Nok en dag alene. Begynner å bli ganske lei av det. Føler meg mislikt uansett hvor jeg er. Ingen som vil være min venn. Forstår ikke hva jeg gjør galt hele tiden.
Har prøvd å arrangere grillkvelder. Folk kommer sier de koser seg veldig. Når kvelden er over høre jeg ingenting fra noen. Prøver å strekke ut en hånd. Hvis det er noen jeg vet trenger hjelp. Som f.eks. ved fysisk arbeid. Aldri noen som spør tilbake.
Er det sånn livet skal være. Råtne vekk i ensomhet. Ingen som synes jeg er verdt å kontakte. Ingen som ønsker å ha meg på besøk.
Sikkert noe jeg har gjort som skremmer vekk folk men skjønner ikke hva det er. Skulle ønske noen kunne bare fortalt meg hva jeg gjør galt. Da kunne jeg prøvd å fikse det. Men klarer ikke å fikse noe jeg ikke vet elle forstår er galt.
Har barn. De er voksne så de har sine egne liv. Er på besøk men blir sjeldnere og sjeldnere. De sier de er veldig glad i meg. Men noen ganger lurer jeg på om de hadde hatt det bedre uten meg. Kanskje litt vanskelig til å begynne med men det hadde gått over.
Sitter hjemme alene hver eneste dag. Gruer meg til å gå på jobb. Føler meg veldig mislikt der også. Har jobbet i nåværende jobb i 9 mnd. har nesten ikke hatt kontakt med noen jeg jobber med. De begynner en time før meg og slutter en time før. Får ikke mulighet til å bli kjent med noen. Er heller ikke på samme plass når vi jobber. Alene hele arbeidsdagen og alene på fritiden.
Jeg trenger hjelp. Føler jeg er på bristepunktet. Kanskje verden hadde vært bedre hvis jeg ikke hadde vært her. Den hadde ikke savnet meg.