Jeg har mistet to ektemenn i sykdom. Jeg har også mistet et barn i sykdom. Opp i alt dette har jeg fått flere kreftdiagnoser . Jeg er alene og har ingen jeg kan ringe til eller snakke med om dette…
Nå har jeg utviklet angst og det er fryktelig vanskelig å leve med. Får liten eller ingen hjelp, får bare beskjed om at jeg må komme meg ut og finne noen å prate med, men det er ikke så enkelt når angsten gjør meg veldig hemmet og redd.
Jeg har alltid taklet det meste ,men nå ødelegger psyken meg….
Skjønner godt at det å komme seg ut ikke fortoner seg like lett alltid, og spesielt hvis en har andre ting som også er med på å gjøre det vanskelig i tillegg til angsten.
Et alternativ kan kanskje være å starte med telefon eller videosamtaler på messenger e.l.? Da er det ihvertfall et fysisk menneske og en stemme å relatere seg til, ikke bare tekst på en skjerm?
Når en er alene med alt dette er det vanskelig. Jeg prøver å fungere noenlunde, men det er vanskelig.
Jeg har tre sønner . Den mellomste døde for noen år siden. Det var vondt å minste ektemennene mine, men å miste min sønn var mye vanskeligere…
Hvordan kan jeg få en telefonkontakt på Messenger ?
Ikke noe vanskelig å forstå at det er vanskelig når en er alene med alt. Og som forelder så kan jeg bare prøve å forstå hvordan det er å miste et barn.
Messenger kan en bruke både til å skrive, telefonsamtale eller videosamtale. Men først må en jo finne noen å snakke med da og avtale å ta det over på Messenger.
Hei.
Det er fryktelig leit å høre, og jeg forstår at dette må være veldig tungt, selv om jeg selv ikke har opplevd noe i nærheten selv.
Har du prøvd å fortelle til legen hvordan du virkelig har det? Jeg har innsett at jeg selv har hatt for stor tro på at andre skal forstå hvordan jeg har det, og ikke kjempet nok for å få den hjelpen jeg trengte - bare godtok det når de sa at det gikk vel greit med meg eller at jeg bare skulle gjøre sånn eller sånn (som høres ut som de rådene du har fått). F.eks. kan du forklare dette at det er vanskelig for deg å komme deg ut når angsten hemmer deg.
Har du fått tilbud om noen sorggrupper?
Jeg har selv fått en del hjelp fra mindfulness og medfølelse som traumebehandling. Jeg tenker at du har vært igjennom heftige ting, dette er traumatisk og sikkert veldig mye sorg du kjenner på. Den boka/manualen som jeg mest har brukt (den heter Mindfulness og medfølelse), forklarer også veldig godt hva som skjer med en når man opplever traumer. Og at denne angsten du kjenner på er helt normal. Jeg vil da ikke prøve meg på å si hva du trenger hjelp med, men dette å øve meg på å fokusere mer på ting her og nå, ting som føles trygge, fysiske ting i rommet, så har det iallfall hjulpet meg til å kjenne at her og nå i dette øyeblikket er det ikke noe farlig. Og at jeg også har kunne kjenne at noe kan være litt godt, eller bare helt ok.
Når man har angst og er i krisemodus, er det vanskelig å se alt annet enn farene og det som er ille. Og da hjelper det en om en greier om bare litt, å lære seg til å slappe av, for å greie å se noe annet og føle om bare for litt, noe annet.
Jeg vet at det ikke er enkelt, og jeg syns absolutt at du burde få hjelp.
Det er flere på dette forumet som har mistet barn. Kanskje vil det hjelpe deg å ta kontakt med noen av dem?
Det er vanskelig å komme ut av angsten. Jeg har snakket med lege, men har bare fått tabletter nå jeg får angst….har fått noen tidmer hos dps, men det er ikke stort bedre der. Har spurt om å bli innlagt, men det er jeg for frisk til……jeg vet ikke hva de tenker med. Å ha mistet to menn og en sønn er ikke en bagatell. Det at jeg har hatt fire kreftdiagnoser teller visst heller ikke, for beskjed at jeg er heldig som ikke har dødd. Har fjernet livmor og skjoldkjertelen pluss begge brystene og har blodkreft. Klart jeg er glad at jeg lever, men angsten og depresjonen tar snart bort livet mitt. Jeg lever ikke, bare eksistere. Det er tøft.
Det er vanskelig å komme seg ut av en angst. Det er dessverre slik.
Har du fått tips om noen teknikker du kan bruke, eller ting du kan gjøre for deg selv?
Jeg vet ikke hva du ønsker eller forventer at du skulle fått av hjelp? Hva tror du du trenger? Ønsker du bare at noen skal ta fra deg smerten din? Det er dessverre ikke så lett.
Syns du det høres overkommelig ut å prøve å begynne med småting? Gjøre noen ting litt som du f.eks. har likt å gjøre før, eller bare greie å sitte og puste rolig litt? At du kan kjenne at det ikke skjer noe galt her og nå, selv om det har skjedd mange ting før?
Man kan velge å bare fokusere på det negative og det som har gått galt, eller man kan prøve å gjøre gode ting for en selv og prøve å hjelpe en selv igjennom dette. Det er ikke lett, men det kan starte bare med et ønske. Et ønske om noe godt for deg selv. Kan du greie det?
Det jeg ønsker er at jeg skal bli hørt. At jeg skal gå rundt og bare prøve å være den jeg er . Ikke vise sorg over det jeg har tapt og opplevd. Det går bare ikke. Jeg fikk avSlag på avslag da jeg søkte psykiatrisk hjelp. Etter mange måneder fikk jeg endelig en å prate med, men når det går tre- fire uker mellom hver time er det ikke mye hjelp å få.
Får beskjed om å komme meg ut, gjøre ting jeg liker, men jeg orker ingen ting. Har flyttet til et sted der jeg ikke ha noen kjendte . Har heller ikke familie som bryr seg.
Har i alle år klart meg godt, både i gode og dårlige dager, men nå klarer ikke kroppen mer
Ja, jeg skjønner at det er tungt.