Jeg har i barndommen/ungdomsårene slitt stort med angst og depresjon. For å si det sånn, det ble nesten ikke noe liv på meg. Men jeg har stått på, jobbet hardt og gjort det riktig for meg selv. Jeg har innsett at livet er hardt og urettferdig, men er du tro mot deg selv kan det bli fint. I dag kan jeg si meg fornøyd med hvordan ting er. Men jeg er sliten. Jeg er i 100% jobb i offentlig sektor, en jobb jeg har hatt i snart ti år. En jobb jeg opprinnelig likte, men som nå bare tapper meg. Jeg har vært inne på tanken om å skifte jobb, og prøvd, men synes det er slitsomt spesielt når bytte ikke kommer. Pensjonist tilværelsen er enda mange år unna, men jeg har lyst å avslutte et sted jeg vet jeg kan holde humøret og arbeidsmoralen oppe. Jeg har tatt ut gradert sykemelding for å ta vare på meg selv. Men der jeg tidligere har hatt et klart mål med en sykemelding, så ser jeg ikke noe slutt på det nå? For jeg er av den oppfatningen at jeg orker ikke 100% jobb lengre, og kanskje jeg aldri vil det? Jeg må jo så klart ha inntekten eller så hadde jeg glatt jobbet mindre. Hva sier jeg til legen? hvordan skal jeg forholde meg til arbeidsgiver om når jeg er tilbake? Samt hvordan er det å skifte jobb med masse sykemelding? Jeg føler på mange måter at sykemeldingen blir mot sin hensikt, for det løser ingenting. Noen gode svar?