Vil ikke ha nærhet eller sex

Depresjon
1

Jeg er pårørende til en mann midt i livet som sliter med nedstemthet/depresjon etter et par år med motgang på flere fronter - blant annet i vårt langvarige forhold.

Jeg har lenge opplevd det som problematisk at han ikke ønsker å snakke med meg om problemene sine. Han vil bare “lesse sand oppå alt” og vente på at alt skal gå over av seg selv. Han innser at jeg ønsker å komme til bunns i ting, men sier at han ikke har kapasitet til dette - selv om han ser at det tynger meg.

Lenge har dette vært hovedproblemet vårt, men vi har opprettholdt nærhet på andre måter i form av kos, klem og sex. Men alt dette har det gradvis blitt mindre og mindre av. Jeg får ikke lenger noen “ekte” klem, han tar ikke på meg uoppfordret og viser ingen initiativ til kos eller sex. Til å begynne med adresserte jeg bare kosen, fordi det føles svært rart at en som alltid har dasket meg på rompa eller holdt rundt meg hvis vi feks er på kjøkkenet sammen, nå ikke gjør noe slik. Jeg har sagt at jeg savner nærheten, at han feks holder armene ut mot meg når han ligger i sofaen for å få en klem osv osv. Svaret jeg har fått i flere mnd er at han ikke føler for å gi noe kos for tiden.

Og de siste vel 2 mnd er også sexen borte. Vi har i periodevis hatt mye sex og kos, men nå er det helt borte. Han vil såvidt stryke meg på armen når vi ligger i sengen og jeg får ingen reaksjon hvis jeg forsiktig “prøver meg”. Når jeg spør hvorfor han ikke vil ha sex, så vet han ikke.

Samboeren min vil ikke vedkjenne seg at han er deprimert, og han vil ikke forsøke å gjøre noe med problemene. Han vil la det gå seg til… Jeg har prøvd å snakke, å ikke snakke, å være nær, å trekke meg unna - you name it. Uten noen effekt. Selv ikke på direkte spørsmål kan han svare på hva han vil ha fra meg eller ikke.

Jeg kan godt forstå at man i perioder ikke ønsker sex eller nærhet, men jeg sliter med at han ser ut til å ikke bry seg om at dette sliter på meg. Jeg kunne tenkt meg at han beroliget meg med ord som at “jeg synes du er flott, men jeg orker ikke nærhet akkurat nå” etc. Jeg blir fryktelig usikker når jeg ikke aner om det er jeg som er problemet, altså om han plutselig ikke finner meg attraktiv lenger osv. Jeg har spurt direkte om dette også, uten noe godt svar.

Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. For meg er nærhet og sex viktige deler av det å ha en partner, og dessverre noe jeg trenger for å føle meg ok i meg selv. Dette vet han, men later ikke til å bry seg nevneverdig. Jeg savner livet slik det var før, da han tok på meg med pasjon og smilte og viste med hele seg at jeg var viktig for han. Jeg savner nærheten og jeg savner sexen. Og jeg blir egentlig ganske forbanna over at han bare skal vente og se. Og ikke forsøke en gang.

På den andre siden har jeg forståelse for at han må heales i sitt eget tempo og at jeg ikke kan gjøre det for han.

Jeg jobber mye med meg selv, som dessverre alltid har trengt mye bekreftelse fra andre for å føle meg verdt noe. Feks gjennom sex. Jeg føler at jeg blir stadig bedre til å selv bekrefte min egenverdi, etter mange tiår med nedsnakking av meg selv. Men jeg sliter veldig med at jeg føler meg mutters alene i dette forholdet. Ikke kan vi snakke sammen om viktige ting, ikke finner vi på noe sammen og ikke er vi fysisk nære. Hva er det igjen da? Hvor lenge bør jeg vente? Er det noe annet jeg kan gjøre? Jeg aner virkelig ikke.

2

Det høres ut som en kjedelig situasjon. Og jeg har dessverre ikke så mye råd. Prøv å gi space samtidig pushe. Men det er også lov å sette forventninger. Du må også passe på deg selv. Dine behov er også viktig ! Sex og nærhet er viktig for mange! Jeg liker ikke alle de som hopper helt til “skilsmisse” og “slå opp” jeg kjenner ikke hele situasjonen det er det dere to som gjør. Men det kommer til et punkt der det er greit og si at om dette skal fungere trenger jeg mer.

Jeg kjenner en som var i en lignende situasjon, hun gikk tilslutt fra han, selv om hun fortsatt var glad i han viste hun at forholdet ikke var like sunt lengre og hun ville ikke dra det ut til de ble “romkamerater” eller at hun begynte å forakte han. Hun måtte sitte seg og sine behov først. Men de hadde først en periode der hun ga han beskjed om at hun trengte endring om de fortsatt skulle være ilag.

Men jeg vet ikke alt bak, hvor lenge han har vært sånn eller grunnene bak, så det er en vurdering du må ta, selv om det er vanskelig.

Har han familie du kan snakke med? Lege? Eventuelt fortsett å prøv å ha den samtalen om hva som skjer. Kommunikasjon er viktig, av og til må man gjerne presses, og oppfordres til å søke hjelp.

Vet ikke om dette er godt råd eller ræva kommer sikkert an på.

Men heier på deg🫶 og håper det løser seg for dere.

3

Tusen takk for gode ord.

Jeg har vurdert om jeg bare skal si at nok er nok, men når vi har det bra, så har vi det veldig bra. Og vi har to barn i tenårene som vi gjør mye fint sammen med.

Livet er absolutt ikke uten lyspunkter, men det er som hun du kjenner sikkert har beskrevet - jeg føler at vi bare er romkamerater. Noen dager ser jeg håp, andre dager tenker jeg at dette aldri blir bra igjen….

Jeg vil nok fortsette å forsøke og snakke med han om dette, selv om jeg kjenner at han trekker seg mer unna når jeg gjør det. Jeg forsøker å ikke være konfronterende, bare undrende og nysgjerrig. Det er ikke alltid jeg klarer det, men jeg vil påstå at det som regel er lagt fram på en måte som ikke legger opp til konflikt.

Men kanskje hadde det vært bedre om jeg sa tydeligere ifra om at jeg snart er ved det punktet at jeg går….men det tør jeg ikke. Er redd for at han da ikke vil kjempe for meg og oss, gitt hans sinnsstemning…

Ang lege så er har jeg foreslått å bestille time og bli med han, men han skjønne ikke hva som skal komme ut av et legebesøk…

4

Kanskje det er akkurat det som må til. Du kan f.eks. bruke formuleringen “hva ville du svart dersom jeg sa at (…)”. Da har du ikke teknisk sett beskyldt han for noe, men likevel gitt et tydelig signal.

5

Ja mulig han trenger en litt mer tydelig beskjed.

Og jeg skjønner godt det er skummelt for hva hvis han ikke vil kjempe for dere. Men igjen vil du være i et forhold der han ikke vil det? Forstår det er mye fint og det er bra men utveier det det andre? Er det ofte nok? Er det nylig eller henger du på minner som er lenge siden, gjerne den har var før?

Har du snakket med ungene? Har de sagt noe på at de merker at han er anderledes? Hvordan har de det?

Men det er MYE lettere sagt en gjort.

Og det er en veldig vanskelig situasjon. Du må rett og slett vurdere litt og finne ut hva som er best for deg og ungene. Om en person har endret seg mye (som skjer) ja gi de rom for å komme tilbake, men ikke tvihold heller på de de var eller skulle ha vært eller kan bli. Man må ta den de er no og guide det der ifra. Men igjen mye lettere sagt en gjort ❤️

Om han er med til legen selv om han ikke forstår hvorfor kan jo det fortsatt være en bra ting. Kan være han forstår mer når han er der. 🤷‍♀️ Eller at du forstår mer, enten av hva som blir sagt eller hva som ikke blir sagt.

Jeg heier på deg❤️

6

Dette er ikke en god strategi når man snakker med profesjonelle, uansett hvilken yrkesgruppe de tilhører.

7

Hei. Jeg har ingen fasit og håper virkelig dere finner ut av dette. Det er mye skam knyttet til det å ha det vondt som mann. Vi skal jo være den sterke, den som passer på familien, klippen osv.. Å erkjenne at man «svikter», ikke har det bra er kjempevondt. Og da isolerer vi oss og får ikke lyst.

Få gutta (vennene hans på banen). Jeg er 46 og gått på mange smeller, følt meg mislykket osv. Men når man er i kjelleren er det kun en vei, og det er opp. Han er ikke alene, og skal vite at det er mange som heier på han og dere.

8

Takk for omtanke.

Han har helt siden barndommen vært periodevis svært nede, og har dessverre lært under oppveksten at det beste er å holde kjeft om negative følelser. Foreldrene hans har aldri vært trygge omsorgspersoner, og jeg tror at den manglende tilknytningen han opplevde den gang har satt varige spor. Som nå i voksen alder gjør seg gjeldende for vårt forhold. Det er enklest for han å holde alt inni seg, mens jeg er en som gjerne vil lufte mine og våre problemer. Det er en dårlig match, der jeg blir frustrert og lei meg og føler meg helt alene med å skulle fikse oss. Som nevnt så forsøker jeg å ikke være masete, men det går ikke alltid i lengden. Vi kan jo alle dø i morgen, så hvorfor kan vi ikke prøve å gjøre noe med det vi strever med i dag?

Jeg skulle ønske han hadde gode venner. Han har et kanskje en som jeg vil beskrive som nær, ellers bare bekjentskaper. Dette er noe jeg vet han synes er sårt. Han er en veldig trivelig fyr, som snakker mye og er blid når han er sosial, men han mangler evnen til å ta initiativ til videre vennskap. Han tar aldri initiativ til å be noen med på en øl eller gå en tur etc. Han er nok redd for å bli avvist, for han sier ofte at “nei de er sikkert opptatte med sitt” hvis jeg spør om han ikke skal ta kontakt med den og den. Vi har heller ikke noen vennepar som bor i området vi bor i.

Jeg ser og vet at han sliter og er nede. Selv om jeg forstår hvorfor han trekker seg unna som et skadet dyr, så sliter jeg med å akseptere det. Jeg er jo her! Jeg kan snakkes med eller bare være stille med eller koses med….Istedet føler jeg meg bare som en fullstendig uviktig person i livet hans, og det gjør mye med meg.