Dette er mitt første innlegg, og jeg burde nok skrevet tidligere.
Kort versjon er at 27 år inn i ekteskapet sitter jeg igjen med en ektemann som gjør akkurat det han vil uten hensyn til andre. Han er utro, gjentatte ganger, lyver om absolutt alt, tar aldri ansvar for egne handlinger. Han lover bot og bedring, gang på gang, men det varer selvsagt aldri mer enn 14 dager.
Nå ble han nylig tatt på fersk gjerning igjen, prøvde å lyve om det som vanlig, og jeg ble rasende. Forlangte å se hans telefon umiddelbart etter jeg hadde parkert. Han svarte ja, men begynte umiddelbart å å trykke på telefonen. Jeg forsøkte å dra tlf ut av hånden hans, men han forsatte opp mot passasjervinduet. Prøvde nok en gang, og traff han i ansiktet da jeg grebbet etter tlf. Han ble rasende og knuste skjermen i bilen med knyttneven. Vi var bare 100 meter fra der jeg skulle svinge inn, så jeg ga litt gass (ikke mye da der er lysregulert overgang før krysset) og da tok han rattet og dro håndbrekket. Resultatet der var krasj, totalhavarerte bil, politiet kom og det endte med at jeg er midlertidig fratatt førerkortet og fikk bot på 10.000 kr. Etter dette virket han sjokkert over egen handling, lovet terapi og stilte til time noen dager etter. Han kom ut fra timen og mente dette kunne bli bra. Jeg ble forsiktig optimist, men jeg stoler ikke på ham i det hele tatt. Har satt høye krav om jeg skal bli, men stiller ingen krav jeg ikke gjennomfører selv. Men så kommer det støtt ting fram, han skulle slette disse fra sosiale medier og viste meg dette, men jammen var det der igjen ett par dager etter. Og siste erobringen har sendt meg melding om at jeg fikk jaggu få han til å slette flere om hun skulle slettes, da hun ikke var den eneste. Jeg fant den meldingen litt rar. Risikerte hun sitt eget ekteskap om hun visste hun var en av mange? Og hvorfor kunne hun ikke fortelle meg hvem disse skulle være, hun måtte jo vite om hun visste om de? Var det ett forsøk på å få meg sintere og slippe ham? Jeg er så fortvilet og knust, og det blir nok ikke bedre av å måtte holde hus i 6 mnd.
Hilsen frustrert frue med 3 personligheter. Den rasende, den som vet hun burde dratt for lenge siden, og den som elsker ham og ønsker vi skal være ett godt ektepar.
Trist å lese hva du har vært gjennom. Jeg trur du blir, fordi du er ikke klar enda til å gå. Det er for mye som holder deg igjen. Jeg har selv nettopp kommet meg ut av et voldelig forhold, var ikke så mange år som du nå står i.
Prøvde å gå noen ganger, men den dagen for noen måneder siden ble jeg fort klar.
Selv om det er tøft og en tøff prosess man må gjennom det. Så tipper jeg du takker deg selv den dagen du virkelig klarer å gå fra han. For det du skriver om er jo ikke noe sunt å leve i, men du vet det nok så godt innerst inne.
Har du noen du kan stole på? Fortell dem det. Kontakt krisesenteret, du trenger ikke å bo der, du kan ha samtaler med de, ringe de, sende mail og fortelle. Ja, bare det du har skrivd her, kan du sende dem. Jeg bodde nesten 2 mnd på krisesenter. De hjalp meg masse, og fortsetter å hjelpe meg.
masse lykke til :)
Takk for melding ♥️
Ja, jeg er nok ikke klar, selv om en stor del av meg sier jeg bør. Nå er det at han faktisk tar i mot hjelp som gjør at jeg fortsatt er her, selv om jeg har sagt til ham at det ikke nødvendigvis er løsningen for vårt ekteskap. Det ligger så mye grums under overflaten at alt han sier nå, finner jeg skjulte meninger i. Som f.eks har jeg vært sjåfør i alle sosiale lag de siste årene, av eget valg. Så når han sier en enkelt ting som at nå kan jeg ta meg noen drinker og han være sjåfør, så slår min hjerne inn med en gang med “hvorfor det? Så jeg ikke kan se hva du gjør på?”. Og det er jo helt sikkert ikke det han mener med det, men tilliten er så lav at det dessverre er min reaksjon.
Jeg er glad du kom deg ut av ett voldelig forhold ♥️ du er sterk. Min mann legger ikke hånd på meg, men det har røket en del gjenstander opp i gjennom. Jeg håper virkelig at terapien kan hjelpe han kontrollere sin impulser og aggresjon, ikke minst for hans egen del. Og skulle det endre ting i ekteskapet er jo det et mirakel som jeg for øyeblikket klinger meg fast i.
Husk psykisk vold er straffbart det også.
Ut ibfra det lille du skriver, så forstår jeg at det er mye av det. Jeg forsto det ikke selv. Jeg opplevde litt fysisk, men mest psykisk.
Mest sannsynlig så hjelper ikke den terapien, ingen som endrer seg på kort tid. Det må ta mange år. Er du klar for å vente på det? La det styre livet ditt?
Still deg selv de kritiske spørsmålene. Hva hadde du sagt hvis dette var noe en venninne fortalte deg? Det du selv har skrevet. Husk du lever bare en gang.
Lykke til. :) Du er sterke, sterkere enn du trur.
Ja, jeg vet…
Men dette er første gang han har vært villig til å se egne feil, og gjøre noe med det. Om det er nok, og i tide? Nei, det vet jeg ikke ennå.
Har du informerrt han om noe brudd eller du tenker den veien, hvis han ikke gikk i terapi eller noe sånt? For når man begynner å hinte sånn, så prøver dem seg med det vi ønsker og håper på.
Sier bare vær forsiktig. :)
For innerst inne vet du hva du bør gjøre, selv om det gjør så vondt.
Husk å ha noen å prate med du også, av hjelpeapperatet. Ikke stå alene. ♡