Jeg har en venninne som jeg har kjent i mange år. Vi er ganske forskjellige når det gjelder hvor mye kontakt vi ønsker i et vennskap.
Hun ønsker mye kontakt og sender ofte meldinger, ringer og inviterer meg til forskjellige ting. Hvis jeg ikke svarer på en melding, kan hun følge opp eller ringe. Noen ganger får jeg også samme spørsmål eller invitasjon gjennom flere steder, for eksempel både SMS og Messenger.
Jeg er motsatt. Jeg trives med mindre kontakt og trenger ganske mye tid for meg selv. Jeg kan være glad i en venn og bry meg om personen uten å ha behov for å snakke eller skrive sammen hele tiden. Når kontakten blir veldig hyppig, merker jeg at jeg blir mentalt sliten og faktisk får mindre lyst til å møtes.
Jeg har forsøkt å forklare at jeg trenger mindre kontakt. Hun sier ofte at hun forstår, men etter en stund blir det gjerne som før igjen. Hun sier også at hun bare er sånn. Jeg får samtidig lett dårlig samvittighet fordi hun tar mye mer initiativ enn meg, og jeg kan føle at jeg burde svare eller ringe selv om jeg egentlig trenger fred.
Jeg ønsker ikke å fremstille henne som en dårlig person. Jeg tror mye av dette kommer av at hun bryr seg og har et større behov for kontakt enn meg. Men jeg føler samtidig at mitt behov for mindre kontakt ikke alltid blir tatt like mye hensyn til.
Er det andre som har opplevd et vennskap hvor dere har veldig forskjellig behov for kontakt? Hvordan fant dere et nivå som fungerte for begge, uten at den ene følte seg avvist og den andre følte seg kvalt av kontakten?