Klarer ikke leve lengre. Allt er så vanvittig slitsomt. Har ingen venner. Ingen hjelp noen plass. Skilt. Eksen tok huset og alt inventar. Jeg fikk ingenting. Sitter igjen med kun et berg av gjeld. Kronisk progressiv sykdom. Angst. Depresjon. Vil bare dø. Har planlagt hvordan. Satt dato. Ingen blir å merke at jeg forsvinner.
Men du skriver her nå…
Alt er helt j… for deg nå.
Kanskje det bare blir patetisk det jeg skriver…
Jeg vet ikke om du er kvinne eller mann. Vet ikke hvilken sykdom du har.
Du er i en pressa situasjon. En ny situasjon der din samboer har blitt din ex.
Du har ingen å snakke med som du kan ta kontakt med eller som tar kontakt med deg.
Jeg tenker at noen av desse tingene sikkert ikke går an å ordne opp i. At kanskje forholdet har gått og kanskje sykdommen din vil bli. Det er tungt å bære.
Jeg tenker også at noen ting går an å gjøre noe med. Skjønner at ting er tunge. Kanskje for tunge akkurat nå, men jeg tror at hvis du spør om hjelp så kan du få det, og folk vil være på din side for å prøve å få situasjonen din litt mer på rett kjøl.
Jeg håper du ikke skjemmes over noe av det som har skjedd med deg. Alle kan havne i dårlige situasjoner. Folk kan gå feil. Gjøre feil, og folk tar feil valg. Vi er mennesker.
Du skrev inn her, og det er noe.
Jeg vil ikke at du skal forsvinne.