Funksjonsnedsettelser, utenforskap og depresjon

Følelser og tanker
1

Jeg beklager i forkant for et eventuelt rotete innlegg. Jeg prøver å være fattet, men det er fryktelig kaotisk i hodet mitt og jeg blir veldig emosjonell. For dette er noe som står meg nært, som har preget meg, preger meg og vil prege meg hele livet. Og, da er det vanskelig å til stadighet møte motstanden jeg føler jeg gjør.

Jeg har to medfødte syndromer med dynamiske symptomer. Da jeg var yngre hadde jeg et stort hjelpebehov, og mamma var alene med meg. Møtet med hjelpeapparatet var mildt sagt grusomt, og, etter mange år med desperat bønn om hjelp, fikk det endelig juridiske konsekvenser.

Symptomene falmet med årene, og jeg ble mer og mer selvstendig. Det påvirket meg fremdeles, men jeg klarte meg ganske bra til tross. Smertene har dog vært der hele veien, traumene, skammen og utenforskapet jeg bar på følte jeg måtte dysses ned, og jeg utviklet spiseforstyrrelse.

Spiseforstyrrelsen ble gradvis glemt i alkohol- og pilleavhengighet. Jeg fikk meg en universitetsgrad, men så ville ikke kroppen min mer. Jeg ble ferdig på universitetet i tide til en “woke”-kultur, som påfører enda mer smerter ved å glemme en som meg. Jeg prøvde å se en annen vei, heve meg over det, tenke at dette er de færrest, men det øker skammen over å bruke ressurser alle andre virker å fortjene mer.

For når funksjonshemmede er inkludert er det oftere snakk om hvilke helsetilstander som koster samfunnet mest, abort og aktiv dødshjelp i en tid med mindre ressurser og et helsevesen i knestående, og ingen av mine medmennesker reagerte da en funksjonshemmet mann ble utsatt for så grov vold at han havnet i koma, eller da en ble drept i Sverige og fire i Tyskland for noen år siden.

Samtidig er det innlegg, bannere, flagg og voldsomme engasjement for andre. Jeg mener ikke at andre ikke fortjener den støtten de får, og jeg er selv i en seksuell minoritet under Pride som pågår, men jeg opplever det som vanskelig å finne plattformer hvor også jeg kan bety noe, være noe annet enn bare en kostnad.

Nå mottar jeg penger fra NAV, og jobber gratis i praksis, og jeg kan ikke hjelpe for å tenke at det er ressurser de helst ikke vil bruke. For NAV og helsevesenet er enn så lenge pålagt å hjelpe, og arbeidstakere ser meg i beste fall som en ressurs som gratisarbeider.

Men, hva skjer hvis dette endrer seg?

Hva skjer hvis jeg får en av de mange sykdommene jeg har større sjanse for å få?
Skal de måtte spare, blidgjør de vel heller de som kan gjøre livene deres sure hvis ikke. Da mister kanskje jeg mine sjanser, fordi jeg ikke kan skrike hvis jeg blir for syk eller dør?
Skal jeg kanskje bli så dårlig at jeg ikke ser en annen utvei enn aktiv dødshjelp, selv i tilfeller der det kunne ha vært?
Skal folk kunne mene at det er selvforskyldt, fordi jeg alltids kunne død i stedet? Allerede har jeg møtt noen som mente det er vår feil, fordi jeg ikke ble abortert bort.

Hva med institusjonaliseringen Oslo kommune har vedtatt å gjøre ulovlig? Hva skjer hvis de mangler penger? Funksjonshemmede på institusjoner skriker ikke, men det gjør alle andre de heller blir presset til å bruke penger på.

Jeg kjenner at traumer, skam og redsel for hva som kan møte meg i fremtiden gjør meg bitter. Jeg bruker mye tid på å rase foran speilet, skrike, rope og drikke og spise det bort. Jeg er fortvilet over at noe så banalt, en så liten brøkdel av samfunnet kan ødelegge meg fullstendig.

Jeg er lei av ikke å være inkludert, lei av å være snill og vennlig og tolerant. Jeg er utålmodig, sint, bitter, fortvilet. Jeg håper hver dag at jeg blir kjørt på av en buss, tenker ofte om jeg skal hoppe foran toget, men gjør det ikke, i frykt for hva som kan møte meg hvis jeg ikke dør.

2

Eventuelt håper jeg å nå frem til noen, bidra til å utgjøre en forskjell. Av og til lurer jeg på om det vil kunne ende voldelig. Jeg håper ikke, men jeg blir sintere og sintere, og er redd jeg skal si noe som får større konsekvenser.

3

Hvis det skulle være noen trøst, så er vi alle utgifter i Bertram D. Brochmanns samfunnsregnskap og/eller tilsvarende økonomiske teorier.
Forøvrig er det mange sinte mennesker i samfunnet. Jeg ser frem til den dagen de lærer seg å kanalisere sinnet sitt mot noe(n) som fortjener det, slik Anton LaVey anbefalte.

4

Det er ingen trøst, for jeg er den ufortjente utgiften. De andre fortjener tydeligvis det de kan få.

5

Jeg vet det er en irrasjonell tanke, men sånn føles det. Det eneste jeg ser er alt andre får, og tenker at kanskje jeg burde vært død så andre kunne brukt ressursene i stedet.

6

Hei.

Jeg syns det var interessant å lese innlegget ditt, og jeg syns at du formulerer deg bra. Du har en stemme, og du fortjener å bli hørt som alle andre.

Jeg har selv opplevd å se noen behandle en person med funksjonsnedsettelse dårlig, og jeg ble så sjokka over det. For meg virker det så ulogisk, både det å skulle gjøre noe med et annet menneske som ikke har gjort en noe og bare fordi den har en funksjonsnedsettelse. Hvilken nytte har vel slike folk i samfunnet, men de tenker jo at de har all rett til å få alt de kan få, og gjerne mere til.

Det virker som vanskelig å tenke hvordan folk har en nytte for samfunnet eller ikke. Jeg har da selv følt meg mer som en belastning enn en ressurs på jobb, men at jeg innser at det er lederen min som får meg til å føle meg slik, og at det ikke er riktig. Alle har en verdi. Og som mange fremhever, så er mangfold en stor nytte for samfunnet. Jeg opplever at du skriver reflektert, og jeg tenker at reflekterte mennesker som kan sette ord på det man tenker, er av tror nytte til samfunnet, som kan dette ord på og peke på ting som ikke er slik de burde være, eller.

Ser du på aktiv dødshjelp som noe som er der for å “få unna” dem som bare er til belastning for samfunnet?

Det er da veldig leit at du føler det slik, og jeg har selv opplevd at fordi jeg har den belastningen og bagasjen jeg har, så syns folk det er vanskelig med meg og sånn. Men det jeg har kommet frem til, er å prøve å bruke kreftene mine der jeg kan gjøre en reell forskjell, og det å engasjere seg for noe og prøve å forandre på ting, er bra. Men samtidig også å finne hvilke ting jeg bare skal la gå. At det er bedre for meg å bare se at når folk ikke behandler meg slik jeg trenger, så er det dem som har begrensinger like mye som meg. At det er noe de ikke evner, heller enn at det er meg det er noe feil med. Jeg vet ikke om tankegangen gir noen mening? Og så heller finne de folkene som har litt samme bakgrunn som meg, som kan forstå de tingene jeg snakker om og hva jeg har behov for, istedenfor å bruke energi på folk som egentlig ønsker at jeg skal bli noen andre enn den jeg er - at jeg skal bli “vanlig”.

Det går an å henge seg opp i “idiotene” som sier slike ting, eller å se alle dem som ikke gjør det. For vi finnes vi også. Jeg tenker at det beste vi kan gjøre, er å ikke la dem vinne, dem som prøver å få folk til å føle seg dårlig om en selv, fordi man ikke er som man liksom skal være.

Du har lov til å skrike og kreve ting du også. Og føle og ville. Og ønske deg ting.

7

Jeg føler ikke jeg kan skrike. Alle andre skriker høyere og får folk med seg. Hvis jeg skriker er jeg bare et problem som skal ties ihjel.

Og ja, jeg føler faktisk at mange som snakker om abort og aktiv dødshjelp bare vil bli kvitt folk som meg. Jeg vet det ikke stemmer helt, men hvorfor svarer de da aldri på bekymringene?

8

Jeg skjønner følelsen din, og det er veldig leit at du opplever det som om det er mange som skriker om at du er et problem som må ties i hjel. Jeg kjenner da ingen folk som jeg tenker ville ha gjort det, men kanskje er det bare fordi jeg ikke har dine opplevelser eller forutsetninger til å kunne sette meg inn i hvordan det er for deg? Men samtidig så tenker og tror jeg på at det finnes mange gode folk som ikke vil gjøre det.

Har du vært noe i kontakt med likesinnede, folk som har den samme bakgrunnen som deg og lignende opplevelser? Jeg har hørt om funksjonsnedsattes historier i media, og at det er flere som har prøvd å rope ut om at det ikke er noe bra hvordan man blir behandlet når man har funksjonsnedsettelser. Det kan hjelpe å rope sammen med noen, at hvis man er flere, så kan man føle seg sterkere og at man kan rope høyere.

Jeg syns det er veldig bra at du skriver om dette her, og får oss andre til å tenke over dette. Du har iallfall fått meg til å tenke over det. Jeg opplever jo som funksjonsfrisk ingenting av dette, slik at jeg ikke vet hvordan det er for dere, så da er det fint å få høre det. Det er ting jeg bare ikke tenker over, at du/dere kan føle og oppleve det slik. For meg har det aldri vært en tanke at man skal behandle folk annerledes ut ifra deres fysiske forutsetninger, men det kan hende at jeg gjør eller har gjort det ubevisst for det. Jeg håper det da ikke. Vi hadde en i klassen med celebral parese som hadde diverse utfordringer, men jeg håper han ikke følte at han ble behandlet annerledes pga. det.

Jeg skjønner at det må føles veldig vondt å føle at man blir behandlet annerledes eller ikke bli sett eller verdsatt for den man faktisk er.

9

Funksjonshemmede skal gjerne være glade, snille, tålmodige og kjempe for alle andres rettigheter. Bitterheten min er ikke tillatt der.

10

Det er jo leit, at du ikke føler deg velkommen der heller. Men hvis de skal kjempe for alle andres rettigheter, så vil de vil kjempe for dine også? Eller? Jeg prøver å finne logikken. Eller er det bare det at du må kjempe for andre enn deg selv? På en måte gir det ikke mening for meg, selv om jeg kan skjønne at det kan være slik.

Det er veldig høye krav til en hvis man skal være glade, snille, tålmodige og kjempe for alle andre enn seg selv, hele tiden. Det ville være tøft og slitsomt for alle. Man trenger også å få lov til å være skuffet, lei seg, redd, sint, skulle ønske at ting var annerledes, og heller ha måter til å håndtere de følelsene på, enn å skulle skyve dem unna. Det tror jeg ikke er bra for noen.

Jeg har da selv blitt oppdratt til å tenke at jeg skulle ta meg av alle andre, og at alle andre var viktigere enn meg, og at følelsene mine var noe jeg måtte holde for meg selv. Og det er ikke noe bra, ikke i det hele tatt. Alle, uansett hvilke forutsetninger vi har, trenger å få være oss, med hele oss. Og vi trenger at noen tåler oss, men også kan hjelpe oss til å se og finne måter å komme oss igjennom vansker og vonde perioder på. Vi har jo alle ting vi kan møte på veien som er vonde eller vanskelige, og hvis strategien vi lærer er at vi egentlig ikke skal gjøre det eller det bare skal unngås, så lærer vi heller ikke hvordan vi skal håndtere det. Og at det er fort gjort at man tenker at det er noe feil med en fordi man har problemer eller fordi man ikke greier å være glad og tålmodig hele tiden. Istedenfor at man lærer at det er helt naturlig at man ikke er det, og at det finnes gode og dårlige måter å håndtere og møte det på.

Jeg vet ikke om de ikke ønsker bitterheten, fordi de er redd for å bli smittet av den selv? At de selv er redd for å havne i en håpløsthetsfølelse og tenke at det ikke er noen vits. Tror du at det kan være noe sånt?

Jeg har selv ville unngå folk som så veldig mørkt ting og følte alt var håpløst, fordi jeg følte at jeg fort ble smittet av det, og trukket med ned i den følelsen.

11

Mulig du har rett i at folk vil unngå bitterheten i frykt for å bli smittet av den. Men, det er vanskelig å se det stemme, fordi andre virker å kunne være bitre uten at noen skyr dem - tvert imot. Det virker ofte som om alle andre, bortsett fra oss, har rett til å være forbanna.

12

Det er kanskje det at du hører dem som roper høyt og er forbanna, og som tror de har all rett til å være det mer enn noen andre. Det er gjerne folk som tror de har rett til å snakke ned om andre folk og mener at det de tenker er det som riktig og fasiten på alt. Og at andre er dårlig på å si at det tar feil eller ikke stopper dem. Det betyr ikke at alle mener at de har lov til å holde på slik eller at de har mer rett til å være forbanna enn andre.

For å si det slik, jeg holder meg unna slike folk. Men det er vel dem som føler at de gir dem selv lov til å være sinte og forbanna, og fortsette og tenke det de tenker, slik at de bare syns det er fint å høre om dem som mener det samme som dem er sinte for det samme. Jeg tror også at disse som er så sinte og som roper så høyt, egentlig har andre problemer, ting de strever med og kjenner på, men at de heller ønsker å finne en syndebukk for problemene sine enn å gå inn i seg selv og finne ut hva det egentlig er som gjør at de er så sinte og så ta tak i det og prøve å gjøre livet sitt bedre, enn å være sinte på andre. Et tydelig eksempel var jo andre verdenskrig.

13

Ja, men jeg vet ikke hvor lenge jeg makter det. Jeg merker selv at jeg er desperat, og redd for at jeg skal ta frustrasjonen ut over uskyldige. Jeg synes det er vanskelig ikke å tenke at min elendighet er et resultat av all fokus alle andre får.

14

Hva har andre verdenskrig med dette å gjøre?

15

Går det heller an å prøve å finne ut hva som ville gjøre godt for det selv? Det er jo veldig fint at du ikke ønsker å ta frustrasjonen din utover uskyldige.

16

Hva annet hjelper?

17

Er det ting du liker å gjøre, ting som føles godt, et eller annet? Noe du er interessert i som ikke har noe med dette å gjøre, som du kan finne fellesskap med andre med?

Det er vanskelig for meg å si hva du trenger eller hva som hjelper deg. Jeg kan fortelle om hva som har hjulpet meg. Men det beste er om du greier å legge litt merke til om det er ting som gjør deg godt eller ok, eller ting som gjør det bare verre for deg - som du selv kan gjøre noe med.

18

Jeg klarer å få dagene til å gå ved å lese og se på TV, men jeg drikker mye

19

Temaet du belyser her er svært viktig, og jeg er glad du uttrykker deg. Jeg er mor til ei som har funksjonsnedsettelser og jeg opplever kommune, stat og offentlig helsevesen som diskriminerende mot min datter og mot meg som mor. Og opinionen. Det er mye ignoranse og diskriminering som pågår, under radaren.

20

Jeg synes absolutt ikke du bare trenger å være søt og lydig og snill, fordi du har funksjonsnedsettelse. Nå er det sånn at man er nødt til å oppføre seg litt om noensomhelst skal like å være sammen med en, så det er jo et hensyn å tenke på. Og så skjønner jeg da hvis du føler ekstra mye på det å måtte oppføre deg pent, siden du faktisk må leve mer på andres nåde enn en del andre. Det er i alle fall mange av oss som synes du har like mye livets rett som alle andre, og at det kan være skjev/ufornuftig fordeling av ressurser som skal være til samfunnets beste.