Hvor lenge er det egentlig meningen at man bare skal holde ut? Jeg er 43, vært innen psykiatrien siden jeg var 17 med alt som hører med. Jeg er sliten nå. Veldig sliten. Vil bare få slippe. …Jeg vet hjelpen er veldig begrenset . Spesielt med en Borderline diagnose. Blir ikke tatt på alvor…
Hei.
Det er veldig leit å høre at du har det slik. Det er forståelig at du er sliten.
Hva kjenner du på at du ikke blir tatt alvorlig på?
Diagnosen er full av stigma og ellers får jeg stadig høre “men du ser jo så frisk ut”. Er flink med fasaden, men det går utover hvor alvorlig helsepersonell tar meg. Har ingen å betro meg til og føler ingen “tror” meg…
Det kan være en ulempe det, å være god på fasaden. Jeg vet det selv.
I så fall vet du både hvor problemet ligger, og hva du kan gjøre for å endre det.
Det er vanskelig når du prøver å få andre til å forstå mens du ser relativt frisk ut på utsiden. Det er lettere sagt enn gjort.
Jeg syns det også har vært veldig vanskelig, for jeg har vært så vant til å måtte skjule hva jeg følte og hvordan jeg faktisk hadde det på innsiden, og da gikk jeg på en måte hver gang inn i det samme mønstret. Fordi jeg automatisk visste hvordan jeg skulle være sånn at det ikke vistes, for det var det jeg var vant til var bra, det jeg hadde blitt opplært til å gjøre og belønnet for. Det er da veldig vanskelig å snu på det, men går an å gjøre det, ved at man gradvis åpner seg opp for andre, f.eks. ved å skrive ting med folk her. Jeg har fortsatt situasjoner hvor det er veldig vanskelig for meg å åpne meg, men jeg greier iallfall nå bedre å åpne meg for dem som skal hjelpe meg, og jeg merker at de derfor også kan hjelpe meg bedre. At det da også har muligheten til å forstå meg og hjelpe meg med det jeg faktisk trenger hjelp med.
Jeg tror jeg syns det er enklere å gjøre det med nye folk, for da har de ikke noe annet bilde av meg enn det jeg gir dem der og da, og at det da har vært enklere for meg å åpne meg.
Godt sagt. Føler mye på det samme.