Hva gjør du når ingen har bruk for deg lenger?

Generelt
1

elefonen har sluttet å ringe. Det kan gå dager mellom hver gang noen ringer — og ingen spør meg om hjelp. Av og til får jeg meldinger fra banken eller varsler fra sosiale medier. Varsler om småting — tomler og smilefjes — flommer inn. Det virker satt på auto: overfladisk oppmerksomhet som ikke stikker dypere enn å dyppe en finger i et vannglass.

Den telefonen jeg venter på, er fra noen som trenger min hjelp — en jobb jeg kan gjøre, der jeg kan bruke vett, kompetanse og erfaring på noe som faktisk betyr noe. Den telefonen har sluttet å komme. Ikke kommer det meldinger om at jeg er ønsket heller.

Jeg blir snart 59, og jobben jeg elsket forsvant for snart ni måneder siden. Ikke fordi jeg ikke mestret oppgavene, eller fordi jeg er digitalt akterutseilt. Tvert imot: jeg er bedre skolert på moderne 3D-utstyr enn ungdommer som er 25 år yngre. Jobben forsvant fordi et helt marked ligger nede: boligmarkedet. Jeg arbeidet med å planlegge og prosjektere godt boligliv for alle aldre og behov. Takknemlige kunder og gode historier hjelper ikke når folk ikke har økonomi til slike boliginvesteringer.

Jeg har bred erfaring fra mange sektorer og trodde det skulle bli lett å finne noe nytt. Nå har jeg snart sendt tusen søknader — uten napp. Jeg er rett og slett i ferd med å gi opp.

Jeg blir ikke trist av et formelt avslag lenger — jeg vet at mye er maskinprosessert og lite menneskelig. Men jeg er deprimert. Mentalt er jeg på felgen. Det hjelper ikke å tenke at jeg ikke er alene: i Norge lever så mange som 700 000 mennesker i en form for utenforskap, enten på grunn av aldersdiskriminering, helse eller dårlige sjanser i starten av livet.

Vi er mange, men det trøster lite. Etter hvert lever vi hver vår virkelighet uten bånd mellom oss. Vi kan ikke gå sammen om noe eller snakke med hverandre; det finnes ikke noe sosialt lim. I beste fall sier vi at vi er «mellom jobber» i sosiale sammenhenger — og etter hvert blir det å være «mellom jobber» en tilværelse som varer lenger og lenger. Telefonen sluttet å ringe for lenge siden. For å unngå ubehagelige blikk og andres antakelser trekker mange seg unna sosialt liv.

I Norge har vi gode sikkerhetsnett, og på papiret kan de hjelpe oss gjennom nedgangstider. Men ikke alle faller inn under dem. Jeg har kommet dårlig ut fordi jeg var daglig leder i selskapet, og derfor mangler jeg rettigheter andre har. Jeg kan ikke bare si opp meg selv — jeg håper markedet snur og vil ikke likvidere selskapet.

Tiden går, og min mentale helse svekkes for hver dag jeg ikke er i bruk. Samfunnet virker ikke å trenge meg lenger. Det verste er at jeg gjerne vil hjelpe andre — helt gratis — bare for å ha sosial kontakt og noe meningsfylt å gjøre. Problemet er økonomien: jeg må bruke oppsparte midler for å bidra, og jeg har ikke råd til å kjøre rundt for å hjelpe. I min situasjon ryker bilen ved juletider og huset må selges før neste sommer. Får jeg ikke jobb før pensjonsalderen, kan alt jeg har jobbet for være borte.

Jeg har kone, barn og barnebarn. Kona mi blir pensjonist litt før meg. Barn og barnebarn bor i utlandet. Vi står sammen og har mange gode stunder — vi er kjernefamilien. Likevel klarer jeg ikke lenger å glede meg fullt ut sammen med dem; jeg føler meg som en byrde, et mentalt vrak. Jeg føler heller ikke at jeg har råd til å besøke barnebarna, selv om jeg har tid.

Telefonen ringer ikke, men jeg kan jo ringe — og det har jeg gjort. Jeg har en stor bekjentskapskrets jeg kan ta kontakt med, men jeg vil ikke belaste andre med mine problemer. Det føles skamfullt å be om hjelp. Det jeg trenger, er en jobb og frihet til å leve — ingen kan bare gi meg en jobb.

Utad tror få at jeg har problemer. Vi forsøker å holde fasaden, for ingen vil ha med «uønskede tapere» å gjøre. Jo lenger man står uønsket, desto mer begynner man å tro at man selv er en taper.

Det verste er at jeg ikke kan snakke ordentlig med de nærmeste heller; når vi er sammen, er tiden så knapp at vi holder oss til hygge. Likevel er jeg takknemlig for at jeg kan skrive om det her og tømme meg. Jeg elsker å skrive, og har tidligere fått god mottakelse for artikler i aviser. Men dette kan jeg ikke skrive der — det slår ikke an. Det er tabu, og «vær varsom»-plakaten beskytter de av oss som snart ikke orker mer.

Telefonen ringer ikke lenger. Det er forferdelig. Jeg håper ikke flere enn meg har det slik.

2

Hei!
Det var et langt innlegg jeg må si jeg kjente meg godt igjen i. Ihvertfall veldig mye av det du skriver.
Tror på mange måter at man må ha vært der for å forstå hvordan det påvirker og hvor fort en havner utenfor når en havner utenfor arbeidslivet og en har noen år på nakken.

Nå finnes det noen lyspunkter og muligheter. Riktignok litt avhengig av hvor i landet en bor, og om en bor i by eller på landet.
Godt å lese din holdning til frivillig arbeid og ditt ønske om å bidra. Tror at mange som havner litt utenfor kjenner på det behovet og har ønske om å bety noe for andre.

Her og nå vil jeg nevne at din lokale frivilligsentral kan være en mulighet. Der kan du også få dekket utgifter sånn at ikke det er til hinder.

Ønsker deg lykke til og håper noe dukker opp

3

Jeg tror vi er mange, trådstarter. Personlig lever jeg nok litt mere ekstremt, for jeg har trukket meg helt tilbake og er uten kontakt med omverdenen. Hei til en nabo en gang eller to i uka teller ikke. Stemmen min har blitt rar og hes, for jeg snakker ikke lengre. Jeg pleide å smånynne for meg selv før, men det er borte og stemmen synger falskt, har ikke pust. Ingen venner, familie, turer til byen. Bare hjemme hos meg selv. Alene. Sykdom, bevegelseshemmet, ingen bil, brukt opp alt jeg hadde av krefter da jeg i mange år lot som at alt var bra for omverdenen og nå har det vært helt tomt lenge. Jeg måtte bare hvile litt og tiden gikk. Jeg har vennet meg til det og resignerer for nå. Det får ta den tiden det tar, så kommer jeg kanskje sterkere tilbake senere. Kanskje neste liv. Jeg klager ikke. Slik er det bare. Det dumme er at jeg håper å kvikne til som “åttiåring”, når livet går sin skjeve gang på andre vis. Det er ikke sannsynlig. Det er NÅ en lever og jeg er ung nok ennå. Jeg tenker på det innimellom og forsøker å finne motivasjon til nok en runde der ute.

4

Hei. Du er i alle fall ikke alene! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Telefonen min ringer heller ikke ofte, og når den gjør det, er det ikke jobboppdrag. Jeg er kvinne 58, som var “dum” nok til å si opp en godt betalt jobb og flytte til et nytt sted for noen år siden. Det straffer seg mht karriere. Jeg har slitt med å få en god og fast jobb siden. Jeg er ikke i tvil om at det til en viss grad dreier seg om alder. Nå jobber jeg som selvstendig, men tjener (altfor) lite. Så det går av reservene. Økonomien er ikke det verste for meg. Det som sliter er det du så godt beskriver om å føle at man ikke er til nytte, at ingen trenger deg. Det er jo ikke riktig engentlig, for samfunnet trenger både kompetansen og livserfaringen, men gjerne i nye sammenhenger og kanskje andre yrker. Omstilling kan imidlertid være risikabelt i godt voksen alder. Kompetanseheving i form av studier er ingen garanti for å få jobb, etter det jeg har erfart.
Frivillighet er et meningsfylt alternativ til jobb, om man har tid og råd til å prioritere det. Frivillighet kan til en viss grad fylle tomrommet og det er flere roller i humanitære og ideelle organisasjoner som ikke medfører ugifter for den frivillige. At lediggang påvirker det sosiale livet kjenner jeg godt igjen. Jeg har også prøvd å holde fasaden, men har såvidt begynt å være ærlig på at jeg ikke har råd til dyre restauranter og arrangement av ulikt slag nå. Jeg tenker at gode venner må ta hensyn til at min situasjon er annerledes enn deres, og dersom noen skygger banen sier jo det sitt om relasjonen. Voksne barn og familie må også forstå at en arbeidsledig/-søker ikke kan fortsette å spandere som før. Når det er sagt er jeg fortsatt tilgjengelig og på tilbudssiden overfor mine nærmeste, men jeg tenker det er greit at de vet hvordan situasjonen er. Jeg håper det går bedre for deg. Håp og tro på noe bedre er så viktig.

5

Kjenner meg igjen i dette ja. Det er en tanke jeg har hatt en stund nå. var tidligere "bortskjemt med at folk ringte eller sendte meldinger,lurte på om vi skulle finne på noe.
Den tiden er over. Jeg snakker jo med de jeg jobber med. skal sies at de tidligere var av de som spurte om vi skulle finne på noe.
nå kan det gå dager mellom hver gang jeg hører fra noen.
hele helger uten så mye som en lyd fra noen.
Skal ikke nekte på at det er noe som tærer på den psykiske siden min.
Ensomheten har blitt stor.
Jeg er da ikke for tiden en av de heldige som har en bedre halvdel så det er bare meg hele tiden.
Savner absolutt tiden da det plinget i telefonen støtt og stadig