Jeg har utviklet en eksistensiell angst for å være redd å åpne meg om ting
Uansett hva jeg sier, forteller eller gjør blir jeg bare dømt
Det er veldig tungt å leve i svarte klær for et fargerikt menneske, holde seg i sitt skall hele tiden og overalt
Lurer på hvorfor ærlighet og åpenhet blir sett på som tabu, akkurat som det å snakke om følelser
Livet renner sin gang, men det er ikke det samme å bare ha smalltalk fra tid til annen eller omgås noen som bare er tvers gjennom falsk mot meg
Er det ikke fint at sannheten kommer ut liksom
Er det ikke bra at folk får vite hvordan det egentlig var og er? Veldig mye forskjellig
Ønsker å verne om min autensitet
Hvordan vet du at det er angst, og ikke en rasjonell tanke?
Det er ikke alt man trenger å være åpen om.
Har du lest noe om angst og hvordan jobbe med den? Det er jo gjerne tanker om at det og det vil skje, hvis du gjør det du er redd for. Og at den eneste måten å finne ut om det faktisk stemmer, er å teste det ut. Det er jo dritskummelt, for slik er angsten, men hvis det føles uoverkommelig, er å begynne med noe lite, åpne deg litt for noen du føler deg mer trygg på. Og så belønne deg selv etter på for å ha turt å gjøre det. Det er ikke alltid man får den responsen man ønsker på det man åpner seg på, men hvis man ikke prøver, så får man iallfall ikke den.
Det er mange ulike folk der ute, og hvis en reagerer på en måte, så betyr det ikke at alle vil reagere på den måten. Man må bare lete etter dem som reagerer slik man trenger, men det er også nyttig å erfare at det går greit at man åpner seg og så reagerer de ikke slik man ønsker. Og hvis noen er stygge mot en fordi man åpner seg eller ikke takler det, så er det vel heller personer man skal holde seg unna, tenker jeg, enn at en skal la det skremme en fra å åpne seg for noen andre igjen.
Har du hatt dårlige erfaringer med folk tidligere? Er det derfor du er redd for å gjøre det?
Jeg ønsker deg masse lykke til!
Takk for et fint svar
Ja, det er mange forskjellige grunner til at jeg har blitt skeptisk
Vet ikke helt hvilken “del” av min såkalte “historie” at de Egentlig har sÅ mye imot
Føler ofte at det er helt fra første ord
Også tør jeg ikke å fortsette siden jeg kjenner meg selv usikker og er noe som henger igjen fra ungdomstiden
til Frikar : Er nok begge deler
Motstridende parter
Det er dumt at du opplever omgivelsene dine slik, eller rettere sagt at de kanskje misforstår fargerikdommen din. Har du noen konkrete eksempler på dette? Kan være lettere å forstå hva du mener om du viser til mer konkret informasjon.
Jeg opplever verden litt annerledes enn deg, føler folk flest både takler og verdsetter ærlighet og åpenhet. Men en bør ikke dele alt med alle, og en bør også være varsom med hvordan en formidler ting. For min del prøver jeg å tenke gjennom om det jeg vil dele er greit for både den jeg deler med og meg selv, ikke bare her og nå, men også i framtiden. Jeg prøver også å være bevisst på hvorfor det er viktig for meg å dele det, og når det er riktig å gjøre det.
Jeg føler at jeg har hatt litt sånn samme opplevelse som deg, at jeg har følt at de har reagert med én gang jeg begynner å snakke om det, men det kan også bare ha vært noe jeg tror. Jeg går nå til en ny psykolog, og han opplevde at jeg nærmest opplevdes aggressiv i måten jeg prøvde å fortelle om ting på, at jeg ble sånn “hør på meg”. Selv opplevde jeg at jeg var usikker og redd for å greie å si noe som helst, pluss at jeg har følt at jeg har opplevd at også psykologer ikke hører på meg, at de mer bare sier hvordan de tror det er. Uansett sa han nye psykologen at det kan oppleves voldsomt hvis jeg blir slik når jeg prøver å si noe viktig eller ønsker at folk skal høre på det jeg sier.
Så det har fått meg til å tenke på det at det kanskje heller er hvordan man sier eller hvordan man blir når man vil si ting, som gjør det vanskelig for andre. Når man er utrygg eller usikker, så kan man bli enten veldig sånn ettergivende og forsiktig i det man sier, og hvis noen gir man motstand eller man opplever at de ikke er slik man ønsker at de skal være, at man da veldig raskt gir opp eller ikke sier noe mer. Eller så kan man bli sånn som jeg tydeligvis var den gangen, at man blir mer sånn aggressiv og tror man må kjempe for å få frem sin mening og det man ønsker å si, og det kan skremme andre.
Det gjør de så absolutt
Jeg føler at det egentlig er samme hva jeg verken gjør, sier eller har på meg
Blir uansett bare dømt for alt
Som om hvert ord og hver tanke og hver bevegelse bare er nok en ny grunn for å stemple meg som “syk” , “dårlig”, “utilregnelig”, “ukompetent” osv.
Jeg er ikke en amatør i mitt eget liv
Skjønner egentlig ikke hva det er at jeg burde gjøre så mye annerledes, de tolker jo bare alt feil hele tiden uten grunn
Kanskje en fordel å ikke overanalysere alt folk gjør og sier hele tiden så mye
Jeg deler selv og jeg liker å høre på andre/gi gode råd/ komme med meningsfull informasjon som kan hjelpe
Det er tydeligvis veldig, veldig feil
Ja, har opplevd det mange ganger
Skjønner akkurat hva du mener
Jeg prøver å fortelle noe rolig og saklig, snakker helt normalt til de
Og de bare kommer med disse dumme stemplene sine hele tiden, angripende og forstyrrende
Ubehagelig
(Stempler med psykiske lidelser, diagnoser, dårlige prognoser osv)
Vanskelig å leve slik, med en stadig negativ strøm av uvitenhet mot meg
Det er ikke noe som Jeg burde gjøre, opplyse dem om dette
Lære de noe som helst
Slitsomt å ikke møre forståelse eller profesjonell tilnærming noe sted
Alle trenger vi iblant en snill tilbakemelding og en god tanke i retur
Ha en kjempefin uke , håper at ditt samspill med bahandlere foregår og går og er bedre enn mitt
For jeg greier Ikke å forholde meg til mine lenger i det hele tatt
Hva med deg selv og din egen språkbruk du har vist i innleggene her? Holder den et profesjonelt nivå? Som pasient har du også et ansvar for hvordan du ordlegger deg. Gir du dem egentlig muligheten til å gjøre jobben sin?
Kommer an på hva slags “jobb” det er snakk om
Ja, det gjør jeg
Er aldri uhøflig eller ubehagelig mot noen Først, med mindre de selv begynner
“Jobben” det er snakk om er din rolle som pasient i helsevesenet, og at du også må bruke et språk som den andre parten forstår. Hva du subjektivt mener er uhøflig eller ubehagelig er irrelevant i den sammenheng. Å “åpne seg” for behandler betyr ikke at man har noe fripass til å bable ivei om ting som ikke har noe i behandlingssituasjonen å gjøre.
Dette betyr imidlertid ikke at helsevesenet ikke har et forbedringpotensiale også - ifølge Pasientombudet er det noe som kontinuerlig jobbes med. Du kan selvfølgelig ha vært uheldig med akkurat den eller de behandlerne du har hatt, men da handler det om individ og ikke system.
Søk f.eks. opp artikkelen “Et sosiologisk perspektiv på legekonsultasjonen” på Den Norske Legeforenings nettsider, som tar for seg problemstillingen.
Så har du alltid mulighet til å ha med deg en ledsager ved konsultasjonene, slik at det ikke er noen tvil om hva som faktisk er sagt og gjort.
Er det sånn at du føler «alle» tar det du sier i verste mening, eller er det mange eller bare noen? Om det er svært mange eller de fleste, tror jeg at jeg ville begynt å lete hos meg selv før jeg lette hos de andre om jeg var deg. Det kan selvfølgelig være at du er maks uheldig med dine omgivelser, men det kan også være de har noen utfordringer med måten du kommuniserer på eller oppfører deg på.
Det er ikke så lett å se seg selv utenfra, særlig når en føler seg misforstått og kanskje føler en må forsvare den en er. Hva med å ta opp noen samtaler framover (slett opptakene når du er ferdig med de), lytte gjennom de en stund etterpå og analysere deg selv? Kanskje oppdager du noe ved deg selv eller de andre som det ikke er så synlig når du står midt oppi det.
Om du har en eller flere du har tillit til, kan du kanskje spørre hvordan de opplever deg og din måte å kommunisere på. Jeg sier ikke at alt er din feil, vet bare av erfaring at det er bedre å jobbe med seg selv enn sine omgivelser. Om du oppdager ting hos deg du kanskje bør endre på, så får du mulighet til å gjøre det gjennom økt bevissthet om deg selv. Og om det viser seg at det er omgivelsene dine som er helt på trynet, så er det kanskje best å skifte omgivelser? ❤️