Hei. Jeg er en 22 år gammel jente. Jeg bodde sammen med familien min til jeg var 19. Familien min kan nok rask oppsummeres som dysfunksjonel. Det var aldri snakk om følelser. Jeg ble diagnostisert med Asperger som det het på den tid, men fikk ikke oppfølging, da foreldrene mine ikke ønsket dette. Jeg bor nå langt unna, med kjæresten min. Jeg har det veldig fint i min nye situasjon. Kjæresten min vet jeg har hatt det vanskelig i barndommen, og er evig tålmodig. Selv er jeg mer frustrert over meg selv enn jeg skulle ønske. Selv om jeg har flyttet ut, følger tiden fra da jeg bodde hos foreldrene mine meg som en dyster skygge. Jeg liker ikke å kaste ut ord uten å kunne gi grunn for meningen, men jeg tror jeg har traumer. Jeg sliter veldig med å oppleve vanlige situasjoner på en “trygg” måte. Jeg sliter med å ta plass, å kjenne på følelser, og å føle at folk rundt bryr seg om meg, ikke bare saboterer. Jeg lurer på hvordan jeg skal gå frem for å komme meg gjennom dette. Hvor jeg står nå, har jeg lite kommunikasjon med noen av søstrene mine, og jeg synes det er utrolig synd, da jeg vet de også nok sliter med ettervirkningene av foreldrene mine. Jeg ringer kanskje foreldrene mine en gang i måneden. Det virker ikke som de egentlig er interessert i livet mitt, eller vil snakke, men blir sure hvis jeg ikke ringer. De er også misfornøyde med at jeg ikke besøker så ofte, jeg prioriterer å dra til kjæresten sin familie. Dette gjør at jeg bare føler meg utrygg når det kommer til min familierelasjoner. Jeg har annen familie jeg liker og bryr meg om, og tror ikke det er en god mulighet for meg å kutte av foreldrene mine, da det nok bare skaper mer familieproblemer. Mamma er sint nok på min bestemor for at jeg hadde lyst til å bo med besta i ferien enn hos foreldrene mine.
Jeg pleier å bare la hverdagen min (som er ganske travel) forstyrre meg fra dette her. Det går greit nok. Jeg kjenner ikke på det så mye, når de er lengre unna, og ikke tar mye kontakt. Men fortsatt er mine emosjonelle reaksjoner til situasjoner som oppstår noe jeg ikke kan unngå. Hvis jeg føler meg misforstått, går det bare helt galt i hodet mitt. Jeg sliter også med å ta plass. Jeg sliter med å føle på negative følelser, da slike følelser føles ut som det mest ukomfortable i verden, som en smerte nesten. Jeg har også hatt problemer med at jeg lyver uten å “ville” det, men som en reaksjon for beskytte meg selv. Dette har vært hvis jeg ønsker å dra til legen, så tør jeg ikke si at jeg drar, for at jeg er redd for å få svaret “trenger du det da?” (Kjæresten min har ikke sagt noe sånt, bare aldri blitt hørt i tidligere tider). Jeg har blitt bedre på dette, men det er en lang lang vei å gå. Jeg vil gjerne ha hjelp. Jeg kontaktet psykolog privat, da jeg ikke fikk gjennom noe med fastlegen. Jeg har bare ikke penger, og det er utrolig leit.
Så jeg gjør det jeg kan med å spørre her, er det noen ting jeg kan ta tak i hverdagen, noen råd for å gjøre det bedre? Jeg takker dere stakkars mennesker som måtte lese igjennom så mye, men jeg setter pris på jobben dere gjør. Tusen takk. Håper dere får en fin dag
Jeg tror denne meldingen ble veldig upresis, beklager. Jeg skal bli flinkere på å skrive ned hva som har skjedd, og hvordan det hendte, sånn at det er enklere å grave frem i hvordan det ble. Jeg tenker mest av alt på en situasjon jeg hadde her om dagen, hvor kjæresten min sa han ikke likte mullets. Han er svaksynt, og jeg tenkte at for han kunne det kanskje være vanskelig å se hvem som har mullet eller ikke, så jeg sa til han at han burde være obs på det, da vi kjenner folk som kan gå rundt med mullet, spesielt i lgbt miljøet. Han tok det som at jeg mener han går rundt til alle og sier de er stygge med mullet, men det mener jeg ikke. Han trodde jeg også synes at lgbt folk ikke kan få kritikk fordi de er lgbt, og det mener jeg heller ikke. Jeg visste ikke i den situasjonen hvordan jeg skulle tolke det, da jeg tenkte til meg selv at jeg mente jo sånn sett at kjæresten min “bare er slem” om man tolker det slikt, men jeg ville bare hjelpe. Grunnen til at jeg sa det, var fordi jeg er kjemperedd for å gjøre folk såret, og jeg beskytter meg selv mye slik. Kjæresten min tør mer si hva han vil, og det er sånn sett ikke noe galt med det. Så advarselen ble egentlig bare dum. I det øyeblikket prøvde kjøreren min bare å forstå hva jeg mente, men hjernen min gikk egentlig bare i panikk modus, fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle “ordne opp” i situasjonen. Jeg klarte ikke å håndtere situasjonen, og begynte å grine og ble så overstimulert at jeg skrek ned i dynen fordi alt i hele kroppen min ble “feil” og jeg klarte ikke å ordne problemet, jeg klarte ikke å tenke klart. Kjæresten og jeg fikk snakket om det, og han trøstet meg. Vi fikk begge sagt unnskyld. Det er bare så dumt at slik skal skje. Jeg skulle ønske jeg kunne takle situasjoner som dette mer normalt.
En god del av det du beskriver her er normale prosesser og reaksjoner når man står ovenfor situasjoner man ikke vet hvordan man skal håndtere. Det vil ordne seg med mer livserfaring.
Men mest av at virker det som du trenger en livscoach, ikke en psykolog. Du skriver at du har annen familie du liker og bryr deg om, kan du bruke noen av dem?
Hei, jeg føler det stemmer en god del at jeg bare trenger mer livserfaring eller litt mer pekepinn i hverdagen. Jeg har alltid ønsket jeg kunne hatt noen til å følge meg opp slik, det hadde betydd mye for meg tror jeg. Hvordan kan man få tak i livscoach? Er dette noe man kan få gjennom fastlege, eller må man betale? Jeg skulle gjerne kontaktet familie men jeg er redd for at mamma finner ut, hun er allerede sur på meg fordi jeg har bedre kontakt med bestemoren min. Jeg er ikke så nære besteforeldre og tanter og slik at jeg tror det er lurt å kontakte de uten å potensielt skape problemer med foreldrene mine. Men tusen takk for tips, jeg vil se om livscoach kan være noe for meg. Ironisk nok tror jeg at kjørelæreren min jeg hadde har vært en god støtte for meg, kanskje jeg må ta henger lappen nå som jeg ikke ser han til daglig. Skulle hatt han som livscoach haha.. men koster litt å ta lappen i det uendelige! cx
Det kom ingen respons fra deg her. Hvordan gikk dette?
Generelt kan jeg si at noen vennekretser og miljøer er veldig gode på å coache hverandre. Men for dem som aldri har lært det grunnleggende kan dette være vanskelig å komme i gang med. Veldig ofte gjør unge voksne feilen å søke råd hos jevnaldrende som har akkurat de samme blindsonene som dem selv.
Dine beskrivelser stemmer godt overens med vanlige vansker knyttet til autismespekteret (tidligere kalt Asperger). Frikar‑1 gir forenklede, potensielt skadelige råd ved å avfeie problemer som «bare livserfaring» og å anbefale uavhengig, uregulert «livscoaching». Faglig konsensus peker mot strukturert faglig oppfølging (psykiatrisk/psykologisk vurdering, kognitiv atferdsterapi tilpasset autismespekteret, eventuell traumebehandling), sosial støtte fra andre med lignende erfaringer, og trygge, forpliktende oppfølgingstilbud i det offentlige helsetjenestet.
Hvorfor livserfaring ofte gjør problemene verre for personer på autismespekteret:
Persepsjon og læring: Personer med autismespekterforstyrrelser lærer sosialt ved eksplisitt informasjon og konkrete mønstre. Negative erfaringer i barndom og unge år (avvisning, følelsesmessig forsømmelse, misforståelser) kan gi generalisert forventning om trusler i sosiale situasjoner. Dette fører til økt sosial angst og hypervigilans, ikke automatisk «bedring» med alder.
Sensorisk og følelsesregulering: Gjentatte overstimulerende eller følelsesmessig sårende situasjoner øker risiko for vedvarende følelsesreguleringsvansker — gråt, «shutdowns», splittet selvbilde — som kan forsterkes med tid hvis ikke bearbeidet faglig.
Kompenserende atferd blir rigid: For å håndtere sårende erfaringer utvikles ofte unngåelsesstrategier (trekke seg unna, underkommunisere behov) eller automatiske beskyttelsesmekanismer (ufrivillig løgn, rigiditet). Slike strategier kan virke funksjonelle kortsiktig, men forsterker ensomhet og misforståelser over tid.
(Kilde: nasjonale retningslinjer og fagtekster om autismespekterforstyrrelser og psykisk helse — se under.)
Hvorfor det å omgås andre med lignende problematikk kan være en fordel:
Reduksjon av isolasjon: Møte med andre som forstår lignende kognitive stiler og sensoriske reaksjoner gir validering og reduserer skamfølelse. Dette har godt dokumenterte positive effekter for psykisk helse i grupperettede tiltak.
Modellæring og eksplisitt sosial opplæring: I støttegrupper eller grupper for personer med autismespekteret kan man øve konkrete kommunikasjonsteknikker, samt få direkte, tydelig feedback på hvordan handlinger oppfattes — ofte mer nyttig enn vage sosiale signaler fra nevrotypiske grupper.
Trygge rammer for følelsesuttrykk: Grupper som er orientert mot samme problematikk har ofte større tålmodighet for sensorisk overveldelse og uvanlig emosjonell uttrykksform, noe som reduserer risiko for retraumatisering.
(Kilder: forskning på gruppetiltak, nasjonale pasientforeninger og helsetjenester — se under.)
Hvor Frikar‑1s råd er problematisk eller t.o.m skadelig:
«Det vil ordne seg med mer livserfaring»: Dette er en overforenkling som kan minimere behov for hjelp. For personer med autismespekteret og traumer kan tid uten målrettet behandling føre til kronifisering av angst, depresjon og sosial isolasjon. Å normalisere alvorlig plagsomme reaksjoner øker risiko for at personen ikke søker nødvendig hjelp.
Å anbefale uregulert livscoach uten kvalifikasjoner eller ansvar: «Livscoach» er ikke en beskyttet tittel i Norge og kan mangle nødvendig kompetanse i psykisk helse eller traumesensitiv praksis. Feilaktige råd fra ikke‑fagpersoner kan forsterke skadelig mestringsatferd (unngåelse, selvbebreidelse) eller gi dårlig konfliktløsning som øker stress og relasjonsproblemer.
Raske løsninger: Når noen med autismespekteret er overstimulert eller traumatisert, kan krav om raske løsninger trigge panikk og forverre tilstanden. Empatisk, rolig og strukturert støtte er nødvendig i stedet.
(Kilder: retningslinjer for behandling av psykisk lidelse og advarsler fra helsetjenester om uregulert coaching.)
Praktiske råd:
Bestill legetime og be eksplisitt om henvisning til vurdering for videre oppfølging (psykolog/psykiater/DPS) — skriv ned punkter du vil ta opp. Ta gjerne med og vis denne forumtråden.
Søk kontakt med Autismeforeningen eller lokal brukerorganisasjon for voksne på autismespekteret — spør spesielt om grupper eller støttekontakt‑tilbud.
Ikke bruk uregulert «livscoach» som er uautorisert for psykiske lidelser; om du vil ha veiledning kan du be fastlegen om tilrettelagt oppfølging eller søke offentlig støttet veiledning/psykolog.
Hvis økonomi er barriere: spør fastlege om gratis eller lavkost tilbud, eller om mulighet for frikort/årsbegrenset støtte via spesialisthelsetjenesten.
Avsluttende kommentar: Empati, struktur og faglig oppfølging gir best effekt. Det å møte andre med lignende erfaringer under faglig veiledning er ofte hjelpsomt — det er ikke «å omgi seg med venner som gjør samme feil», men et målrettet tiltak for å redusere ensomhet og lære konkrete ferdigheter. Frikar‑1s råd undervurderer risikoen ved å utsette eller feiltolke behov for behandling, og å foreslå uregulert coaching kan være direkte skadelig.
Nasjonal faglig retningslinje — behandling av angst og depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten (relevante behandlingstilnærminger; se Helse‑biblioteket/Helsedirektoratet): https://www.helsebiblioteket.no/ (søk etter «angst»/«depresjon»/«kognitiv atferdsterapi»)
Ikke overraskende at chatGPT kritiserer meg for å gi potensielt skadelige råd, når den samtidig gir noen av de samme rådene selv. Fortell oss heller hvordan vi skal løse kapasitetskrisen i helsevesenet.
Takk for svar, jeg setter pris på omtanken. Jeg skal prøve å ta kontakt med de du nevnte. Ja, jeg har asbergers, så symptomene stemmer en del. Det kan være veldig tungt å leve med. Jeg er nok litt for flink til å “klage over det” og være lei meg enn å gå konkret ut til handling. Jeg vet ikke helt hvorfor det er så vanskelig. Takk for svar, jeg skal prøve å undersøke dette videre.
Og relatert til Frikar-1 sitt svar på denne, er svaret skrevet med KI? Dette er fint å vite bare så jeg kan vurdere kilden. Jeg er bare nysgjerrig.
Jeg føler litt at jeg kommer tilbake her periodevis, etter hver nedtur. Siden sist har jeg prøvd å være en greiere kjæreste å være sammen med. Har i det siste følt på at jeg har for mye emosjonell bagasje til å egentlig være en grei kjæreste. Jeg vet selv at kjæresten aldri ville sagt noe slikt, men føler at det er noe som kanskje han kan tenke men aldri tilstå. Slike tanker er ikke gode da, siden jeg sånn sett aldri vil gi han noe mulighet til å motbevise meg og alltid “tvile” på det han sier. Etter sist innlegg har jeg prøvd å være mer tilstede, være gladere, ikke ha så mange nedturer. Det har fungert dårlig. Jeg har et par problemer jeg møter på som gjør det vanskelig. Det ene er at jeg er veldig glemsk og tankeløs. Jeg vil så gjerne gjøre alt med intensjon og tankefullhet, men det blir fort ikke slik. Jeg kan gjøre den feilen å tenke bare på meg selv, og hva mine behov er, uten å putte kjæresten i regnestykket. Jeg glemte for eksempel å feire farsdagen for kjæresten min i går (nei, han er ikke far, det er mer bare for tøys) slik som jeg gjorde i fjor. Han hadde glemt det helt til jeg nevnte det rett før vi skulle sove, og han ble så skuffet :/ Det er veldig vondt å ikke glemme med vilje, jeg hadde ingen intensjon om å glemme feiringen. Det har vært mye i det siste, men samtidig har det ikke vært mer enn “vanlig”. Jeg sliter med at jeg blir veldig overveldet av hverdagen, og det er noe jeg tror skaper mye problemer i hverdagen, når jeg ikke klarer å håndtere en vanlig hverdag uten å være stresset. Jeg er ufattelig glemsk, og kjæresten må ofte minne meg på ting, og har dermed gitt seg selv ansvaret for at hvis jeg ikke husker noe, så er det han som ikke har maset nok (og samtidig liker han ikke å være masete, så det gjør han bare vondt uansett). Jeg synes heller ikke det er greit han tar på seg det ansvaret, og vil så inderlig huske mer selv. Hadde jeg hatt ett ønske til jul, ville det bare vært å huske. Det er nok det som igjen og igjen gjør at jeg føler jeg skuffer kjæresten (som har bra hukommelse). Det er en tung følelse å kjenne på at jeg kommer til å skuffe han igjen, og at det er uunngåelig, og det er en veldig vond tanke å bære på. Jeg må virkelig skrive alt ned, hver eneste lille tanke, for at det skal huskes, og det er vanskelig å gjøre på et godt vis. Jeg prøver mitt beste, men føler meg virkelig ikke god nok for den engelen jeg er sammen med. Jeg skulle ønske jeg kunne kompensere på andre felt, men jeg strekker ikke til så mye noen vei. Kjæresten må dessverre ha ganske lave standarder for meg for at det skal føles greit å være sammen med meg, som er kjipt. Han hjelper meg med alt mulig, som å hjelpe meg formulere eposter (synes det er vanskelig å formulere meg bra/formelt) til å hjelpe meg med studiene, til å planlegge middag, skrive handlelister, sette på klesvask og oppvaskmaskin og alt i mellom. Jeg skulle ønske jeg bidro mer. Jeg sliter virkelig med å gjøre det bedre, for det er vanskelig å komme på hva jeg kan hjelpe med som gjør han glad men også å kunne holde på i en lengre periode når jeg opplever mye stress ellers. Jeg føler meg feig som ikke klarer bedre da, jeg burde jo tåle litt. Føles ut som jeg ikke har nok initiativ eller pågangsmot i forholdet, at jeg ikke drar mitt lass. Det er dumt å kjenne på, og dumt at jeg havner i den posisjonen igjen og igjen hvor jeg ikke bidrar nok, men klarer ikke komme til handling for å komme meg ut av det.
Det var dagens tanker. Jeg føler jeg prøver hardt, men ikke hardt nok, for jeg får ingen resultater.