Denne tråden gjelder vel aller mest for sosial angst, men er helt sikkert relevant for andre typer angst også.
Jeg har hatt sosial angst så lenge jeg kan huske. Jeg er nå nærmere 30, og lever ganske greit med det… men, når det besøker meg på nytt, i settinger jeg aller helst skulle slippe, så tenker jeg det er på tide å gi litt mer blaffen og heller si det som det er.
Jeg får litt “hang up” på enkeltmennesker, og det er ikke tvil, jeg blir ukomfortabel hver gang jeg møter de som hjernen min har utvalgt som skumle, truende eller flaue og være rundt… Jeg er fristet til å si til dem; “Ja, hei, du har kanskje lagt merke til at jeg er litt klein rundt deg… det er bare fordi hjernen min går i flight modus, og jeg blir faktisk litt uggen av det. beklager det, men jeg ville bare nevne dette for min egen egoistiske vinning av det kanskje hjelper å være åpen om akkurat dette… vi kan godt kalle det angst, det henger over meg som en kladd”.
Hva tenker dere? Bør man “fake it, til you make it” eller bør man være åpen om situasjonen?
Siden du er en felles frukt, skal jeg gi et svar. Å si det rett ut sånn er vel ikke vanlig. Jeg synes det er fint når noen er så rett frem, så det er vel mest hva og til hvem du ønsker å utlevere deg, og hva slags inntrykk du vil gi sosialt. Spørsmålet om å fake blir vel spørsmålet om hva du vil oppnå.
Nei, Det er absolutt ikke vanlig. Jeg ønsker jo og fremstå som trygg, trygg i meg selv. og hvorfor er det ikke sosialt akseptert å utlevere den man er? Det er fint å holde litt inne, det er jo ikke slik at man røper alle hemmeligheter om seg selv. Man røper utrolig mye med kroppsspråk, en forklaring i tillegg til kroppsspråket kan jo i noen tilfeller få den andre personen til å være mer aksepterende ovenfor den oppførsel som ofte er uønsket av personen som sliter.
takk for fin tilbakemelding, Epleskrott.
Det er nok mye som blir akseptert, om det angår bare deg selv, men om du går inn på hvorfor noen virker “skumle” eller “truende” å være rundt, så kan det jo være at du tråkker på noen tær. Jeg tror at “fake it” kan være bedre i visse tilfeller.
Fks om du oppfører deg rundt noen som om de ikke er skumle, så vil du jo lære om personen uten å tråkke på tær. Bare ikke prøv det på en skummel tilfeldig person inni et smug. Det hender at folk er skumle av en grunn.
Du er jo en felles frukt!
Haha, nei.
Dette er ikke en konfrontasjon jeg ville tatt på fremmede typer i skumle smug, (Generelt synes jeg ikke folk er skumle),
men med folk som er bekjente, men heller ikke direkte venner.