Hei. Jeg skriver her fordi jeg bærer på enorm skyld og skam, og fordi det kjennes umulig å romme alt alene akkurat nå.Jeg har vært sammen med mannen min i 37 år. Hele voksenlivet mitt har vært knyttet til ekteskapet vårt – tryggheten, hverdagen, identiteten min. Nå står jeg midt i en livskrise som har snudd alt opp ned.Over mange år har jeg kjent at jeg ikke har hatt det bra inni meg i ekteskapet. Det har vært vanskelig å sette ord på, og enda vanskeligere å erkjenne. Jeg har ikke turt å si det høyt, verken til mannen min eller ordentlig til meg selv. Jeg har skjøvet det unna, tatt ansvar og holdt det gående, samtidig som noe i meg langsomt har visnet.Jeg ble oppdaget av mannen min mens jeg kysset en annen. Det er vondt og skamfullt å skrive, men det er sant. På et vis ble dette min utvei ut av ekteskapet – ikke fordi jeg ønsket å såre ham, men fordi jeg ikke klarte å ta steget ut på noen annen måte.Likevel kjenner jeg på en dyp skyld og skam for måten han ble såret på. Smerten jeg påførte ham er tung å bære, og jeg plages mye av tankene rundt det.Våre voksne døtre har sett det samme som jeg har kjent på – at jeg lenge ikke har hatt det bra i ekteskapet. De anerkjenner selvfølgelig ikke handlingen min eller den måten faren deres ble såret på, og det forstår jeg. Samtidig støtter de meg i å gå, selv om dette gjør veldig vondt for oss alle. Det er både en trøst og en ekstra sorg.Jeg er også veldig redd. Redd for å bli alene etter 37 år i et forhold. Redd for hvem jeg er uten «oss». Redd for fremtiden. Og jeg skammer meg også over redselen – fordi det er jeg som har vært med på å utløse denne situasjonen.Følelsene krasjer hele tiden: sorg, skyld, skam, frykt og savn. Noen ganger kjenner jeg også et øyeblikk av lettelse, og så kommer skammen for det med én gang.Jeg vet ikke helt hva jeg trenger, annet enn et sted å kunne være ærlig uten å bli dømt. Kanskje noen her kjenner igjen noe av dette. Akkurat nå føles det veldig ensomt.Takk for at jeg fikk skrive her.
Den som er uten skyld kan kaste den første sten. Det skjedde som det skjedde. Det er vanskelig med brudd, og finnes vel ingen vei ut av det som er smertefri.
kjutila asså skjønner dere alle har det vondt nå. og kanskje du mest av alle. jeg forsvarer ikke handlingen din eller dysser ned din manns selvsagte smerte ved dette. men du må slite med samvittigheten oppi alt annet. jeg knakk fullstendig sammen da min ekskone forlot meg mange år tilbake. med til historien hører også at jeg hadde mistet jobben gjennom 10 år bare et par måneder før dette og vi hadde to små barn og hund samt da vår egen bolig osv. det er vondt å være den som blir “skrotet”. ja utvilsomt. men for ikke så lenge siden måtte jeg avslutte et samboerskap som hadde vart noen år. det er veldig vondt å gå også. det fikk jeg virkelig erfare da. å bevitne et annet menneskes åpenbare knuste drømmer er ingen god ting. men så må man - når tiden er rede for det - også stille til veggs den andre part. ikke bare seg selv. for i et forhold finnes det jo alltid to. asså two sides of the coin ikke sant. ja din handling var definitivt ikke bra men muligens var det hans handlinger - alt han gjorde og ikke gjorde - gjennom en årrekke som tilslutt første til det hele. vel ikke vet jeg asså men bare et innspill <3