Beklager veggen av tekst. Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å få ut av å poste dette. Jeg er bare frustrert og føler for å gi opp. Kanskje noen andre kjenner seg igjen eller kan oppklare noe.
Over de siste 2-3 årene har jeg gått til flere psykologer (bare privat fordi jeg har ikke noe tro på at det offentlige anser meg som “syk nok” for å komme gjennom det nåløyet) og jeg føler ikke at de forstår meg eller tar meg seriøst nok. Jeg antar at det er et meg-problem siden jeg er fellesnevneren her, og jeg skjønner ikke hva jeg evt gjør feil. Jeg tror kanskje måten jeg snakker og oppfører meg på ikke samsvarer med alvoret i ordene jeg sier, og derfor tolker de meg feil og forstår ikke alvoret. Ellers er jeg er fullstendig forvirret over hvordan prosessen “gå til psykolog” fungerer – både prosessen over tid og formatet på hver enkelt time. Jeg skjønner ikke hva det er meningen å si, spørre om eller be om når jeg er der eller hva jeg burde kunne forvente, og jeg blir bare mer og mer forvirret.
Etter jeg har forklart situasjonen og problemene mine etter beste evne, så gjør bare psykologene greia si og spør masse spørsmål. Jeg skjønner ikke alltid motivasjonen bak hvert enkelt spørsmål, men jeg svarer så godt jeg kan fordi jeg antar all informasjon jeg kan gi er nyttig for dem. Og jeg er jo ingen psykolog og har ingen forutsetning for å vurdere relevansen rundt alt de spør om. Det er sikkert sånt de må vite for å snevre seg inn mot et eller annet, bruker jeg å tenke.
Men spørsmålene slutter aldri. Det er samme greia time etter time, og etter hvert virker det som de begynner å gå tom for spørsmål. De kaster ut noen små hypoteser, forslag og tips her og der, men det er sjeldent de følger det opp og jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke det. Jeg skjønner at spørsmålene kanskje er ment for å trigge tankeprosesser hos meg, men hvordan skal jeg se forskjell på slike spørsmål og oppklarende/undersøkende spørsmål som psykologen bruker for å samle innsikt?
Jeg har også flere eksempler på ting psykologer har sagt og gjort som har slitt på min tillit til dem. Det slår meg ikke der og da, men etter timen når jeg får tid til å reflektere og la det synke inn så kan det gå hardt inn på meg. Noen eksempler:
- Jeg delte med en psykolog at jeg overtenker veldig mye eller noe sånt. Til det sa hun at når slike tanker kommer så skal jeg telle objekter i omgivelsene mine for å distrahere tankene mine. Hvordan skal det liksom fungere? Jeg går jo bare tilbake til grubletankene mine umiddelbart etterpå, og jeg kan jo ikke “kjenne etter” om jeg fortsatt husker hva jeg tenkte på for da må jeg jo holde de tankene i hodet som referansepunkt. Ikke kan jeg telle for alltid heller. Neste time sa jeg at tellingen ikke fungerer og at jeg ikke skjønner greia. Fikk ingen tilfredsstillende forklaring, men jeg fikk derimot samme “tips” en gang til i en senere time… Ganske sikker på at hun hadde glemt forrige gang.
- Første time hos en annen psykolog fortalte jeg om problemene mine med at jeg bruker unnvikelse som strategi for å takle ubehag, at det skaper mye angst og begrenser livet mitt stort. Gjennom de neste timene, som “motivasjon”, minnet han meg stadig på at livet mitt nå er på vei mot et mørkt og ensomt sted. Han prøvde altså å skremme meg til å gjøre endringer i livet mitt, til tross for at jeg tydelig hadde opplyst om at jeg håndterer slike angstfremmende tanker ved å unngå dem og skyve dem unna. Strategien hans funket ikke for å si det sånn.
- Etter mange timer uten suksess med å få meg til å gjøre hjemmelekser (som jeg overhode ikke forsto verken meningen eller motivasjonen bak) eller med å skremme meg frisk, så konkluderte samme psykolog med at jeg egentlig er fornøyd med livet mitt som det er og at jeg derfor ikke ønsker meg endring.
- Jeg fortalte neste psykolog om samme problem. “Hjelpen” jeg fikk da var tips om å prøve mindfulness og beskjed om at jeg bare måtte lære meg å håndtere ubehag annerledes. Når jeg spurte hvordan og forklarte at det var nettopp det jeg trenger hjelp med, så var svaret mer eller mindre “vi har ikke så mange verktøy i psykologien, så du må bare prøve hardere og finne strategier selv for å stå i ubehaget og komme deg over det slik at hjernen din lærer seg andre mønstre”.
Psykologene har også en tendens til å henge seg opp i veldig spesifikke ting. Den ene psykologen ville ha eksempler på ting jeg kanskje ville gjort i en verden uten angst og unnvikelsesproblemer. “Dra på treningssenter” var en av mange ting jeg listet opp. Da fikk han helt skylapper og jeg følte han fikk for seg at min hovedmotivasjon for å gå til psykolog var mitt store ønske om å trene på treningssenter… Ikke akkurat. Min nåværende psykolog har valgt å gå all-in på å hjelpe meg å finne noe som føles meningsfylt for meg. Dette med å "føle på mening og at jeg skaper verdi for verden” var bare én av sju punkter (plus mange underpunkter) på listen min for “Hva er det jeg egentlig vil?” som var hjemmeleksen min å tenke på fra forrige time. Det virker som hun har glemt de 6 andre punktene nå.
Jeg hører hele tiden at man ofte må prøve flere psykologer før man finner “den rette”. Men hvordan er det meningen at jeg (som ikke kan noe om psykologi) skal kunne vurdere en psykolog og hvorvidt de gjør en god jobb og er rett for meg? Og hvor mange timer må jeg gå til en psykolog for å gi dem en fair sjanse?
Jeg har gjort masse research selv på hva som kan være “galt” med meg og har funnet flere plausible hypoteser. Jeg har også brukt mye tid på å reflektere over tankene og følelsene mine og på å formulere dem slik at jeg kan være så tydelig som mulig da jeg skal ta det opp hos psykologen. Med det er visst ikke tydelig nok, eller så gjør jeg det bare helt feil, for de klarer aldri å bruke informasjonen jeg tilbyr til å finne teknikker, behandlinger, verktøy, råd osv som funker eller som adresserer problemene mine. Foreslår jeg mulige diagnoser eller tilstander beskrevet i litteraturen så tror de ikke på meg. Hvis jeg heller prøver å forklare situasjonen min slik det oppleves for meg, så bruker jeg kanskje ikke rette ord og begreper for å trigge assosiasjoner hos dem. Er den rette strategien heller å selvdiagnostisere og legge formuleringene mine så nært litteraturen at de pitcher min hypotese som deres egen? Det er en skummel tanke i så fall.
Når jeg leser på nett finner jeg en million navngitte terapiformer og teknikker hvorav flere garantert kunne hjulpet meg, men ingen psykologer har noen gang foreslått etter anbefalt noe sånt. Må jeg be om det eller “bestille” spesifikk behandling fra dem eksplisitt? “Én stykk CBT takk!” Jeg nekter å godta at det funker sånn. Må jeg selv vite hva slags behandling jeg trenger? Jeg har aldri vært alvorlig syk, men jeg håper for guds skyld at jeg slipper å spesifisere rett medisinsk behandling for at jeg skal få den.
Jeg mistenker at jeg er autistisk og at det muligens kan forklare forvirringen min og den tilsynelatende kommunikasjonssvikten mellom meg og psykologene. Uansett, så forstår jeg ikke hvorfor de tilsynelatende aldri setter spørsmål ved egne kvalifikasjoner rundt mine spesifikke problemer. Er det for mye å forvente at de forteller meg at “du burde oppsøke noen som kan mer om x” eller “du ville hatt nytte av tilbud y” hvis de ikke kan hjelpe meg bedre selv? Jeg trodde det var åpenbart at de skal hjelpe meg å skaffe rett hjelp slik at jeg blir i det minste pekt i riktig retning hvis jeg selv valgte feil person å oppsøke hjelp hos, men jeg føler nå det var en feil antakelse.
Alle sier hele tiden hvor viktig det er å be om hjelp når man har det vanskelig, men nå gjør jeg jo det ved å gå til psykolog, og det er ingen hjelp å få. Har jeg misforstått hva det betyr å be om hjelp? Ber jeg om hjelp på feil måte? Skjønner jeg bare ikke hvordan “hjelp” ser ut?
Tilliten min til profesjonen er nå lav og livet føles mer håpløst enn noensinne. Hvis jeg ikke engang kan kjøpe hjelp fra en psykolog, hvem i all verden kan hjelpe meg da?