Angrer for at jeg åpnet opp her ….. har ikke blitt annet enn dårligere til sinns :(
Det er da leit å høre. Hvorfor følte du det slik? Er det forumet du tenker på, eller er det veilederne du har snakket med?
Det kan føles verre å åpne seg opp, for da kommer alt det vonde opp. Og det er ikke nødvendigvis slik at det å fortelle om alt det vonde er det beste, iallfall ikke først. Innen traumebehandling så jobber de med stabilisering først, det å få roet ned og være til stede her og nå, og kjenne at noe er godt eller trygt først. For meg ble det helt vesentlig. Jeg trodde før at det var om å gjøre å fortelle alt til noen, og så ble det bra, men erfarte også at det bare kunne gjøre ting verre. Og jeg skjønte ikke hvorfor, til jeg lærte om traumer, og at det å snakke om det vonde, kan gjøre at man bare retraumatiseres, hvis man ikke har verktøy til å håndtere det. Og at man først og fremst har behov for å kjenne at det finnes ting som er gode og trygge, at i øyeblikket kan man finne små pauser hvor det er ok.
Helt ærlig så vet jeg ikke hvorfor. Tenker på chatten og veiledningstjenesten her. Men erfarte det samme hos psykolog for en del år siden- det var sa det begynte å gå nedover…
Jeg har samme oppfattning alle relasjoner er ødelagt når de finner ut man sliter
Jeg opplevde også selv før at det var slik, at jeg stadig måtte komme meg videre når de oppdaget hvordan jeg faktisk hadde det, men jeg tror nå at jeg gjorde det selv om jeg ikke hadde trengt det. Det er vanskelig å vurdere det. Men nå så har jeg faktisk relasjoner og jeg får god hjelp, selv om de vet at jeg sliter. Og jeg har selv venninner som sliter med ting.
Jeg tror da at det også handler mye om hva man forventer av relasjonene og hvordan man føler det om seg selv. Men også at det er forskjellig, at noen håndterer det mye bedre enn andre når de får vite at noen sliter. Og at man kanskje gjerne er med feil folk?
For meg har det blitt så mye lettere både i forhold til venner og profesjonelle, når jeg selv har fått mer forståelse for meg selv, behandler meg selv bedre og greier å gi meg selv mer av det jeg trenger, slik at jeg ikke lenger forventer eller er avhengig av at andre skal skjønne og gi meg det jeg trenger på den måten jeg ønsket eller trengte før. Det gjør også at nå greier å be om de tingene jeg trenger, eller si hva som er godt for meg og ikke er godt for meg, og da får jeg også lettere gode ting av andre. Jeg tror også det kan gjøre det lettere for andre, fordi det kan være vanskelig å føle at man må fikse en hel person, men hvis det er konkrete ting de kan gjøre for en, så er det lettere for dem. Selv behandlere greier ikke å lese tankene ens eller se hvordan man har det innvendig, men det er dem som er flinkere til å se og skjønne hva en trenger, enn andre.
Men jeg har da opplevd også at det er folk som ikke takler det å høre om at andre har det vondt eller har opplevd vonde ting, det kan bli overveldende for dem også, eller at de bare vil at man skal “fikses”. Det har jeg selv kjent hele tida at jeg har vært imot, slik at jeg har ville vise og fortelle folk om det. Men det har vært tøft også, særlig når folk ikke takler det, og man igjen må komme seg videre. Jeg vet da nå at det finnes ulike folk, og at det også finnes ulike måter å fortelle ting på. Og at andre kan også har opplevd ting og bære med seg ting, som gjør at de reagerer slik de gjør.
Jeg vet da at det finnes folk som vil hjelpe og forstå så godt de kan. Eller som vil kunne like en uansett.