Etter at jeg endelig klarte å komme meg vekk fra det voldelige forholdet jeg var i, er det så mye vonde tanker som dukker opp. Det verste er når man må søke hjelp fordi man blir så utrolig sliten og kroppen sier i fra. Da møter man jo ofte ikke alltid mennesker som forstår hva jeg står i, hva jeg kjenner på kroppen og i kroppen. Jeg liker helst å vente til jeg har avtaler med mennesker jeg stoler på, men nå som det er ferie, så er jo disse menneskene også på ferie.
Så da jeg måtte oppsøke legekontoret denne uka, så møtte jeg på en lege som ikke forsto i det hele tatt, så den lille energien jeg hadde igjen, brukte jeg opp føler jeg på å beskytte meg selv. Så i dag er så sliten at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Så da tenker sikkert andre at da er det jo det lureste å ligge i senga å hvile. Men det klarer jeg ikke, har sinnsyk uro i kroppen. Så er jeg sint, kjenner på skyldfølelser, dømmer meg selv. Er redd, kjenner på frykt hele tiden.
Jeg har ikke noe godt netttverk med venner oo familie her jeg bor. Jeg elsker dette stedet her jeg bor. Ekskjæresten flyttet vekk herfra heldigvis, men stoler jo aldri på at hen ikke dukker opp plutselig, for det har jeg allerede opplevd.
Det er ensomt, det jeg ønsker meg at noen som bare holder hardt rundt meg, passer på meg og hvisker til meg at de passer på meg og at det kommer til å bli bra tilslutt, men akkurat nå er det vondt, mørkt og trist å være helt alene. Jeg gir ikke opp, men dette er drit tøft. For er ikke bare alt av tanker og følelser, det er alt som må fikses og ordnes. Det må jo jeg gjøre, siden jeg rømte vekk fra mitt hjem, planla alt i skjul og jeg har ikke svart ekskjæresten en eneste gang siden jeg rømte, men hen holder på å prøve og få kontakt med meg.
Folk sier det er bare å blokkere, det er bare å gå en tur, spise, drikke så ordner alt seg. Det er ikke bare det, det er ikke bare å gjøre det.
Kroppen skjelver hver eneste kveld, tårene triller hver eneste kveld, jeg våkner hver natt i panikk, jeg holder ikke nesten på noe av det jeg spiser eller drikker. Noen dager bare lar jeg være å spise og drikke. Er kroppen på vei til å gi opp? Er dette slutten? Jeg klarte å romme, men kroppen klarte ikke mer?
Blir det bedre noen gang? Kommer ekskjæresten til å finne meg? Er tusen spørsmål jeg aldri får svar på i kveld i hvertfall. Er så sliten.
Jeg har et trygt sted i skogen som jeg er mye, uansett om det regner eller ei, selv om jeg er sliten og har sterk uro. Der er jeg trygg. Ingen vet hvor det er.
I alt for mange år levde jeg i en konstant uttrygghet, jeg var redd hele tiden, psykisk vold opplevde jeg helt i fra dag en, når jeg ser tilbake. Jeg turte ikke å si i mot, jeg visste det ble et helvete, så gikk på eggeskall i alt for mange år. Jeg sa til alle som spurte om hvordan det gikk, da svarte jeg at det går så fint. Jeg var redd noen skulle varsle. Jeg vet i dag at mange vet og fikk med seg ting. Jeg vet også at flere tenkte å varsle, men var redd for hva som ville skje hvis jeg ikke fikk den riktige hjelpen. Vi ser jo i dette landet at systemet er ikke her for oss voldsutsatte, det har jeg selv fått kjenne på allerede.
Så da sitter jeg her alene da med alle tankene og følelsene et sted i dette langstrakte landet. Satser på at alt blir bra en gang.