En venn i livet

Finn venner
23

For meg så høres det ut som at du har mye å tilby.
Jeg er mye inni mitt eget hode og det er ikke en trivelig plass, jeg føler jeg ikke kan tilby noen noe som helst. Men det er ikke sannheten. Men jeg ser det ikke selv.

Jeg føler jeg må skru på lyset snart, men det er så mye tryggere alene, i mørket mitt. Klarer fint å såre megselv så så hvorfor la andre? Helt ulogisk og idiotisk, men er man stengt inne så er det ikke bare bare. Kan sitte i et rom fult av mennesker som er glad i meg og forsatt føle meg fryktelig alene. For de er glad i den personen jeg tror jeg må være, men den personen jeg er innerst inne er det ingen som egentlig kjenner. Så er så sinnsyk ensomt. Å ikke tørre å vise hvem jeg er og hvor mørke tankene mine er.

Er mange mørke sjeler der ute, som trenger andre mørke sjeler. . Så kan dere ikke tilby hverandre noe… Men da er man i det minste ikke aleneom det 😅 🤷‍♀️

Og mulig det er minimal sjanse for at der finner noen felles ting dere kan snakke om 😅

Bare kanskje…

24

Det var poenget mitt også.

Som jeg sa til en venninne som slet med angst: “Ring meg da, så kan vi angste mer effektivt sammen!”

25

Ja, jeg syns det er bedre å angste med andre enn å anse alene. For det treffer litt andledes. Når det er fler i samma båt. Og det blir ikke like mørkt.

26

Ensomheten er helt jævlig, jeg kan ikke se for meg hvordan overleve det.

27

Ja jeg vet… Du har nå strekt ut en hånd her. Og her er det nok mange i samme båt. Om du er villig til å få en venn, så klarer du det nok. Og om du føler du ikke har noe å tilby, så ser jeg at du er veldig flink på og skrive å følge opp. Så da er mye gjort 🙂

28

Jeg er ikke bare villig til å få en venn, jeg er desperat etter å få en venn.
Med venn tenker jeg noe utover en bekjent man kan prate løst med, med venn tenker jeg en man kan stole på, snakke om alt med, en man kan støtte og få støtte fra, en man kan dele mye tid med, dele reiser og opplevelser, en som utfordrer og vil bli utfordret, en som varer livet ut.
Jeg ser andre, leser om andre som har slike venner, ofte fra barndom, et drømme senario av et vennskap.
Jeg har hatt bekjente, men aldri noen nær venn.

29

Jeg har selv aldri hatt en sånn venn, men drømmer jo om det. Min første bestevenn, tok samboeren min fra meg og hu andre sjal hele oppgjøret på bedriften jeg hadde. Så jeg har vanskeligheter med å plukke venner. Folk sier jeg er for sill. Men etter årene har jeg bare blitt likegyldig å driter i alle mennesker.
Men nå er jeg der at jeg kanskje vil prøve meg på et vennskap igjen, men det er fader ikke lett å finne noen. Familien eier feriehus i flere land, så ønsker å reise mere med venner, men har jo ingen som jeg toler på. Så jeg jobber med megselv, med å bryte ned noen murer.

30

Aldri vær desperat da legger folk merke til at du er ensom veldig fort

31

Det er ganske høye forventninger du setter til et annet menneske her. Mener du dette er realistisk?

32

Det er en slik venn jeg selv kunne ønske jeg klarte å være for noen.
Nei jeg mener ikke det er realistisk.

33

Det er fint du er bevisst over din egen situasjon og klarer jobbe med det. Vi heier alle på deg, stå på.

34

Vi får heie litt på hverandre og håpe på det beste. Jeg vet selv at jeg fint kan være enn venn å stole på og kan gi mye av megselv. Så kan da ikke være helt urealistisk. Og ja, jeg syns ikke det er for urealistisk å ha en venn å dele positive og negative tanker. Reise sammen er helt normal ting å gjøre med venner. Jeg syns absolutt ikke du setter høye forventninger, men vi kan ofte sette for høye forventninger til oss selv. Heller der problemet kan ligge.

35

Jeg vet bare at jeg ikke får til å være en god nok person til å få en venn.
Jeg føler meg så styrt av det ytre, hva samfunnet mener, hva aviser og sosiale medier mener. Jeg mangler mitt indre, jeg finner det ikke. Uten mitt indre kan jeg skjønne at ingen har noe interesse for meg.

36

Da må man jo jobbe litt med segselv. Man må kunne tilby det man selv ønsker. Ja mye er styrt av det ytre, men det er jo ikke viktig når man skal finne en venn… Det ytre skal ikke ha noe å si. Har man kjemi med noen, om man har noen felles interesser og man føler man kan dele dype tanker. Er sååå mange som gir faen, det må du også. Du er like styrt av det ytre om det er det som går å gnager.

37

Jeg finner ikke veien jeg må gå for å få til å leve.

38

Hei!
Jeg kjenner meg veldig igjen i det jeg opplever du beskriver som apati. Etter mange år i et usunt forhold hvor jeg bare fikk høre at jeg ikke var god nok på noen som helst måte, begynte jeg å se på meg selv som et søppelmenneske, uten noen rett til å leve, en kreftsvulst som ødela alt rundt seg, som ikke var verdig en venn, en god kollega eller en partner som behandlet meg med verdighet.

Heldigvis så gikk denne personen fra meg, da jeg ble så selvhatende at jeg endte opp på lukket avdeling.

Jeg hadde null interesse og var totalt apatisk, bare en skygge av det glade mennesket jeg en gang var. Eneste som vekket noen form for glede i meg var når jeg lekte med de aller aller mørkeste tankene.

Det blir sagt her før, og det var viktig for meg, Du kan ikke søke bekreftelse fra andre, du må finne den i deg selv. Tro meg, du må aldri la noen få den makten over deg, at du blir avhengig av andres bekreftelse på at du er god nok.

Ta små skritt tør å skryte av deg selv, du sier husarbeid ikke gir deg noe. Hva med å lage deg små konkrete daglig oppgaver? Når du har gjennomført den så kan du skryte av deg selv, fordi du har gjort noe for deg selv, DU har fortjent å ha det ryddig og fint rundt deg.

Når du er på butikken; løft blikket, smil og si hei til h*n i kassen. Du vil opplev at andre smiler til deg.

Jeg sier ikke at det er lett, men un deg å se på deg selv som en som har fortjent å ha det bra! Søk hjelp, andre kan ikke gå veien for deg, men de kan hjelpe deg med å lese kartet og bære noe av bagasjen.

Finn en venn i deg selv, så tror jeg at du vil se andre som mulige venner, de er jo egentlig over alt :)

39

Hei. Takk for gode råd.
Jeg er ikke som det virker til at du ser for deg. Jeg står opp, går på jobb, prater og smiler både til kolleger og personer på butikk og ellers hvor blikk møtes, jeg går masse tur, jogger, holder huset ryddig og pent, men jeg føler ikke noe rundt det, jeg føler ikke jeg gjør noe godt med det, det er bare oppgaver som må gjøres, ikke noe jeg føler glede over.
Jeg liker ikke gjøre ting bare for min egen vinning, det føles mer dårlig enn godt. Jeg har tar ukentlig kontakt med tidligere bekjente og spør om vi skal gå tur eller finne på annet sammen, men ingen kan, alle har sine liv, noen svarer ikke engang. Det er for meg bekreftelse på at mennesker liker ikke den jeg er, at jeg har ikke noe å tilby andre mennesker. Dette er ikke noe jeg har forsøkt bare i en kort periode, men over flere år.
Ikke noe av det jeg har gjort og enda gjør endrer det at jeg ikke klarer få en venn eller flere, ikke noe av det endrer at ingen har behov for en som meg, ikke noe av det gjør at jeg har verdi for andre mennesker.

40

Har alt av medfølelse for situasjonene som beskrives. Har vært på slike steder i meg selv i lange tider selv. Og jeg trodde at jeg hadde venner. Jeg levde ihvertfall i en vrangforestilling om at de jevnaldrende som jeg delte tid og energi med var mine venner. Og jeg føler ikke noe behov for å påstå at alt var deres feil, for jeg gjør også mine små og store feil og strekker ikke alltid til på alle måter jeg gjerne skulle og ønsker. Men, når ting ble altfor tøft og jeg følte at det var like greit å gi opp og gå over til den andre siden så var det ingen som var der og gjorde en innsats for at jeg skulle finne tilbake til de gode tingene i livet.
På et eller annet mirakuløst vis så overlevde jeg en rekke utfordringer med en kronisk, dødelig sykdom. Jeg bodde på gata og rusa meg sønder og sammen en god stund. Havnet i fengsel og ventet bare på å få slippe ut av fangenskap sånn at jeg kunne gå til mitt utvalgte sted for å avslutte alt.
Men, etterhvert som tiden gikk innelåst og frarøvet all verdighet og respekt så fant jeg plutselig en kraft i meg selv. Det gikk en stor fa*n i meg og jeg tenkte at “jeg skal gjøre alt i min makt til å se hva jeg kan bli, koste hva det koste vil”. Etter i underkant av et år i fengsel dro jeg til et år i rusbehandling. Og det var ikke et veldig ålreit sted å være det heller. Det var det enorme mengder kognitiv terapi, adferdsterapi, traumeterapi og intenst arbeid med meg selv, mitt forhold til meg selv, mitt forhold til verden rundt meg, mitt forhold til min egen historie, mitt forhold til andre mennesker. Det var massevis av ting som hadde behov for å forandres. jeg følte at det ikke kom til å gå og at jeg ikke kom meg noe fremover. For, når man står midt oppe i arbeidet så kan det føles som om man går flere skritt tilbake og ingen frem. Og sånn var det for meg ihvertfall.
Terapeutene rundt meg begynte å få meg til å innse at hvordan jeg følte det ikke stemte overens med realiteten og de tydeliggjorde hvilke, hvordan og hvor mine fremskritt var. Etterhvert så fikk jeg virkelig øynene opp for at det var en reell fremgang på mange områder. Og så begynte jeg å jobbe intenst med min selvfølelse, min egenverdi, min selvtillit og begynte å snakke vennlig til meg selv. Jeg anerkjente min egen innsats, jeg anerkjente at jeg har mye godt i meg og at jeg betyr noe for meg selv. Og så begynte jeg å jobbe med tilliten til andre mennesker. Det var helt vanvittig skremmende når jeg fikk høre “…for å oppnå tillit så trenger man å praktisere tillit”. Og jeg hadde null tillit til noen av mine medpasienter og så på terapeuten og sa “du mener altså på fullt alvor at jeg skal gå inn i rommet med alle de andre, som jeg ikke eier tillit til i det hele tatt, og praktisere tillit til dem?”. Og det var akkurat det terapeuten mente. Jeg hadde massivt med motstand spesielt på akkurat det, men jeg fikk samlet krefter til å gjøre det litt etter litt. Og det jeg gjorde begynte å reflektere tilbake på meg, så de andre fikk tillit til meg også.
Det er sikkert mangt og mer jeg kunne sagt om arbeidet jeg la ned, motstanden, prosessene og den enorme krigen på innsiden av meg selv. Men, jeg lar det være med det…for her sitter jeg noen år senere. Jeg har utdannelse, jeg har fått meg kjæreste og jeg har noen få(det handler virkelig ikke om hvor mange) veldig gode venner som støtter meg og som jeg støtter tilbake.
Akkurat det med å “få en god og nær venn” er ikke noe man kan bestemme seg for å få. Det er noe som skjer over tid. Og to av disse gode vennene jeg har i dag var i utgangspunktet mennesker jeg ikke kunne fordra. Men, over tid så forandret det seg voldsomt.
Også er det godt mulig at det ikke er dette man vil høre når man er langt nede i ensomhet, tomhetsfølelse, meningsløshet og fraværende selvtillit og selvfølelse… men hvis det settes et mål(gjerne hårete og vanskelig hvis det er det man føler er riktig, eller noe lite…poenget er å sette et mål og en destinasjon) og man gjør veldig små og rolige skritt av hva som helst i retning av den valgte destinasjonen, da er man i gang. Også er det fullt mulig at etterhvert som veien blir til at det du ikke kunne fantasere om at var mulig, det er faktisk fullt mulig etterhvert.
Jeg VET at det ikke er noe i nærheten av lett, jeg vet like godt at det ikke gir umiddelbar effekt når man begynner arbeidet og at ting føles ut som at det går bakover, i feil retning og alt annet enn det som er planen. Men, du er på rett vei mot destinasjonen dersom du husker på hva destinasjonen er og “keep moving forward towards it”. Ett sekund av gangen, ett minutt av gangen, ett kvarter av gangen, en halvtime av gangen, en time av gangen, en dag av gangen, en uke av gangen, en måned av gangen, ett år av gangen…det går i riktig retning! Alle har en indre kriger som man trenger å finne, men det er en slu djevel som kan være ekstremt dyktig på å gjemme seg… spesielt når man er bekmørk på innsiden. Vær så snill og let ustoppelig til du finner han/henne. Det kommer til å være verdt det og ting kan snu.
Takk for meg 🥰

41

Beklager, jeg tok nok noen forhastede konklusjoner, ut i fra likheten i det jeg opplever du beskriver opp i mot hvordan jeg selv har hatt det. Å gjøre ting for seg selv er viktig så håper uansett du fortsetter med det.

Tror ikke jeg har lest hva du jobber med, men kanskje finnes det andre yrker hvor du kan føle en større mening, et sted hvor du får mulighet til å aktivt hjelpe andre mennesker? Et miljø hvor mellommeneskelige relasjoner faller mer naturlig på plass.

42

Hei. Sterk historie og utrolig bra at du klarte jobbe deg gjennom alle utfordringer på din vei og at du er kommet deg til en plass i livet ditt der du trives.

Jeg får ikke til å sette mål for meg selv, eller målet har vært å kunne få oppleve det å ha en venn man føler seg godt med. Tiltak jeg har gjort har ikke resultert til noe, jeg får det ikke til og vet rett og slett ikke hva mer jeg kan gjøre.
Utenom det å få en venn, så har jeg ikke noe mål, ingen drømmer, ikke noe jeg ønsker å oppnå. Jeg har ikke en vei å følge lengre.