Har alltid følt meg annerledes og rar. Siden jeg har vært en feminin gutt tror jeg mye har gått “under radaren”. Har slitt med skole og i voksen alder spesielt økonomi, jobb og “systemer”. Opplever meg selv som intelligent og interessert, men med dårlig konsentrasjon kanskje. Til tider hyperfokus. Har slitt med astrafobi i over 20 år, noe som har påvirket meg mye. Disse tingene sammen med utfordringer sosialt, at jeg fort har blitt oppfattet som avvisende, og at mye blir sett på som “angst” når det egentlig har vært overbelastning i nervesystemet tror jeg. Jeg er nå 46 år. Sykemeldt. Har fått utmattelsessymptomer. Blir utmattet av veldig lite, spesielt det sosiale. Og det sensorisk sensitive har blitt kraftigere. Jeg får dager der alt på tv blir “for mye”. Lyder, bevegelse kan gjøre meg på gråten og sint. Utredes nå for autismespekteret. Mye har “falt på plass” etter at jeg har lært litt om dette. Og skriver nå her for å se om noen kanskje kan kjenne igjen noe av dette, eller har lignende opplevelser.
Mvh. M
Hei. Jeg er redd for det samme. Sykehuset som behandler meg sier at uansett om jeg hopper opp og ned på gresset utenfor sykehuset, vil de aldri gi meg noen annen diagnose enn paranoid schizofreni. Godt mulig jeg har den også, men hvorfor får jeg vondt nedover i beina når andre skader seg på film eller i virkeligheten? Hvorfor takler jeg ikke mange lyder, maskinlyder, fester med høy musikk, høye smell? Hvorfor føler jeg meg isolert, så sosial som jeg er? Hvorfor deler jeg alt for mye, hvorfor kan jeg ikke konsentrere meg? Jeg har masse talenter, får høre det ofte, hvorfor kan jeg ikke bare nå ut med visene jeg har skrevet? Skal gi ut en diktsamling neste år, og opptrer jevnlig. Likevel, drømmer om å ha det bedre. Ville det blitt bedre om jeg ble utredet for autisme? Tror ikke det vil skje, men … Behandlingen for scizofrenien er bra, men jeg rådes til ikke å ha ambisjoner. Bare gjøre én hyggelig og én nyttig ting hver dag. Jeg har store drømmer. De begynner alltid med å rydde leiligheten. Er sliten, men håpefull, forvirret, men sterk. Kjenner noen som har autisme, og har hatt god kontakt med dem, en forståelse. Håper for deg at du får hjelp så du kan leve mer i tråd med den du føler deg som. Nå vet jeg hva astrafobi er! Selv har jeg en sterk fascinasjon nettopp for tordenvær og må holde igjen for ikke å gå ut i det. Lykke til med ditt!
Hei hei! Takk for tilbakemeldingen Vips!
Hm.. for meg hørtes det merkelig ut å si: dette med at du ikke får annen diagnose enn paranoid schizofreni. Hvem sa dette? En lege eller flere? Jeg ville nok bedt om a second opinion. Og uansett hva det skulle være så hørtes det jo ikke hyggelig ut når du forteller hva du strever med. Da burde du jo få hjelp annet enn å bare få en diagnose som ikke hjelper deg til å forstå mer eller få det bedre. Desverre kan det være en del behandlere som ikke er så gode. Jeg har møtt noen på veien jeg også og det er utfordrende når man selv åpnet seg og er sårbar. Har du noen pårørende eller en venn du kan støtte deg litt til. Be gjerne noen om hjelp og ikke gi deg hvis du selv kjenner at det er noe som ikke stemmer. Det er tross alt du som vet best hvordan det er å være deg. Lykke til. Håper du får bedre hjelp!
Vennlig hilsen Magne
Takk for veldig varm og forståelsesfull melding. Jeg har akkurat fått en ny behandler, en psykomotorisk fysioterapeut, og har nye, ferske forventninger. Han sier at når man er i krise, skal man ikke behøve å kjempe så fælt. Da skal man bare få lov til å ta imot den aller aller beste hjelpen. Han sier at alt handler om relasjon, og at behandleren må tørre å stå i relasjon til oss pasienter, selv om vi en gang i fremtiden skal klare oss mer selv. Jeg syns det er flott sagt. Vi er ikke persilleblad heller, de fleste med psykiske problemer jeg har møtt er supersterke. Tanken på at vi engang skal ut av den terapeutiske relasjonen, kan ikke hindre at terapeuten gjør sitt aller aller beste og tør å gi av seg selv. Til slutt, Magne, du oppleves ikke avvisende i det hele tatt, bare veldig empatisk. Lykke til, og takk for dine gode tanker. Vips
Takk for fin melding ❤️🙏Det varmet. Så fint å høre at du har fått en behandler som sier slike kloke ting. Det høres lovende ut. Og bra formulert dette med at vi ikke er persilleblad. Jeg er enig, de fleste jeg har møtt med psykiske problemer er også supersterke. Men vi kan være sårbare og slitne, og det kan være utfordrende å stå i at behandlere ikke hører eller ser oss når vi trenger det. Aldri gå på akkord med deg selv om du kjenner at det er feil. Hør med andre, få flere innspill.
Lykke til til deg også, og takk for gode ord.
M
Hei M! Kjenner igjen mye av dette. Har nettopp skrevet et svarinnlegg under «Autisme hos voksne», som jeg likegjerne kunne skrevet i denne tråden. Takk for at dere er flere som deler disse erfaringene. Jeg er ny på forumet, og klusser kanskje litt med hvordan, og til hvem jeg skal svare. (Jeg er en «dinosaur» i den digitale verden) For meg er det en blanda opplevelse å ha fått forklart at jeg befinner meg på «autismespekteret» (som årsak til at jeg tross utrettelig innsats, og tilrettelegging fra velvillig arbeidsgiver, tilslutt endte opp som arbeidsufør), og har brukt lang tid før jeg klarte å ta det inn over meg, at jeg har gått gjennom hele livet hittil, fram til voksen alder, uten å ane at jeg «ikke er som folk flest» (selvom jeg også er «skeiv», og litt annerledes på den måten, regner jeg det som innafor den generelle kategorien «normal»). Det er jo en slags identitetskrise, siden jeg visste veldig lite om autisme da jeg fikk vite dette, og ihvertfall ikke trodde det gikk an å ha det, og ha gått igjennom helt vanlig skole og arbeidsliv som alle andre, uten å vite det. Men med alvorlige psykiske sammenbrudd som resultat, etter å ha forsøkt å leve opp til den normalen som faller seg så lett for «folk flest», så er det også en lettelse å ha fått en forklaring, og en årsak, til bl.a mine opplevelser av mental overbelastning ved for mange inntrykk, og utmattelse etter selv hyggelige sosiale anledninger, der tilbaketrekning og å være for meg sjøl, hjalp mer enn antidepressiva og terapi. Og til «merkelige» stressreaksjoner, som jeg nå har lært at er autistiske måter å håndtere overbelastende situasjoner på, men som jeg ble flau over, og mer eller mindre ubevisst undertrykte. Lyder og bevegelser jeg gjorde (gjør) «automatisk» når noe blir «for mye» for meg å håndtere, emosjonelt, eller ved ytre påvirkning (ved for mange inntrykk, som jeg mangler «filter» for å sortere/bearbeide). Jobber med å «wrap my mind around this». Fikk god hjelp av å ta kontakt med autismeforeningen.no som har en veiledningstelefon. Hadde veldig høy terskel for å ringe dit, men ble møtt på en veldig forståelsesfull måte, med mine spørsmål og min usikkerhet, der.
Hei HiFi-asyl !
Veldig fint å høre fra deg!
Skjønner godt at det er utfordrende og forvirrende for deg å oppdage dette i voksen alder. Det har det vært for meg også. Men samtidig faller brikkene litt på plass også. Blandede følelser. Men jeg prøver å se på dette med mest mulig nysgjerrighet og interesse. At jeg nå har mulighet til å bli “født på ny” på en måte. Være så autentisk jeg kan.
Jeg er heldig som har en klok venninne som også er nevrodivergent som jeg prater med hver dag ( det vil si, vi prater inn lydmeldinger til hverandre. Jeg liker det bedre enn å prate i telefonen) .
Jeg har også alltid i voksen alder vært i kreative miljøer, med kunst og kultur og mye annerledeshet, som både har gjort at jeg ikke har følt meg så annerledes og at dette ikke har fått så mye fokus.
Og det virker som det er mye som har gått “under radaren” , spesielt hos jenter og homofile menn, og såkalt sensitive personer. Det snakkes om en “lost generation”.
Heldigvis kommer det mer informasjon, det skrives bøker, lages videoer med informasjon på sosiale medier osv. der man kan kjenne seg igjen.
Men jeg skjønner godt at det er utfordrende.
Har du også fått en form for utbrenthet, hvor det sensorisk sensitive blir ekstra fremtredende?
Hold deg fast og kjemp på videre, HiFI-asyl !
Kom gjerne med oppdateringer og støtte!
Kan du fortelle mer om hvordan det var å kontakte Autismeforeningen?
Igjen, tusen takk for at du skrev til meg!
Sammen blir man mindre alene om ting. Veldig fint å få høre erfaringer fra andre!
Vennlig hilsen
M
Hei Moskar! Tusen takk for at du svarte meg på det jeg delte. Jeg tenkte vel, da det var så lenge siden du skreiv på sidetmedord, at du sikkert forlengst hadde «forlatt banen».
Det var skremmende å innse (det tok tid fra jeg ble fortalt og gjort oppmerksom på det, til at jeg sjøl var istand til å ta det inn over meg, og da fikk jeg en masse både gode og vonde ahaopplevelser, og sterke reaksjoner) at jeg er autist, uten å kjenne noen andre, eller i det hele tatt å vite hva det innebar, så det hjalp meg å lese på nettsida til autismeforeningen.no, der det sto at de også er en forening for voksne som ikke fikk autismediagnose som barn eller ungdom, og så få snakke med dette forståelsesfulle, og kunnskapsrike mennesket på veiledningstelefonen. (Hun er ikke sjøl autist, tror jeg, men visste akkurat åssen hun skulle hjelpe meg til å få mening og fokus inn i det som begynte som en stotrende samtale med masse nøling og fortvilte pauser, fra min side) Dessuten har de et likepersonstilbud for voksne. Har foreløpig ikke benytta meg av det, men det å ha oppretta kontakt med en støtteforening for autister(og pårørende/nærstående) fungerer som en viktig del av et sikkerhetsnett jeg nå er iferd med å få laga for å føle meg tryggere i en uforutsigbar indre prossess.
Men helt enig i det du skreiv i svaret ditt idag, at dette er også spennende og frigjørende. Og jeg slipper å forstrekke meg i forsøket på å oppnå, og å opprettholde, et funksjonsnivå og en væremåte som er på andres premisser, og det er en stor lettelse.
Det var det jeg sjøl kalte «nerver», før jeg skulle på jobb, etterhvert både kvelden før, og så opptil flere dager før, og det du beskriver som en form for utbrenthet, der jeg og ble ekstra «overfølsom» for ytre inntrykk, som førte til at jeg gradvis fungerte dårligere og dårligere på jobb, noe som for min del endte med uføretrygd for få år siden.
Det behøver absolutt ikke skje med deg, nettopp fordi du veit hva det skyldes, og kan ta hensyn til det, og kreve tilrettelegging.
Jeg hadde derimot den frykten på toppen at jeg overhodet ikke skjønte hvorfor dette skjedde med meg, og ikke visste om det var utviklingen av alvorlig psykisk sykdom av noe slag, som jeg av erfaring visste at psykiatrien ikke hadde kunnet hjelpe meg med tidligere. Det er en enorm forskjell på å være autist uten å vite det, og på å være autist og vite det.
Toget er nok gått for meg å komme inn i arbeidslivet igjen, da jeg allerede har passert 60 år, og den typen jobber som jeg var god i, (der autistiske egenskaper er en fordel, ikke en ulempe) stort sett ikke finnes lenger. NAV hadde ihvertfall ikke noe de kunne tilby meg hjelp til å omskoleres til, og gjorde derfor bare vedtak om full uføretrygd, uten videre oppfølging. Men jeg møtte mye forståelse og god hjelp av veilederen min fra NAV, så det betyr ikke at jeg ikke er takknemlig for behandlingen jeg fikk av NAV i den lange perioden der jeg prøvde å klamre meg fast i arbeidslivet, og NAV og arbeidsgiver gjorde alt de kunne i samarbeid med meg og legen min, for å tilrettelegge, og prøve å få arbeidssituasjonen til å fungere.
Men jeg er optimist nå, på at livet allikevel kommer til å bli bedre, og har mer å by på. Har, som deg, vært så heldig at det fantes en i min bekjentskapskrets, som første gang hun traff meg for noen år siden, skjønte at jeg var autist, siden hun sjøl er det, og har barn på spekteret, og kjente igjen tegnene og personlighetstrekkene i meg. Hun hadde sagt det til vår felles venninne(at jeg hadde «slått ut på autistradaren» hennes), men kunne jo ikke si det til meg da, siden jeg helt åpenbart ikke var klar over det sjøl, den gangen. Men straks jeg fortalte det sjøl til vår felles venninne, så insisterte hun på at vi skulle ta kontakt, og det har vært en åpenbaring, og starten på et utrolig godt vennskap, der vi er en kjempestøtte for hverandre, og deler en herlig humor, og direkte måte å snakke sammen(på mobil, vi bor på hver vår kant av landet), og å tekste hverandre, på. Så nå føler jeg meg ikke utrygg og aleine autistisk lenger, og det å kunne utveksle meldinger på sidetmedord, og lese opptil flere andre innlegg fra voksne i samme situasjon, det gjør at situasjonen føles helt annerledes nå, enn da jeg fikk det første sjokket. (Det dukker stadig opp noen «ettersjokk», men nå er jeg ikke redd for mine egne, ofte forsinka, reaksjoner, lenger).
Et av mine åpenbare personlighetstrekk, er nok den manglende evnen til å begrense meg, når jeg først begynner å skrive noe om dette, som du ser. Jeg har visst bare en av- og en påbryter, og mangler den glidebryteren som regulerer korte eller lange «utlegninger»? Så dermed ble du «overkjørt», i stedet for at jeg bare hadde tenkt å raskt sende en takk, og noen korte konsise svar på spørsmålene dine, sånn at du skulle skjønne at jeg setter stor pris på at du tok kontakt, og at det var oppmuntrende ord du gav meg. Jeg heier også masse på deg!
Pleier å fleipe (internt med andre skeive) med at vi tilhører den livsfarlige «homolobbyen» som skal ta over verden, og ødelegge for de stakkars heterofile kjernefamiliene og deres samfunn. Nå har jeg altså oppdaga at jeg(vi?) tilhører en enda større trussel mot det bestående: den skumle undergravende «autistlobbyen», som kommer til å ryste samfunnet i grunnvollene. (Og få alle tog til å gå i rute?)
Aner ikke åssen jeg skal avslutte dette, så nå ønsker jeg deg bare: God helg! Mvh HiFi-asyl!
Herlig! Fantastisk med et langt autistisk svar! Takk for at du deler! Jeg kjenner igjen selv bevisstheten på om man har delt for mye eller at man har en enten på eller av -bryter.
Jeg er fremdeles litt forvirret og delvis stresset fordi jeg ikke har fått diagnosen Autistisk, men ble utredet av en behandler og når det skulle komme en tredjepart, en psykologspesialist så avviste han at jeg var autist, men sa jeg var nevrodivergent, jeg bare “nådde ikke helt opp” til kriteriene for autisme. Jeg ble forvirret av dette og har lest masse om andre i liknende situasjoner hvor jeg kjenner meg igjen. Og finner mye lettelse i å lese om voksne nevrodivergente/autister. Jeg får fremdeles hjelp og støtte hos behandleren min på voksenpsykiatrisk, men jeg blir fremdeles litt urolig og irritert over å ikke få en diagnose. Det hadde vært litt lettere å forholde seg til.
Men det er vel en prosess, så jeg får prøve å være tålmodig og se hva som skjer videre.
Veldig fint å få melding fra deg! Bare skriv mer hvis du føler for det!
Ha en riktig god helg ! ( Hvis du leser dette når det er helg 😂 ellers: ha en god dag, kveld eller natt. )
Vennlig hilsen
M
Spesialistene kan være litt på etterskudd når det gjelder oss som har gått under radaren fram til vi er blitt voksne, og møter «autistveggen», uten at noen skjønner at den er forskjellig fra utbrenthetveggen som «normale» folk også kan få midt i pannebrasken. Stor sympati med både autister og ikke-autister som møter veggen. Det er ikke noe enkelt samfunn å leve i for noen av oss, så mer kunnskap i helsevesenet ville gavne oss alle. Arbeidslivet er blitt utrolig krevende for de fleste av oss, enten vi er med eller uten diagnoser, så det beste vi kan gjøre er å ta best mulig vare på oss sjøl, hverandre, og å pleie nettverkene våre, om vi er så heldige å finne sånne, og ikke vente, kanskje forgjeves, på at rett stempel skal komme i papirene, men ta imot den hjelpa vi kan få gjennom helsevesent, allikevel.
Veldig fint beskrevet. Det var oppsummert en hel selvhjelpsbok der bare med det korte innlegget ditt. 😃
Ja jeg måtte “hoppe av karusellen”, når det gjelder jobb og det sosiale. Det ble for mye. Og steg for steg så kan jeg legge til rette for et best mulig liv fremover tenker jeg.
Første steg i dag er å lage pai og se forræder på tv. 😃
Takk igjen for hyggelig tilbakemelding!
M
Hei igjen, M!
Hvis det går an å oppdage samme ting to ganger, så har jeg faktisk gjort det, for det gikk opp for meg igår, at mens jeg har gjenkjent som tegn på autisme, den ene store og lille detaljen etter den andre i høst, så har det store bildet gått meg hus forbi. Egentlig er det jo helt utrolig at jeg kunne overse det:
Hele måten jeg lever på, er jo tvers igjennom autistisk!
Trodde det var det jeg skjønte tidligere i høst, men har samtidig slitt så mye med min indre kamp, forvirring og identitetskrise, at jeg har gått meg bort i alle enkelthendelsene og problemene, og hva som er hva, autistisk eller «normalt».
Fant kort tid etter en artikkel som var så god å lese, på ei nettside som heter nevromangfold.org , fordi den utrykker et menneskesyn som hjalp med å se meg sjøl med et mildere og mer forsonende blikk.
Du kan jo se om du finner artikkelen, under den festlige tittelen: «Det er ikke mulig å være litt autist, like lite som det er mulig å være litt gravid.» Det er mye rein faglig faktainformasjon i artikkelen, men så var det rart å lese der, rett etter at jeg hadde gjort min egen oppdagelse, at (sitat): «Autisme påvirker ikke enkelte aspekter av et individ; autisme er kjernen i hvordan en opplever verden og samhandler med verden.» Det var en veldig god beskrivelse av det som akkurat hadde gått opp for meg.
Deler derfor disse ordene videre, om de kan være til inspirasjon i hverdagen. Mvh H.
Hei, H !
Så flott at ting faller på plass for deg, det er godt å høre.
Er det lov å spørre om hvilke ting som har vært mest påfallende autistiske trekk i din levemåte? Det hadde vært spennende å få vite.
Takk for artikkelen, den var veldig interessant! Og den inneholdt noe som traff meg litt ekstra:
Det ble fortalt om en terapeut som ikke gav pasienten diagnose fordi hun mente denne var for høytfungerende!
Jeg har stusset litt på hvordan jeg har blitt møtt hos mine behandlere. Og jeg har stusset ved en del som har blitt sagt. Blandt annet kom det en psykologspesialist som avviste autisme, selv om en masse tester etc. Indikerer det. Jeg følte også at han misforstod meg og mistolket meg.
Etterpå ble det sagt at : jeg ikke nådde “helt opp” til å få diagnosen. Men at jeg er nevrodivergent.
Ikke nådde “helt opp” ? Er ikke det som å si til noen at de er “nesten gravid”?
Jeg har jo blitt usikker selv. Jeg visste ikke mye om autisme før litt tidligere i år. Og begynte å lære om det, og kjente meg igjen i masse og ting begynte å falle på plass. Men mye av det man forbinder med autisme er ikke så fremtredende hos meg, slik som sterke interesser og lite empatisk/“steinansikt” , og det er sikkert flere eksempler. Men selv om jeg ikke kan togtabeller eller samler på lego, og selv om jeg smiler og kan vise følelser, så mener jeg at jeg har “mine greier”.
Jeg kan bli hyperfokusert og opphengt i mange ting. Og har vansker med å opprettholde sosiale forhold. Men det kan tolkes utenfra som at det “går greit”. Mens inni meg er det uro og kaos.
Tusen takk. Dette likte jeg å lese. Den gav tydeligvis meg akkurat det jeg trengte også nå.
Jeg har vært litt nedfor de siste dagene, så dette gjorde godt.
Vennlig hilsen
M
Mest påfallende er kanskje det som har slått meg helt sist, at jeg har innretta meg sånn at jeg har mest mulig tilgjengelig alenetid, da jeg trenger mye forberedelsesrom før jeg skal gjøre noe sosialt, eller reise noe sted, og lang tid på ro og påfyll av energi igjen, etterpå, og at jeg altså ikke har hatt ønske om å bo sammen med noen, selv ikke i de få fine men relativt kortvarige, kjærsteforholdene jeg har hatt. Det ville blitt altfor intenst å skulle delt leilighet med noen. Har aldri heller ønsket å stifte familie og få barn, da jeg allerede da jeg var barn selv, anså verden for å være et såpass komplisert sted at jeg ikke ville våget å ha ansvar for et barns liv og oppvekst, i tillegg til å skulle klare å ta vare på meg sjøl. Dette til tross for at jeg har hatt en god oppvekst i min egen familie, og at de fleste rundt meg så det å stifte egen familie som noe naturlig og ønskverdig.
Jeg har alltid hatt dilla på ting(særinteresser), men det har jeg delt med mange andre, som neppe har hatt noen «diagnoser», så for meg er ikke det så veldig spesielt, og har heller vært inngangen til gode vennskap og kameratskap. Men noen av særinteressene mine var så rare og intense at jeg holdt dem hemmelig, så det er vel det som kanskje skiller seg ut som autistisk.
Problemer eller ubehag med å holde øyekontakt i samtale med folk, er noe som jeg har sett ofte bli nevnt, men som jeg sjøl ikke hadde tenkt så mye over egentlig, fordi jeg synes det er naturlig å se på munnen til den som snakker, og å høflig unngå å stirre folk i øynene. Har ikke merka det, hvis folk skulle ha reagert på manglende øyekontakt med meg i samtaler, så i såfall bryr ikke folk seg så mye om det som det påstås, eller så har ingen gjort meg oppmerksom på at noe savnes i min kommunikasjon.
Som barn drev jeg å fikla med ting, med repeterende bevegelser, som jeg har lært kalles stimming, og lagde litt lyder og sånt. Har stort sett droppa å ha «stimmeobjekter» som voksen, men har noen mer diskrete bevegelser jeg gjør, ofte uten at jeg tenker over det, og kan nok innimellom lage en liten lyd, men det er noe jeg prøver å unngå blandt folk. Litt sjenert for å tiltrekke unødvendig oppmerksomhet.
Jeg har lært meg bevisst å unnlate å vise følelser fra jeg var i skolealder, for å unngå mobbing. Det lyktes jeg ikke med da(gråt veldig lett), men har lært meg det undervegs. Nå har jeg nok avlært det igjen, så jeg tror ikke jeg heller oppfattes å ha et «steinansikt».
Vi får ta det på alvor som det ofte sies, at «har du møtt en autist, så har du møtt en autist»!
Alle er forskjellige, så det som er utålelig for noen (som f.eks høy musikk, eller diskotek?) kan være en fryd for andre av oss, jfr mitt kallenavn her. Mvh HiFi-asyl.
Jeg merket først at jeg var så sliten etter jobb selv om jeg jobbet bare 30 eller 50% stilling. De dagene jeg hadde fri hadde jeg ikke mye overskudd. Etterhvert ble jeg overbevist til å flytte sammen med noen venner. Jeg ante vel fra erfaring fra yngre dager at det generelt er utfordrende å bo med andre. Og det stemte også denne gangen, og jeg skjønner nå at det er nevrodivergensen som kræsjer med forventninger de fleste har til folk. Det ble flaut og vanskelig og jeg fikk til slutt en utbrenthet som gjorde at jeg nå er ekstra sensorisk sensitiv og ikke tåler like mye anstrengelse før jeg blir veldig sliten.
Jeg snuste litt på depresjon i fjor, men begynte å stå opp tidlig og gå i timesvis. Fikk etterhvert mot til å snakke med venninne som nå hjelper meg gjennom denne prosessen.
Fint å få høre din historie. Takk for at du deler. Det er fint å kunne kjenne seg igjen litt i andre. Man blir litt mindre rar og annerledes da.
Mvh
M