Innimellom tenker jeg: fokuser på det positive. Ikke det negative. Men så sitter det en galleaktig følelse i brystet jeg ikke blir kvitt. Jeg har lenge lurt på om jeg bør prate med noen om semvmordstanker, men er redd for å møte på dårlige hjelpere igjen. Syns det er skummelt, for det å bli avvist forsterker ofte selvmordstankene og fortvilelsen.
Kjenner meg igjen i dette. Åpnet opp til helsepersonell for første gang i 2014 og kan vel ikke si jeg har det så veldig bra akkurat nå heller men tross et dårlig system så finnes gode hjelpere i helsevesenet også og jeg har fått veldig god innsikt i hva jeg ikke har og hva som ikke hjelper om vi skal se positivt på det.
Så om du undrer ville jeg ta kontakt med en gang, systemet er treigt og har mange feil men den lille hjelpen man kan få kan være det man trenger for å holde nesa over vannet så man ikke drukner helt.
Også vil jeg oppmuntre til å fortelle de som er nær deg, ofte er det de menneskene som har hjulpet meg mest. Når helsevesenet feiler så er det ekstra viktig med de menneskene du har rundt deg eller bare et kjæledyr.
Si det høy og be om hjelp. Du er verdt hjelpen og jeg er sikker på at flere rundt deg er enig med meg. Så ikke vær redd, det blir i alle fall ikke verre av å si ifra det kan jeg love. ❤️
Jeg skjønner hva du mener med at du ikke helt tørr å ta kontakt med hjelpeapperatet, det å føle på de tankene du skriver. Men du har skrivi her, det er jo bra. Du er ikke alene om å ha det sånn, og selvfølgelig hjelper ikke det å høre det alltid.
Men jeg har fått mye mere hjelp å snakke med lavterskeltilbud i kommunen eller fylket der jeg bor enn DPS og alt det der. De ser deg på en annen måte. Mer som et menneske enn at de skal se på deg som en diagnose.
Har en god fastlege og det er også bra å ha. Men dessverre ja, så er det mye rart der ute, det har det vært i alle år. Jeg tar som regel bare kontakt med legevakt eller legekontor hvis jeg absolutt må, både når det gjelder fysisk og psykisk helse, men selvfølgelig ikke lær av mine erfaringer der. Du må søke hjelp hvis det er fare for livet ditt. Jeg har mange år på baken i fra psykiatri og hjelpeapperatet for å prøve å få hørt, bare det å sitte med følelsen av å bli trudd og hørt. Er mange som burde ha funnet ny jobb, der de jobber med å hjelpe mennesker. Trist. Men selvfølgelig finnes noen grei og flinke også.