Kom ved uhell borti slett-knappen på mitt opprinnelige innlegg, så forsøker igjen:
Jeg sier det rett ut: jeg tror jeg er for dum til å ha en vanlig jobb. Vet det høres veldig dramatisk og overdrevet ut, men jeg tror rett og slett jeg har en veldig dårlig kombinasjon av svakheter som gjør at jeg til tider tar de rareste og dummeste avgjørelser og sier feil ting. I oppveksten hadde jeg lite problemer med å være sosial og gjorde det alltid greit på skolen, men i voksen alder har jeg begynt å innse at noe ikke helt stemmer. Det er akkurat som om jeg ikke fungerer som et voksent menneske, at jeg i stede tenker og gjør mer som en 14-åring og ikke en snart 34-åring. Det er generelt veldig vanskelig for meg å snakke med og knytte bånd med voksne mennesker. Jeg har lenge hatt håp om at det plutselig skal løsne etter hvert som jeg ble eldre og klokere og fant en jobb/et sted jeg “hører hjemme”, men begynner nå miste troen.
Det siste året fikk jeg plutselig noen nye store og utfordrende oppgaver i nåværende jobb som jeg rett og slett ikke hadde rett utdannelse eller forutsetning for å takle. Disse oppgavene skapte til tider så mye stress, ubehag og lite mestringsfølelse at jeg rett og slett har blitt utbrent og fått helt ødelagt selvtillit. Jeg har nå endelig klart å ta tak i det og fått en delvis sykemelding, men jeg vet 100% at jeg ikke lenger ønsker å være på samme arbeidsplass eller i samme bransje lenger og jeg tror ikke jeg kommer til å bli bra igjen før jeg er fri for alt dritet jeg opplever i forbindelse med jobben. Det er så ille at jeg nesten ikke orker å spise lenger og det er vanskelig å ikke tenke på det hele tiden. Jeg kan plutselig begynne grine ut av det blå, det skjer til og med mens jeg går tur med hunden min.
Jeg aner nå rett og slett ikke hva kan jeg gjøre eller hvor jeg skal starte. Jeg trenger jo en jobb. Jeg er nok muligens en av de “raringene” som trenger en jobb der jeg kan sitte i fred og har forutsigbare, “enkle” oppgaver, men hvor i all verden kan man finne sånne jobber i dag? Og hvis det finnes, hvorfor skulle de ansette noen som meg, med relativt høy utdanning. Men nesten alle stillingsannonser ser etter noen som er “energisk og utadvendt” eller “glad i å jobbe med mennesker” eller noen som “ønsker en variert/fleksibel/utfordrende/travel hverdag”.
Noen som har tips til hvor jeg kan spørre om hjelp? Er det noen vits å ta kontakt med NAV feks?
Du skriver ikke noe om du har forsøkt å snakke med arbeidsgiver. Ut fra det du skriver så virker det som om utfordringene først og fremst er jobbrelatert. Det enkleste er ofte det beste, så jeg vil vel anbefale deg å ta en prat med arbeidsgiver og se om det er mulig å gjøre noen endringer eller tilpasninger i arbeidsoppgavene. (Det kan jo til og med være at det ikke gjør bare deg, men også andre, mer produktive). Hvis det føles vanskelig å ta den praten alene så kan du alltids ta med deg en tillitsvalgt eller hovedverneombud i den samtalen.
Hvis det ikke nytter eller om det har vært forsøkt, så er det å ta kontakt med NAV en mulighet. Det kan være at NAV har noen virkemidler de kan benytte, eller så kan det være at de kan hjelpe deg videre med omskolering, kurs eller hjelp over i ny jobb.
Du har jo tydeligvis tenkt en del på situasjonen du står i, og det er et bra tegn tenker jeg.
Takk for svar! Men tror kanskje du misforstår litt på samme måte som alle andre jeg har prøvd å snakke med gjør. Vet ikke hvordan ellers jeg kan formulere meg dersom dette ikke var klart nok :')
Jeg har snakket med opptil flere på jobb og det opptil flere ganger. Jobber i en liten bedrift som betyr jeg har hatt god innblikk i alle typer arbeidsoppgaver og jeg føler meg ikke kompetent eller komfortabel med noen av de.
Og før noen tenker at jeg “ikke vet før jeg har prøvd” eller “ikke må være redd for ukomfortable ting innimellom”: jeg har prøvd nå i 4 år og det må være grenser for hvor mye og ofte man skal presse seg ut av komfortsonen. Jeg vil si jeg begynner nå å bli såpass gammel at jeg kan si at jeg orker ikke lenger å sitte dagesvis før møter og deadlines med angst og nerver, kaldsvetting, kvalme og hjertebank, søvn- og konsentrasjonsproblemer. Det skal ikke være sånn.
Ser at du skriver at du er 100% sikker på at du ikke vil fortsette i jobben eller i samme bransje. Så ser jeg at du viser til hva som står i forskjellige stillingsannonser. Da kan det jo være at du ser på feil stillinger/bransjer.
Å gjøre en avtale med en saksbehandler på NAV er nok ikke så dumt. De har også tilgang til forskjellige jobbtester som kanskje kan gi et bedre bilde av hva du bør se etter av jobber. Og så sitter de jo med god oversikt over hva som er ledig i markedet og de har et virkemiddelapparat.
Jeg tenker at det også kan ha med selvtillit å gjøre, og det å håndtere følelser - i forhold til det du skriver om å føle deg som en 14-åring. For kanskje det er ting du kjenner på at du ikke har lært som 14-åring og som gjør at du ikke føler deg helt voksen nå, eller voksen nok til å takle disse utfordringene?
Jeg skriver det også fordi jeg selv har opplevd å ha følelsesmessige reaksjoner som ikke var “voksne” og som har skapt vansker for meg i voksenlivet. Nå får jeg da hjelp med det. Så det kan være greit å finne ut om det har noe med dette å gjøre. Har du snakket med noen - legen eller noen om den følelsen, av å føle deg som en 14-åring heller enn en 34-åring?
Jeg vil da skrive at du formulerer det godt i det du skriver, og jeg opplever det ikke som dum - jeg ville bare skrive det, for jeg vet også at man kan oppleve seg selv som om man har dårligere evner, enn man har. Du har tydeligvis greid å ta en høyere utdannelse, noe som ikke er bare bare, så mange gode evner har du tydeligvis. For meg høres det ut som det har med angst og selvsikkerhet å gjøre. Alle de symptomene du beskriver, er typiske angstsymptomer.
Å kontakte NAV om dette er en veldig god idé. De kan ha forskjellige lavterskel tilbud og tiltak for å hjelpe en til å finne ut om man er i riktig jobb, men også at de kan ha tilbud der man kan få snakket med noen om angst og stress, og få lære verktøy til å håndtere det bedre. Tilbudene tror jeg kanskje varierer litt ut ifra hvor i landet man bor, men her jeg bor, er det iallfall mange ulike tiltak/tilbud.
Du skriver at det ikke skal være sånn, å sitte dagevis før møter og deadlines med angst og nerver osv. Og det er jeg helt enig i.
Jeg syns du også skulle snakke med legen din om dette, og se om det finnes tilbud i kommunen din.
Det er ikke uvanlige problemer du beskriver, men det er samtidig veldig vondt å ha det slik.