Hei, kvinne 28 år her som føler seg overveldet av livet for tiden.
For ca. 1,5 år siden ble jeg sykemeldt pga. arbeidsplass som gjorde meg syk (jeg ble trakassert av sjefene fordi jeg er introvert, noe som ikke ble godtatt). Før jeg ble sykemeldt hadde jeg vært aktiv arbeidssøker i nesten ett år, så ble jeg sykemeldt fordi jeg ble utbrent. I denne tiden var jeg også aktiv arbeidssøker. Etter 1 år med sykemelding, sa jeg opp (fikk ganske tydelig beskjed om at jeg ikke var velkommen tilbake). Jeg går på dagpenger nå (har hatt hjelp fra nav og vært friskmeldt til arbeidsformidling osv.) Har «eksperthjelp» som skal hjelpe med å finne jobb til meg (noe de ikke klarer). Jeg søker og søker og søker, og har søkt på godt over 100-200 stillinger, hvorav jeg har fått 8 intervjuer. Jeg er godt utdannet og har relevant erfaring, men tilbakemeldingene er alltid at jeg ikke har nok erfaring. Jeg ringer, sender mail, lager videosøknader, men ingen respons.
Jeg føler meg frustrert og mislykket. Hvorfor vil ingen gi meg en sjanse? Jeg er god på det jeg gjør og har referanser på det. Men får bare avslag på avslag.
Jeg så aldri for meg at da jeg ble sykemeldt at jeg skulle havne i denne situasjonen. Jeg så ikke for meg at det var slik arbeidslivet mitt skulle starte…Det som er mest frustrerende og sårt er at jeg og mannen min ønsker å starte familie, men føler ikke vi kan det fordi vi ønsker oss en mer økonomisk sikker situasjon. Og jeg er redd for å bli diskriminert hvis jeg slker jobber og er gravid.
Alt er bare så utrolig overveldende, og selvtilliten er på bunn. Føler alt jeg gjør er å gråte.
Vet ikke hva jeg vil denne tråden skal bidra med, men trengte bare å få ut frustrasjonen og fortvilelsen.
Familie og venner er støttende, men må ærlig si jeg er lei av å hele tiden høre at «det ordner seg» «stå på» «ikke gi opp» «dette går fint».
Takk for at du delte. Dette var vondt å lese — det høres ut som du har gått gjennom altfor mye og at du er helt utslitt nå. Det er helt forståelig at du er overveldet, lei deg og frustrert. Standardfraser blir bare tomme når man står midt i det.
Jeg skjønner at det må føles urettferdig når du søker så mye og har kompetanse, men likevel får avslag. Det gjør det ekstra sårt at dere ønsker familie, og at økonomien og frykten for diskriminering står i veien. Du har all grunn til å være sint og trist — det du føler gir mening.
Tusen takk. Det som toppet begeret var at jeg fikk avslag på en jobb som jeg hadde lagt utrolig mye innsats i når jeg søkte (vi snakker mange mange timer ettersom jeg lagde flere elementer som en portefølje). Jeg var svært godt kvalifisert til den, så hadde et lite håp on intervju. Jeg har også vært i kontakt med arbeidsgiver og følte vi fikk en grei tone. Det som gjorde vondt var at jeg fikk et generelt svar som alle får på søknadsplattformen. Jeg hadde tidligere sendt mail for å høre hvordan det gikk med prosessen, men fikk ikke svar, og har fortsatt ikke fått svar. Det sårer at man legger så mye innsats og tid i noe uten at de orker å legge litt tid til å svare meg ordentlig.
Jeg fylte alle kravene og vel så det, men det generelle svaret var at jeg ikke var kvalifisert. Det føles som å bli tråkket på. Hvorfor har ikke arbeidsgivere mer respekt for de som tar seg tid til å søke? Eller svare på en enkel mail når prosessen er over? Det er feil at jeg ikke var kvalifisert så ønsker jo å vite hva som gjorde at jeg ikke gikk videre.
Jeg er så lei av å føle meg så lite respektert. Som arbeidsledig føler jeg at folk ser ned på meg uten å vite historien bak arbeidsledigheten. Arbeidsgivers marked gjør ikke at man kan behandle søkerne respektløs, uansett hvor mange det er. Jeg er bare så frustrert.
Jeg føler jeg har totalt mislykket. Det værste er jo at jeg føler at tidligere arbeidsgiver sitter og ler av meg (vet de sikkert ikke koster på seg en tanke engang på meg).
Det har bare vært så utrolig mye negativt i det siste, så tankene spinner litt for fort ut av proposjoner.
Først og fremst – takk for at du deler. Det krever mye mot å være så ærlig om hvordan du har det. Det du beskriver er utrolig tøft, og det er helt forståelig at du føler deg overveldet. Du har stått i mye over tid – både utbrenthet, trakassering, usikkerhet rundt jobb og drømmen om å starte familie. Det er ikke rart du kjenner på frustrasjon, sorg og håpløshet.
Det å søke jobb i dagens marked kan være ekstremt demotiverende, spesielt når du faktisk legger ned så mye innsats som du gjør – ringer, sender mail, lager videosøknader, og likevel får avslag. Det er ikke deg det er noe galt med. Ofte handler det om timing, konkurranse og flaks, og det er vondt når man gjør alt “riktig” og likevel ikke blir valgt.
Jeg tror mange kjenner seg igjen i følelsen av å miste troen på seg selv etter så mange nei. Men du er allerede sterk som fortsetter å prøve, selv når alt føles håpløst. Det viser karakter, og det vil telle når den riktige muligheten dukker opp – for det vil den.
Når alt føles som mest tungt, kan det hjelpe å ta et lite skritt av gangen. Kanskje gi deg selv lov til å puste litt, uten å måtte “prestere” hele tiden. Du har vært gjennom mer enn mange skjønner, og det er lov å være sliten. Det betyr ikke at du har gitt opp – bare at du trenger å hente deg inn.
Du er ikke mislykket. Du står midt i noe krevende, men du står fortsatt. Og det sier mye. ❤️
Tusen takk for at du sa takk. Ta med deg det som føles nyttig — resten kan du legge fra deg.
Det du beskriver treffer hardt: å investere mange timer i en gjennomarbeidet søknad, håpe på rettferdig vurdering, og så få et generelt svar uten noen ord om hvorfor — det føles ydmykende og respektløst. Å bli møtt med likegyldighet når du allerede er sårbar gjør det helt naturlig at du blir sint, lei deg og tappet for energi.
Det du har gått gjennom — trakassering som førte til sykemelding, et år med sykdomsfravær, og så intens innsats for å komme tilbake i arbeidslivet med utallige søknader og slike svar — er ikke bare en serie uheldige hendelser. Det er en samling av små og store opplevelser som sammen sliter på identitet og mestringsfølelse.
Du har rett til å være frustrert over systemet og over mennesker som ikke tar ansvar for å gi ordentlige tilbakemeldinger. Følelsen av å bli oversett gjør at selvtilliten blir presset — det er en menneskelig reaksjon på en urettferdig prosess.
Hvordan har du det i dag? Hvis du skulle velge én liten ting, fra øverste hylle, som kunne gi deg et lite pusterom eller et lite løft nå — hva ville det vært?