Jeg har jobb som platearbeider og som pleiemedarbeider. Yrker av ganske sprikende art, ingen av jobbene gir meg noe glede. Jeg er helt avslått på en måte, og jeg tror selv at det er på grunn av at jeg mangler vennskap, innsyn i det “normale” menneskelige som skjer for mange på fritiden.
Jeg legger mye i det å ha være en del av noe, å gi mening for noen, at det skal gi meg mening tilbake. Det er nok bare fantasi og vil mest sannsynlig ikke endre noe for hvordan jeg føler meg om jeg skulle oppnå det.
Jeg vil takke alle som skriver og svarer innpå her, alle som deler sin historie og sin vei ut. Alle som har skrevet virker å mene godt med det de skriver.
Jeg er ikke ute etter at noen av dere skal fikse og løse min situasjon.
Jeg ville dele min tanke i øyeblikket som var, jeg ville bli sett, hørt, forstått og anerkjent i håp om at det skulle gjøre at jeg kunne føle meg bedre. Dog har det ikke hatt noe virkning, jeg føler skam, uro, latskap, jeg føler jeg bare syter og klager, at jeg ikke gjør nok. Det er sannhet i det, jeg er lat, jeg har ikke mot, jeg er ikke en god person.
Jeg har forsøkt å få støtte fra helsevesenet siste 3 årene til å gjøre grunnleggende endringer, til å lære meg grunnleggende om livet, det har ikke gitt noe resultat for meg. Jo mer jeg feiler, jo mer avslått blir jeg, jo mindre mottagelig blir jeg, jo mer apatisk blir jeg, det er slik jeg er, det er alt jeg er.
Ønsker alle godt.
Det er ikke helsevesenets oppgave å hjelpe mennesker å finne mening i sitt eget liv, det har man filosofer, coacher, åndelige veiledere etc. til.
Men jeg synes du har mange gode refleksjoner som du kan ta opp med de gruppene jeg nevner.