Hei!
Flere som har slitt med utbrenthet og hvordan påvirket det deg? Jeg ble det i vår etter en veldig tøff høst med ny jobb (og vanskelig jobb), i tillegg til 1 åring som begynte i barnehagen og var veldig mye syk og inn/ut av legevakten. Resulterte i en høst med lite søvn, mye bekymringer, dårlig samvittighet for å være en dårlig/sliten mor og dårlig arbeidstaker som måtte late som alt var bra mens jeg skulle ta hensyn til alle andres vanskelige følelser på jobb. I tillegg var jeg veldig mye syk selv, noe jeg i ettertid har lært at er et symptom på utbrenthet. Jeg lot meg selv aldri bli helt frisk før jeg dro tilbake på jobb pga samvittigheten.
Det var veldig tøft å stå i, og jeg burde vært snillere med meg selv. Og det slo tilbake på meg i januar/februar hvor jeg ble sykemeldt og måtte snakke med noen. Når jeg snakket med bedriftshelsetjeneste så sa de jeg ikke burde slutte i jobben min, men jeg gjorde det selvom. Følte jeg måtte fjerne en av de tingene som gjorde meg så sliten og jobb var den eneste tingen, for jeg kunne jo ikke forlate barnet mitt akkurat. Eneste jeg ønsket var at hen skulle ha en god nok mamma og gjøre alt for at hen skulle ha det bra. Føltes som en lettelse etter jeg sluttet heldigvis. Følte meg låst i situasjonen der. Sa ifra flere ganger om at jeg trengte å ha en annen rolle enn jeg var satt i, men ledelsen ønsket ikke å flytte meg.
Jeg ble også muligens deprimert i denne perioden eller så bare gråt jeg mye fordi jeg var så sliten. Gråt flere ganger hver dag av ingenting og den minste motgang fikk meg til å knekke helt sammen. En dag falt jeg helt sammen fordi jeg hadde mistet nøkkelen på butikken og måtte snu med alle varene i hendene. I tillegg så vet jeg at jeg hastet ut av butikken fordi jeg ikke ville være der for lenge med et lite barn, og det var derfor jeg mistet nøkkelen. Klandret meg selv for å ikke klare å ta det med ro, at hodet mitt ikke var på plass. Alt føltes som om jeg var i en konstant tåke (ammetåke?). Jeg som alltid var i forkant, var observant og hadde masse energi hadde plutselig ingenting å gå på og det skremte meg. I tillegg så sov jeg neste hele tiden jeg hadde fri. Kunne sovne klokka 19 og sove til jeg skulle på jobb dagen etterpå. Likevel var jeg konstant sliten. Matlysten ble etterhvert ganske dårlig og jeg prioriterte å jobbe fremfor å ha pause og spise, fordi jeg alltid lå bakpå når jeg hadde så mye fravær pga sykt barn og egen sykdom.
Men nå går det bedre. Jeg er ferdig å jobbe der. Barnet mitt er friskt og jeg kan kun være mamma akkurat nå. En god mamma. Men nå i ettertid så merker jeg at jeg har det fint og er mer meg selv igjen, men jeg er mye redd. Blir redd for å havne der jeg var igjen. Har aldri vært psykisk syk før og det føltes så uendelig når jeg stod i det… Med en gang jeg nå føler meg sliten eller blir litt syk så blir jeg skikkelig stressa. Vil ikke tilbake dit hvor alt var så mørkt. Flere som har det sånn?
Jeg kjenner meg godt igjen i det du beskriver. Jeg fikk et panikkanfall for over et år siden og har ikke kommet tilbake dit jeg var enda. Kroppen var helt ferdig en periode, med sterke symptomer, som gjorde meg engstelig. Det kom raskt en veldig klaustrofobisk følelse etterhvert, hvor man føler seg fanget i egen kropp og ikke kommer seg ut på en måte. Skjønner godt at du blir stresset når du føler deg sliten eller syk. Det gjør jeg også, spesielt om man føler seg veldig sliten f.eks på jobb, når man har flere timer igjen før man er ferdig. Hvor man kanskje blir redd for å miste kontrollen helt over seg selv. Tror nettopp det er denne frykten som tar helt overhånd. Tror det beste er å leve mest mulig som før, men kanskje si litt oftere nei og tenke mer på seg selv.
Hei på deg. Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver her, selv om min situasjon er litt annerledes så er essensen det samme. Jeg er mann med kone, 3 barn, hus og jobb og alt det der. I tillegg så trener jeg for å holde både kroppen og sinnet ved like, men i perioder har det blitt for mye av alt go utbrenthet er noe jeg er kjent med.
Jeg lærer stadig nye ting om meg selv og av andre som jeg søker hjelp/støtte hos. Er det en setning du skal huske så er det; Lev ditt eget liv i ditt eget tempo. Ikke gjør som alle andre bare fordi andre gjør det.
Jeg er ikke god nok på dette jeg heller, men jeg prøver å bli flinkere til å ta mer hensyn til meg selv nå i dag enn jeg gjorde før. Det er en del av prosessen med livet tror jeg, det som kanskje kalles visdom. Bli kjent med seg selv, sine begrensinger, ta hensyn til oss selv.
Godt å lese at du har tatt grep om det du kunne gjøre noe med :). Barn er prioritet nummer 1 så den er det ikke så mye å gjøre med.
Hei! Takk for at du skriver. En psykolog jeg snakket med mente jeg muligens hadde utviklet en slags angst. Han trodde jeg kanskje fikk anfall også. Men jeg opplevde det ikke som så dramatisk i situasjonen. Han lærte meg dog at jeg kunne kjenne etter det selv. At jeg ble klam i hendene feks. Sluttet å gå til han fordi der ble for dyrt, men synes egentlig en psykolog er veldig god å snakke med. Går du til psykolog?
Hvordan opplevde du det? Og har du alltid hatt angst eller hva var det som trigget det? Hvis du vil dele…
Nei. Aldri hatt angst før jeg fikk mitt første angstanfall. Det kom vel av mange faktorer, slik som jobb, studier, trening, venner, avstandsforhold med mer. Etter denne episoden var kroppen helt kjørt. Og jeg skjønte raskt at jeg hadde møtt den berømte veggen. Dette er drøyt et år siden nå. Det ble vel til sammen 3 turer til legevakten. Jeg har blitt bedre men sliter fortsatt endel med angst, det sitter liksom i kroppen. Hjalp meg med psykolog i starten, da angsten var skikkelig sterk og hvor jeg oppriktig var redd. Nå har jeg mer en vedvarende angst, heldigvis ikke opplevd flere panikkanfall. Jeg opplever mest angst når jeg får mye tid til å tenke og kjenne etter. Kjenner du på mange fysiske symptomer, slik som anspenthet, pustebesvær, utmattelse osv?
Var utbrent i 2021 og 2022.
Blir antagelig aldri den samme igjen… Skal veldig lite anstrengelser til før jeg får fysiske symptomer, utmattelse o.l.
Hva enn du gjør, ikke gå på samme smellen to ganger.
Gikk du på en smell 2 ganger?
Jeg har virkelig prøvd å gjøre noen grep for å ikke havne der igjen… Har sagt opp daværende jobb og studerer nå 3 dager i uka, noe jeg liker å studere. Føler på mestring og får brukt hodet så jeg ikke bare går hjemme. I tillegg så har jeg 2 dager for meg selv hvor jeg kan bli ajour med husarbeid, slappe av og hente meg inn osv. Som student kan også barnet mitt ha korte dager i bhg mens jeg er på skolen og det føles godt på samvittigheten at hen ikke må ha lange dager.
Jeg prøver også å ta litt bedre vare på meg selv nå, har tatt noen terapitimer, prioriterer litt egentid når jeg har fri fra skolen og prøver å spise litt mer. Prøver også å være litt mer sosial, noe jeg ikke var så mye på den tiden.
Håper aldri jeg blir utbrent igjen. Var forferdelig å miste meg selv sånn. Var mye skyldfølelse og skam over å ikke strekke til. Var skamfull over å være sykemeldt og selvom ikke klare å yte på jobb eller hjemme. Presset meg selv mye, noe jeg nå ser at ikke var så lurt. Trodde jeg kunne gjøre en quick-fix og bli bra igjen, men kroppen og hodet funket ikke sånn. Det jeg trengte var tid og forandring i livet mitt.
Ja, var først sykemeldt nesten 5 måneder i 2021 før jeg var tilbake i 100% jobb.
Det gikk ganske bra i et halvt år før jeg ble sykemeldt igjen. Var ikke borte like lenge, men kjente etter 2-3 måneder at det gikk feil vei igjen. Gikk derfor ned i 80% stilling og har sakte men sikkert blitt bedre på enkelte områder, men har fortsatt veldig lav terskel før jeg føler meg dårlig.
Før lock down trente jeg 4-6 ganger i uken, siden har jeg gjort flere forsøk på å starte opp igjen, men har mer eller mindre gitt opp håpet om at jeg skal kunne bli aktiv.
Har hatt lyst til å endre yrke lenge, men siden jeg må forbedre et par karakterer fra vgs først så har det virket uoverkommelig å skulle ta fag ved siden av jobb, selv om jeg jobber 80%.
Høres ut som du er på vei i riktig retning, så håper du får det fint fremover med studier :)
Håper du kan studere når du får mulighet til det. Jeg har valgt 100% dekning med stipend og lån, for da går det ikke så mye utover økonomien vår, siden vi har barn og huslån osv. i tillegg så begynte jeg å spare ganske mye når jeg hadde bestemt meg for å gjøre det, så jeg har en liten buffer. Kanskje noe sånt kan funke for deg også? På sikt får man jo et yrke man kanskje trives bedre i, som sikkert betaler bedre også, så da går det fint med litt høyere lån. Viktig å investere litt i seg selv og ta sjanser når det gjelder helsen. Jeg ble rådet til å ikke slutte i jobben min som 100% kommunalt ansatt, men jeg visste jeg aldri kom til å holde ut i det yrket. Jeg er fornøyd med avgjørelsen og håper det kan føre til noe bedre.