Jeg synes det er veldig vanskelig å tro på at folk kan bli glad i meg, eller savne meg..
I tenårene begynte jeg å gråte når guttevenner eller kjærester sa at de var glad i meg eller elsket meg.. eller savnet meg.. dette skal jo egentlig være en fin ting? Ikke noe man får «vondt» av?
Nå har jeg trukket meg unna alt og alle, og greier ikke en gang ha hjerte for meg selv.. tror ikke på Gud, eller at folk er glad i meg.. ikke en gang familien min, som flere ganger har sagt at de er glad i meg.
Er det jeg som er problemet? Som ikke greier å slippe inn at folk er glad i meg? Bare tanken på å skulle slippe det inn får meg til å få lyst til å gråte..
Velmenende råd og omtanke (eller komplimenter også foresten) fra «hvem som helst» er også vanskelig å ta i mot.. (sikter da til folk her inne, helsevesenet eller folk generelt som ikke kjenner meg).
Starter det med seg selv? Må man klare å ta innover seg at man er verdifull, og være glad i seg selv før man kan tro på at andre er glad i seg og liker en? Hva tenker dere?
Hei, jeg sliter litt med det samme som du gjør. Jeg sliter med å skjønne at det er mulig å like meg eller være glad i meg. Når folk gir meg komplimenter eller sier de er glad i meg dytter jeg ofte tankene vekk og tror ikke på dem. Jeg husker en gang i sånn 4-5 klasse. En lærer sa noe om at æ skreiv veldig fint og hadde fin skrift og ble imponert når hun så det. Uten å tenke, var min naturlige respons å snu meg til venninna mi og si at hun hadde jo 100 ganger finere skrift. Da sa læreren noe som holdt seg godt flere år etterpå. «Men nå snakka æ om dæ». Så ja, jeg tenker ofte at det er vi som stopper oss selv. Vi ser ikke det andre ser, lager vi bare et bilde av hva VI mener andre synes om oss, vil vi aldri se det ekte bilde. Folk sier de er glad i deg, fordi de er det. En sånn ting er ikke noe de sier bare for å si. Jeg vet det kan være mer vanskelig å faktisk innse det, og i hvert fall å slippe inn folk som vil inn til deg og bli kjent med deg. Prøver du å se det andre ser, later som om du er en annen som ser på deg, vil du nok se helt andre ting enn det du selv ser. Du er verdt mer enn dine tanker:)
Hei Hanna3. ☺️
Du skriver blant annet, “Starter det med seg selv? Må man klare å ta innover seg at man er verdifull, og være glad i seg selv før man kan tro på at andre er glad i seg og liker en? Hva tenker dere?”
Ja, dét mener jeg absolutt, at det starter med deg sjøl! 🥹
Jeg vil oppmuntre deg til å prøve å gjøre følgende daglig i én uke (gjerne lengre).
Stå foran ett speil (hvis du klarer dét), og si til deg sjøl (selv om du ikke tror på det idag), at du er enormt verdifull, du er vakker, du klarer å gjøre mye (nevn gjerne ting du klarer), si at du elsker deg og er stolt av deg! 😊 🌹
Hvis du sier disse ting til deg sjøl daglig over en periode, så vil du tro på det, for det vi sier om oss sjøl til oss sjøl vil vi tro på, derfor er det så viktig å si positive ting, ikke sant? ☺️
Etterat du (eventuelt) har gjort dette en periode, ér det viktig at du forsetter å gjøre dette, så du kan fortsette å tro på det. Du klarer dette! 👍😃🪻