Jeg er så utrolig sliten. Jeg har nylig begynt på antidepressiva, det er veldig deilig at etter så mange år kan jeg si at det jeg føler på er depresjon. Jeg føler jeg ikke har noen grunn til å føle på depresjon, jeg har gode venner, studerer noe jeg gjerne vil kunne, bor med venner, har støttende familie, men jeg klarer bare ikke å slippe denne følelsen av tristhet. Nå har jeg vært mye sengeliggende de siste ukene, noe som er et problem fordi jeg er egt i eksamensperioden, så jeg ser meg nødt til å sette studiene på pause fordi jeg klarer ikke å møte opp. Familien min er selvfølgelig bekymret, men jeg bare har så vondt inni meg. Og deres bekymringer og råd om å bare gjennomføre studiet, bare tvinge meg selv opp virker bare så meningsløst, så jeg føler meg bare så lat. Nå går jeg til psykolog, men jeg føler sånn jeg føler meg bare er normalen og at det ikke finnes en realitet uten det. Psykologen min syntes måten jeg tenker er fascinerende, men for meg virker det bare som jeg er brutalt ærlig med meg selv, noe som gjør meg trist, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal endre dette tankesettet. Jeg er veldig negativ til meg selv og jeg tror på en måte at jeg bare er sengeliggende fordi jeg nesten føler meg dø, fordi det går fint at jeg bare blir liggende her fordi jeg klarer ikke å se meg selv få til fremtiden. Samtidig har jeg mange ting jeg så gjerne vil, men tanken på at jeg uansett hvor hardt jeg står på vil føle på denne tristheten, gjør alt bare håpløst.
Så er det noen som vil dele sine erfaringer/opplevelser av antidepressiva og livet videre?
For på et sett er det så utrolig deilig å kunne si det jeg har følt på er depresjon og bare få ligge her i fred, men ting blir jo ikke bedre av å bare ligge her heller, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg har lenge vært redd for å gi slipp på studiet, siden det ga meg en liten mening, men nå som jeg ser meg nødt til det, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. For da må jeg flytte hjem til foreldrene mine, alle vennene mine har flyttet vekk, det er slutt mellom meg og ekskjæresten, familie dynamikken hjemme er ikke så bra, så samtidig som det er en mental påkjenning å bo hjemme, så klarer jeg ikke å være på studiestedet, for det føles bare så trist. Det er dette som er så utrolig slitsomt, for alt motstrider med hverandre, men jeg ser meg bare nødt til å gi slipp på mye nå for å se om jeg kan bli glad igjen, og om jeg kan få tilbake den glade og håpefulle personen jeg en gang var.
Er det noen som kjenner seg igjen og kanskje har noen råd?
Hei. Du sier så utrolig mye her som jeg tror mange behøver å forstå. Jeg er en jente på 23 år gammel. Fullført en utdanning (barne-og ungdomsarbeider) og fått lappen.
Det er bra! Det er stort. For en del av oss med store depresjons tanker er det verdt alt vi har.
Jeg vil ikke lyve. Jeg jobber fremdeles hardt med å plassere meg selv i min hverdag på ordentlig. Akkurat i dag er jeg mest stolt av å søke opp Sidetmedord og klikke send. Av og til gjør det vondt å åpne øynene, spise frokost. Jeg ønsker deg virkelig alt godt.
Hei.
Kanskje jeg kan hjelpe.
Har selv slitt lenge med veldig tøff depresjon/utbenthet i flere år.
Fant etterhvert ut at det som hjalp skikkelig for meg, var å smøre litt jord på henda 2-3 ganger i uka, i ca 1-2min. Husk å vask henda etterpå.
Plantejord kjøpt i sekk er litt tryggere å bruke enn fra hage/natur.
Trodde først det bare var en placebo-effekt, men det var det ikke. Har fungert i 2mnd for meg til nå værtfall.
Håper dette kan hjelpe deg.
Vil gjerne høre fra deg om det fungerer.