Jeg har hatt disse tunge tankene så lenge som jeg kan huske, husker helt ærlig ikke så my noe mer heller, de små men samtidig store minnene, eller barndommen min osv. husker egentlig bare alt av det dårlige. I fjor så ble jeg kjent med en fyr, lite visste jeg at han skulle bli bestekompisen min, en jeg som jente kunne si alt til og kødde så mye rundt med som jeg bare ville, jeg slapp å bry meg om hva han tenkte. Jeg hadde også ei bestevennine på den tiden, hun var akkurat det samme. De to fikk meg til å blokkere ut disse tankene uten at jeg selv visste det. Tida gikk, jeg var med de hver dag, så kom sommerferien, i starten av sommerferien tok en god kompis av meg livet sitt, bestevennene mine kjente han ikke like godt men visste av han. Det var da skyldfølelsen og spørsmålene kom. Jeg skrek hver natt, så fant jeg ut at bestekompisen min har hatt det tungt i flere år, og at det motiverte han, jeg begynte å tenke på hvor egoistisk jeg har vært, jeg snakker alltid med han om hvordan jeg hadde det, men jeg spurte han aldri om hvordan han faktisk hadde det. Dagene ble tyngre men det kom seg litt etterhvert. Så fikk jeg endelig spleisa bestevennina mi og bestekompisen min, jeg var gla for at det endelig skjedde, men jeg var ikke helt forberedt på at jeg kom til å sitte alene 2 måneder senere. Det ble bare en større og større distanse mellom hver av oss, de kom fram til at jeg er en dårlig person, at jeg var egoistisk (som jeg var) og at jeg var hore. Ordene lever med meg enda og jeg tror ikke jeg klarer det mye lengre, jeg har mistet 3 stykker jeg har vært så glad i på under 1 år, folk sier det blir bedre men egentlig har det bare gått nedover og nedover. Jeg er for redd for å gjøre det, men jeg har allerede skrevet brev til mine nærmeste, hvor det står det ikke er deres feil, bare i tilfelle det faktisk skjer.
Du er god til å sette ord på det vonde. Har du en voksen du stoler på? En du kan fortelle hvordan du egentlig har det? Jeg tror det er første steget du bør ta, du kan ikke bære alt dette alene.