage, være vennlig, flink og stille.
“Jeg vil beundres, legges merke til og kanskje elskes”
Tipper Mor Theresa hadde akkurat samme tanker jeg. Og forhåpentligvis en genuin omsorg for andre. Jeg undervurderer ikke hvor langt mennesker går for å bli høyt ansett. Hvem vet om Mor T hadde tanker om skyte visse mennesker mellom øya, men lot være som folk flest.
Hadde akkurat begynt å angre noe vanvittig på denne meldingen som jeg skrev over her. Lurte veldig på om jeg skulle slette den, eller (dersom ikke mulig for meg å slette den) spørre de i “administrasjonen” om å gjøre det.
At du svaret/skrev noe i forhold til det jeg skrev betydde/betyr mye for meg.
Tross alt, selv om jeg ikke vil behage noen, så vil jeg ikke/klarer jeg ikke tanken på å bli “hatet” heller. Mislikt, falle utenfor. I den totale ensomheten. Som er ensbetydende med å dø. Den sosiale døden på dette forumet.
Jeg har jo egentlig ødelagt tråden din litt. Med å komme med denne “utenfor temaet” meldingen over da.
Om jeg skulle svare på det opprinnelige spørsmål ditt så ville jeg for min del si nei.
En venninne av meg (eller strengt tatt familien hennes) sa at en lærer mye i mørket. En må bare huske å ta det med seg opp til overflaten. (Og i det hele tatt komme seg til overflaten) der en kan bruke det.
En lærer jo også noe i mørket. Om ikke annet så hvordan du IKKE vil ha det. Eller hvordan du IKKE vil få folk til å føle seg.
For min egen del så er det ikke noe lurt å tenke på hvem sin feil det er heller. Dersom en (jeg) skal hate noen, fordi jeg har de problemene jeg har (som jeg da har pga noen/mange) og har fått det livet jeg har fått/har så sitter en jo fast i dette. Å hate, mislike, bære nag.
Da kommer en jo (iallefall ikke jeg) framover.
Jeg leste posten din og tenke at denna var sprø og ekte. Slik skal det være å “si det med ord”. Jeg har oppnådd hensikten jeg, om en tråd jeg starter skaper liv og røre, spesielt når det skjer med en relativt fredelig tone. Dette innlegget bare øker elskverdigheten hos meg i alle fall.
Kanskje bra du er typen som ikke henger deg opp i skyld, så du ikke skyter noen mellom øyna og spør dem om de sa noe!
Jeg vil være ett bedre menneske, helst så fort som mulig, hehe. Det betyr ikke at jeg ikke er ett godt menneske, men jeg streber etter å bli bedre hver dag. Gjorde utrolig mye selvdestruktivt før, men jeg våknet til slutt før jeg fylte 33 år. Min venn alkoholen som jeg brukte for å få fred å flykte fra mine egne tanker måtte brennes bort. Jeg har skapt en familie som jeg har ansvar for, og ja vi har ett tradisjonelt ekteskap hvor jeg(mannen) har hovedansvaret for å forsørge. Og med 3 barn føler jeg ofte at det ikke strekker til. Får ikke gitt dem det som samfunnet har satt som “standarer” pga at alt er for dyrt og jeg tjener ikke nok. På en annen side vet jeg at det aldri blir nok av noe som så fiktivt som penger. Jeg prøver å være god på jobb, fotballtrener på fritiden for 2 av mine sønner, pluss at jeg prøver å holde meg nogenlunde i form. Noe som har gjort at totalbelastningen har blitt for stor over tid. Noe jeg skulle ønske jeg bare kunne tåle, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg lever jo egentlig drømmen, med friske barn, jobb, hus og alt det der. Men det føles ikke sånn på innsiden, hvor alt til tider bare er kaos.
Jeg liker tankegangen din, vær deg selv uansett hva noen mener. Ikke følg de “normene” noen har skapt. Følge dem blindt som sauer.
Syns meldinga du skrev som du begynte å angre på var helt topp! Hvorfor? Jo, fordi vi har ofte ting vi ønsker å oppnå, å være, og det handler ofte om å bli sett, og også kanskje å få bekreftelse og å komme i fokus. Gjerne for noe godt vi gjør. Men så går det ikke like bra i praksis alltid. Det kan være langt mellom den man føler seg og den man ønsker å være.
Jeg tror ekstremt mange har det slik!
Det at mange har det litt sånn i samfunnet vårt, at vi strever fordi vi ønsker noe tenker jeg har mye med Facebook, Instagram og media generelt å gjøre. På 80 tallet gikk nesten ingen på treningssenter for det fantes nesten ingen treningssenter. Det er for mye press og alle skal oppnå alt liksom. Det hadde vært bedre om vi bare kunne senke standaren til oss selv og andre. Eller rett og slett finne et bra nok…
Jeg synes du skriver ekte, morsomt og bra Gollum. Det er klart… Å skrive ærlig her kan være som et tveegget sverd… Det er det som er. Men innlegget var kult.
Vi vet vel alle at å fokusere på hvem som feil og å bære nag er ødeleggende, men likevel er det jo også vanskelig å deale med seg selv… som vi har vært inne på…