Eg er g17 og fra da eg vokste opp var med mine to brødre så kranglet vi masse om alt og da kunne faren min slå eller ikke direkte slå men prikke med èin finger i pannen mens han dyttet og skreik og moren min kunne se på og hun gjorde ikke noe spesielt og èin gang så tisset eg på meg eg trur dette skjedde mest med meg og noen ganger nå når eg går ut til kjøkkenet så snur dei seg for og se hvem det er og det føles ut som at dei fortsatt tenker på det og trur eg skal drepe dei eller noe sånt og eg føler at eg ikke fekk nok oppmerksomheten og ikke den type oppmerksomhet som eg ville ha og liker ikke noe særlig resten av familien har Ikke lyst til og snakke med dei vil bare bli adoptert av noen som kan elske meg
Hei.
Det er veldig leit å høre at du har det slik. Jeg skjønner veldig godt at du ønsker at noen skal elske deg. Det er veldig vondt når foreldrene dine som egentlig skal elske og beskytte deg, skader deg eller ikke gjør noe for å forhindre at den andre forelderen skader deg eller gjør deg redd.
Har du noen voksne rundt deg som du har mer tillit til, noen du kunne ha snakket med dette om?
Hei
Eg har egentlig ingen som står meg nær som eg vil snakke med
Hei Sindre, håper du har en grei dag.
Hvor bor du i landet?
Vil du bare snakke om problemene hjemme eller løse dem? Hvis sistnevnte, finnes det folk som vil hjelpe deg, men da må du tillate dem å gjøre det som er nødvendig.
Det er leit å høre. Kunne du tenkt deg å snakke med noen anonymt? Ringe en av hjelpetelefonene, slik at du får snakket med noen om det?
Kunne ha prøvd det vil mest at noen kan adoptere meg
Hvordan tenker du at det skal gjennomføres?
Eg veit ikke heilt men tenker og gjøre det noen dager etter julaften
Jeg vet ikke hva du tenker på, men jeg tenker at den beste måten å finne noen som kan bli glad i deg, er å åpne deg for trygge voksne rundt deg, la dem få bli kjent med deg og muligheten til å bli glad i deg. Selv om de ikke nødvendigvis blir dine nye foreldre, så er det slik vi mennesker blir glade i nye mennesker, ved at vi får bli kjent med dem og vite hvordan de har det og hvem de er. Så man må også gi folk muligheten til å bli det, for at de skal gjøre det.
Det kan også gjerne være slik at foreldrene dine er glade i deg, bare at de er veldig dårlige på å vise det og håndtere ting, og at de gjør ting de ikke burde gjøre og som ikke er godt for deg. Og du kan få hjelp av noen andre voksne til å snakke med foreldrene dine om det, om hvordan de oppfører seg mot deg og hva det gjør med deg at de gjør det. For det er ikke sikkert at de skjønner det, eller skjønner at det de gjør er galt eller at det skader deg.
Eg skjønner men trur du noe vil skje fordi dette skjedde når eg var liten når dei blei sur på oss og vil du adoptere meg
En adopsjonprosess tar lang tid. Du er sannsynligvis myndig før den blir ferdigbehandlet, og da kan du la deg “adoptere” av hvem som helst.
Selv om det skjedde for lenge siden, så er det tydeligvis noe som fortsatt plager deg, og derfor tenker jeg er at det er godt for deg å få snakket med noen om det, og at det også vil kunne gå an å få hjelp med å finne ut om det er noe som kan gjøres for at du skal få et bedre forhold til familien din.
Jeg har liten mulighet til å adoptere noen som helst, men vi kan ha kontakt her, hvis du ønsker det.
Okei da trur eg gjør det takk
Det er ingenting som plager meg det er bare at eg blir minnet på det fordi eg bor fortsatt hjemme og eg vil bare starte et nytt liv med èin Anna familie
Og eg vil fortsatt snakke med deg her