Folk spør altid åssen jeg håper ting blir eller ikke blir men jeg vet åssen det blir:
Mister de vennene jeg har nå. En allerede begynt å bytte meg ut den andre kommer til å miste kontakt med når vi bytter skole den ene er ikke noe god venn og snakker ikke med meg ofte den andre ignorer meg i ukesvis å kommer også til å miste kontakt med.
Siden jeg går for helsefagarbeider (siden det er det eneste som virker realistisk til noe jeg kan få til og KANSKJE like) må jeg gå på vgs som ikke er tilrettelagt(som kommer til p gjøre vårdagen ekstremt vanskelig og utmattende og mest sansynlig ikke så bra på prøver osv) og som er med “vanelig” folk som ofte ender opp med å mobbe, erte spre rykter og jeg tror ikke jeg får noe spesielt med venner. Jeg kommer ikke til å ha kunne ha bil eller lappen. Så må bo i Oslo fordi det er den eneste byen i dette landet det faktisk går an å få seg rundt uten bil. Men her er det dyrt så jeg kommer til å ende opp i en ekstremt liten leilighet å med veldig dårlig råd. Kjæreste kommer jeg ikke til å få for forskjellige grunner. Så da er jeg venneløs fattig og ensom. Vis jeg får kveldsvakt eller nattevakt på jobb er det gøy sjanse at jeg havner i ett eller annet problem enten at noen skaper problemer med meg, voldtar meg eller i verstefall dreper meg. Vet det virker usannsynlig men er det virkelig det? Jeg bare vet at jeg ikke kommer til å være lykkelig. Hvorfor skulle det være noe vits.
Og ikke bare det men nå er det så mye snakk om at 3. Verdenskrig kommer å, noe jeg ikke kommer til å være forberedt på. Plus klimaendringene, virus, kriminelle osv
Hvordan kan du være så sikker på alt dette?
Det er som om du ikke vil la deg selv få håpe på noe som helst? Vet du hvorfor? Er det for å beskytte deg selv mot noe?
For alle er det slik, at hvis de hadde gått rundt og tenkt disse tingene, så ville de jo aldri fått det noe bra. Hva hadde du sagt til noen hvis de hadde sagt at de tenkte dette? For gjelder dette bare deg selv, eller gjelder dette alle andre også, slik du ser det? Jeg spør av ren nysgjerrighet. Jeg vet at man gjerne kan tenke slik, men jeg vet også at det da finnes grunner for at man tenker slik. Og at det ikke er slik at det man tenker, trenger å være sannheten.
Jeg kjenner meg selv godt nokk til å vite visse ting
Jeg vet jeg ikke kommer til å få noe så hvorfor håpe på noe. Selvfølgelig skulle jeg ønske jeg kunne fått en god fremtid men det VET jeg at jeg ikke får
Det er jo ikke bare deg selv du skriver om her. Du trekker også inn en del eksterne saksforhold, så hvordan kan du vite det med sikkerhet?
jeg vet jo åssen ting er i oslo. Vis en kvinne går alene på kvelden der Blir det fort bråk. Sier ikke det blir det VÆR kveld men kommer mest sannsynlig til å skje en eller flere ganger
Nå henger jeg ikke helt med. Premisset ditt om at du må bo i Oslo stemmer jo ikke i utgangspunktet f.eks.
Jeg skjønner at du føler at du vet det, men ingen kan vite hvordan fremtiden deres blir, og vi (og folk rundt oss) har muligheten til å påvirke fremtiden vår.
Jeg har da også hatt det slik at jeg ikke greide å se noe godt fremover. Det beste tipset når fremtiden skremmer eller tanken på den overvelder en, er å prøve å fokusere på ting her og nå. Jeg fikk et tips av en veileder her om å bare tenke fire timer frem i tid. Jeg trengte da å ta det enda mer ned. Det har hjulpet meg å kunne kjenne at det ikke er noe som er farlig her og nå. Jeg kan glemme det igjen, eller når jeg jobber for å forandre på fremtiden og gjøre ting bedre for meg selv, så er jeg veldig stresset igjen, og da er det enda viktigere at jeg har ting som “binder meg” til her og nå, som kan roe meg, om bare bitte litt. Og nok til at jeg ikke begynner å ødelegge ting igjen for meg selv, slik jeg alltid gjorde før når jeg prøvde å forandre på ting. Å greie å få litt ro inni mellom alt sammen, er så utrolig viktig. Det er ingen som takler ting særlig bra hvis man ikke kan få ro og en pause fra ting.
Jo fordi jeg har ikke mulighet til å ta lappen. Både psykisk å fysisk vet jeg dette er noe jeg ikke klarer/takler. Derfor vil/må jeg bo i Oslo fordi det er det eneste stedet i Norge man faktisk får seg steder uten bil
Jeg har autisme å derfor er det veldig vanskelig for meg å bare tenke her og nå siden jeg har en stor trang til å vite og ha kontroll på hva som skjer
Det finnes også andre byer i Norge hvor man fint kommer seg rundt uten bil, iallfall så har jeg det veldig fint selv om jeg ikke har bil her jeg bor :)
Ok, jeg skjønner at du har det behovet når du har autisme. Er det noe hjelp og støtte du kan få når det gjelder det?
Nei, det stemmer ikke. Og har du en autismediagnose så overlater du den problemstillingen til NAV.
Jeg har ASD/ASF men best kjent som asberger. Derfor er det ikke “nokk” autisme til at jeg kommer til å få slik hjelp av nav. Feks taxi frem og tilbake til jobb hadde hjulpet UTROLIG men tror ikke det er mulig desverre
Det går an å spørre dem, hvis du ikke har gjort det :)
NAV skal hjelpe til med tilrettelegging hvis du trenger det.
Det er faktisk mange steder det tar kortere tid å komme seg til sentrum enn det gjør forskjellige steder i Oslo. Det vet jeg for jeg kommer fra et lite sted, og det tok kortere tid enn her jeg bor i Oslo nå…
Det er kollektivt nesten overalt.
Er ikke i den alder enda. Jeg er nokk heller ikke “syk” nok til å få hjelp av nav til det
Har du spurt? Jeg vet da ikke så særlig om hva nav kan hjelpe med eller ikke, men jeg får nå selv hjelp av nav via noe jeg ikke har hørt om tidligere, noe som heter ekspertbistand, og det er veldig glad for. Det føles fint å få noe hjelp som er direkte rettet mot jobb hvis man har utfordringer knyttet til det.
Jeg har tidligere, for sånn tjue år siden, prøvd å få hjelp, men fikk ikke den hjelpen jeg hadde trengt og skulle ha fått da, og jeg angrer på at jeg ikke presset mer på å få hjelp da. Nå får jeg da endelig hjelp, men samtidig har jeg de tjue årene imellom jeg nå skjønner at kunne ha vært annerledes enn de var, og det er veldig sårt nå, for de var skikkelig tøffe og jeg har skammet meg så mye, bare prøvd å holde ut alt for mye ting og gått glipp av mye godt pga. alt det.
Hvordan vet du dette? Har du fått det skriftlig fra NAV? Og bør du i det hele tatt jobbe dersom du har så store vanskeligheter med å fungere i hverdagen?