Jeg har et ganske vanlig liv, kan det se ut som utenfra. Jobb, sted å bo, venner og bekjente, en familie som backer meg. Men når jeg blir kjent med nye folk henger det jeg strever med som et juv mellom oss. Jeg har ufør, jeg er kronisk syk, får tilbakefall og har flashbacks. Folk rundt meg tør i ulik grad å være åpen om sine ting. Jeg syns det er for vanskelig og vil ikke la det ta plass. For det tar altfor stor plass. Jeg skammer meg og føler meg annerledes og utenfor. Det jeg sliter med føles for tungt ut å snakke om høyt. Angrer ofte når jeg åpner meg. Syns ikke det skal definere meg. Er redd for å bli dømt og at åpenheten skal gjøre at folk forstå mindre. Andre som har det på lignende måte?
Hei, først og fremst ville jeg bare si at om du vil ha en ukjent person du ikke trenger å bry deg og på samme måte så er jeg tilgjengelig å snakke med. Jeg dømmer ikke uansett hva du måtte føle, tenke på eller ha gjort osv.
Jeg kan relatere til frykten, jeg har lenge trodd at de ting jeg har gjort og som har skjedd definerer hvem jeg er som person. Men jeg har etter flere år kommet frem til at det gjør det ikke for vi er så utrolig mye mer. Min tankegang var at hvis jeg sier dette til noen så vil det være alt de tenker på når de ser meg. Men folk har åpnet seg for meg, å det er neppe det jeg tenker på når jeg ser dem igjen.
Også skjer det, at vi åpner oss litt mer en planlagt eller føler vi fikk en litt kjip reaksjon fra vedkommende og dermed angrer vi. Jeg har grått i anger flere ganger, men vi må ikke la den angeren styre oss i dilemma om å åpne oss igjen. For mennesker trenger mennesker, uten tvil.
Vi kan være redde for å åpne oss ved folk vi bryr oss om og har kjærlighet for, vi vil ikke være til bry eller bli en bekymring.
Ting kan være vanskelig og få ut, av en enkel grunn som for mye følelser. Det kommer bare ikke ut. Det kan være mange grunner som fører til at vi går rundt med et tungt hjerte alene.
Derfor kan det være enklere å snakke med noen man ikke trenger å forholde seg til, eller bli kjent med i det som er overfladisk. Uansett, ikke glem at vi alle har vårt og du er ikke alene. Folk snakker bare ikke så høyt om ting og tang, slik at vi føler oss utenfor og ensom når vi er «de eneste» som har det slik. Heier på deg og ønsker deg alt vell.