Hei, ung kvinne på 23 år.
Jeg sliter veldig med å ha vondt/smerter i kroppen hver eneste dag. Alle symptomer som jeg kommer på: vondt i bryst, ribbein, magen, armene, beina og overalt i hodet.
Sliter å mye med svimmelhet, hodepine/tinningene, press i hodet, støt i øyet/ørene. Har også nå fått klikkelyd i skjeven pga biting/skjelving.
Helt sikkert er det ikke noe galt, men er så redd. Jeg ser at det er mange som sliter med det samme og kan føle meg litt «tryggere» men samtidig for hver dag som går så kommer det alltid «nye» symptomer som skremmer meg.
Da jeg var til lege tidligere så ble jeg fortalt at jeg var stresset/ hadde angstanfall uten at de tok noe sjekk av bl.a. Blodprøve/blodtrykk, dette gjør meg hvertfall redd.
Hadde også tidligere «kvinnesmerter» i flere år som de ikke fant ut av før i år, og måtte deretter operere for det ganske fort. Så jeg følte meg ganske sviktet av helsevesenet, og kanskje derfor disse symptomene og redselen dukket opp i senere tid.
Alt dette har nå utviklet seg til en depresjon, der jeg ikke føler meg «hjemme» noen steder lengre, jeg føler meg så rar i hodet og føler ting ikke er en «virkelighet», har også en rar følelse noen ganger at jeg ikke er i min egen kropp.
Da jeg var yngre gikk jeg og til det som kalles bup men måtte slutte da jeg fylte 18, fikk en tidligere lege til å henvise meg til voksenpsyk men fikk brev senere da de skrev at jeg var for «frisk» til å få hjelp.
Går på noe annet nå som ikke er så ulikt psyk men de mener selv jeg burde fått hjelp av noen som er mere profesjonelle da de ikke har ressurs nok til å hjelpe meg.
Jeg syntes alt er så ekkelt, til og med mine nærmeste trodde ikke på meg. Jeg føler meg så gal! Skal ha ny legetime snart igjen der vi skal prate videre om dette og jeg håper så mye at jeg vil bli tatt på alvor denne gangen. Dette har blitt så ille at det går veldig utover jobb og på hjemmefronten, skriker nesten hverdag at jeg kommer til å dø.
Får høre hverdag om å bite tennene sammen å bare skjerpe meg, jeg prøver så mye å gjøre noe annet, ta meg luft, gjøre noe som føles ut som nostalgi og trygt. Jeg driver å puster i en pose også, prøver masse pusteteknikker.
Jeg var også en av de som aldri trodde på de med angst, nå sitter jeg her selv og føler at jeg råtner innvendig.
Dette er kanskje rotete å lese men jeg måtte bare få det ut, vi er alle forskjellige men så like.