Aspergers/autisme? Eller noe annet?

Generelt
1

Har noen her inne autisme/aspergers eller kjennskap til noen med det?

Jeg har blitt diagnostisert med Borderline (lenge siden) og sosial fobi og en del andre lidelser opp igjennom, men tror mer og mer at det ikke stemmer.

Jeg sliter veldig sosialt. Med angst, overveldelse.
Jeg sa til en psykolog en gang at jeg mistenkte Asbergers, men han var ganske tydelig på at det IKKE var det.

Har fått høre fra folk at jeg har «store sosiale ferdigheter». Men jeg er ikke helt enig i det..? For alt jeg gjør i sosiale settinger er å «overleve». Jeg vet ikke hvordan å si nei, eller å være sosial uten å «si meg enig» i alt den andre har å si… hvis det gir mening?

Jeg sier at jeg liker de samme tingene som de jeg er sammen med, uten at jeg egentlig liker det. Kan til og med late som om jeg ikke vet ting (selvom jeg egentlig vet det) bare for «være sosial»? :s er redd for å si ting på frekk måte…. Er redd for å være «rar»…
Har ofte endt opp som venner med folk bare for at jeg ikke greier å si nei…. Eller endt opp i situasjoner som jeg egentlig ikke ville….

Noen som har det likt?

2

Jeg er ikke noe ekspert, men hvis man har aspergers/autisme så sliter man med å lese og forstå andre mennesker, og det virker ikke på meg som om det er det som er problemet ditt. Og når folk sier at du har store sosiale ferdigheter, så tror jeg at du kan være trygg på at det stemmer, for det er mye lettere for dem å se det utenfra enn det er en for en selv som ser det innenfra, å se det.

Har du vært noe inne på tanken om at du kan ha sosial angst? Eller om det handler om lav selvtillit? Det kan være så mange grunner til at man føler seg utrygg med andre mennesker, og man havner gjerne i en ond sirkel ved å tilpasse seg andre hvis man er utrygg, og så blir man bare mer utrygg av det. Og det handler også om det å greie å sette grenser for en selv, og at det er noe man trenger å øve på, at det er trygt å gjøre det og at man kan gjøre det. Eller å la seg selv få lov til å ta plass.

Den beste måten egentlig å komme ut av det på, er å gjøre de tingene du nå er redd for å gjøre, som å si nei til folk du ikke vil være venner med. Jeg har selv måtte øve meg på disse tingene. Det kan da være bra å ha noen til å støtte deg mens du er i denne prosessen med å øve på dette og som hjelper deg med å minne deg på hva som er bra for deg.

Alle folk er forskjellige, og jeg syns det bare er trist hvis noen ikke tørr å vise andre hvem de er eller si hva de mener, samtidig som jeg forstår at man kan være redd for det (og jeg har selv opplevd det). Er det noen grunn til at du skal være redd for at du skal si ting på en frekk måte eller for det å være redd for å bli oppfattet som rar?

Jeg lot tidligere folk bestemme, at jeg ble venner med folk fordi de ville være venner med meg, men jeg endte da å bruke tid med folk jeg egentlig ikke følte meg vel med. Det er da fint at folk liker en og vil være med en, det sier noe om det som sosial person at folk setter pris på deg, men samtidig så er jeg nå så glad for at jeg har blitt flinkere til å velge hvem jeg vil bruke tida og kreftene mine på, at jeg velger de folkene som gir meg noe, som gjør meg godt, eller som jeg trives sammen med. Det går an å være hyggelig mot folk for det, samtidig som man kan sette grenser for en selv.

Sånn “people-pleasing” kan komme av ulike grunner, men jeg tenker at det først og fremst handler om at man ønsker å passe på at en selv skal være trygg, og noe man vil unngå med å gjøre som andre vil.

Det er veldig nyttig å lære seg å si “nei”. Det kan jo være farlig for en selv til og med om man ikke greier å gjøre det.

Har du en psykolog eller noen å snakke med nå, som kunne ha hjulpet deg med å jobbe med dette?

3

Jeg forholder jo meg til det folk sier.. har også blitt kaldt naiv og en som «tro på alt», er lett å lure… lett å manipulere.. og at jeg misforstår ting.

Hva de som har sagt «store sosiale ferdigheter» mener vet jeg ikke, men synes ikke selv at jeg har det. Jeg er jo «smart nok» til å se hva ting kan mene og sånt, men sliter ofte med å reagere deretter.

Har også blitt fortalt at jeg er en person som tør å si meningene sine.. andre har sagt at jeg blir sint hvis jeg ikke får det som jeg vil, og at jeg liksom tror at jeg «alltid har rett».
Jeg mener ikke selv at jeg «alltid har rett» - men har veldig sterke meninger og kan bli veldig lei meg hvis folk gjør ting som «går i mot» de meningene.
Feks jeg har alltid vært i mot rus (samme med tobakk da jeg var liten) - og ble så skuffet og lei meg av at et par av vennene mine hadde begynt å røyke i alder av 13 ish år.. jeg begynte å gråte..
Enda verre ble det da ei annen venninne begynte med narkotika (det er jo enda verre). Og jeg klarte ikke være venninnen hennes mer etter det.
Jeg er veldig opptatt av «rett og galt» og hva som er «bra og dårlig».. Tåler ikke at folk lyver etc.

Jeg er redd for å være frekk pga at folk har fortalt med at jeg er det noen ganger. I enkelte sammenhenger har jeg forstått hvorfor og sagt unnskyld etterpå (mente ikke såre noen), i andre sammenhenger har jeg blitt mer redd (redd for å bli kjeftet på etc).

Jeg fikk jo sosial fobi diagnose i ganske ung alder, pga unnvikelse i fag på skolen og turte ikke snakke høyt osv.
Synes bare det er litt rart om det er «bare» sosial fobi, når dette har ødelagt så masse i livet. Begynte å skulke skolen og droppet ut av vgs… tok aldri lappen.. har egentlig ikke noen spesielle hobbyer eller interesser (bortsett fra mennesker og psykologi- som jeg leser mye om). Det hadde vært fint å ha en utdanning og jobb, og venner jeg fungerer med - men dette har jeg nærmest gitt opp..
Skal jeg ha venner, vil jeg jo trives med dem, og de må respektere meg og påvirke meg positivt. Og de må såklart trives med meg også. Men jeg vet ikke helt hvordan et «sunt/balansert» forhold/relasjon skal være?
Hadde vært fint å ha noen å feks reise med og, men alt tilsammen blir bare kaos…. 🤯😷

4

Jeg har også fått høre at jeg er veldig bestemt og at folk kan misforstå og oppleve det som om jeg skal ha rett, når jeg bare uttrykker meningen min. Jeg kommer da fra et hjem der det ikke var trygt å si hva en mente, eller at det ikke ble lyttet til, så jeg er nok preget av det, men folk er jo forskjellige der også, at noen har sterkere meninger om ting enn andre. Og i andre land enn Norge er man også vel mer vant til å si hva man mener og at folk er uenige uten at det trenger å være et stort problem (har jeg inntrykk av). Når jeg sier det jeg mener, så er det ikke fordi jeg vil ha rett, jeg ønsker bare å kunne si hva jeg tenker, og jeg syns det er fint hvis andre gjør det samme. Jeg liker bedre åpne og ærlige folk, for da vet en jo bedre hvor man har dem, og da er det også lettere å snakke om ting, enn hvis de ikke sier hva de mener.

Det at du er imot rus og har reagert på det når vennene dine har begynt på det, er jo bare bra. Det er jo helt ille at de begynte med det, og til og med så ung. Jeg tenker at det er noe du kunne ha sagt fra til en voksen om. Jeg skjønner at du reagerte på det, det viser jo bare at du bryr deg om dem og at du forstår hvor alvorlig det er å begynne å røyke eller å begynne med narkotika. Det sier meg bare at du ser konsekvensen bedre enn dem.

De sier at evnerike barn gjerne er opptatt av rett og galt, av det å følge regler. Og ønsker åpenhet. Det å ikke tåle at folk lyver, er heller ingen dårlig egenskap.

Jeg har også kunne bli oppfattet som frekk, og opplevd at jeg ble misforstått fordi jeg egentlig bare ønsket folk godt. Men noen ganger så sier man jo ting uten at man vet hva man gjør, eller med en feil, og det må være lov det også. Hvis vi må være feilfrie eller aldri si noe feil eller noe sånt, så blir det tungt å leve og man føler at man må passe på hele tida i forhold til andre folk. Jeg har også vært redd for å få kjeft.

Det som er at det sosiale betyr så mye, og det er en del av alt. Men det er også sånn at når man føler seg utrygg og er på vakt, eller i en beredsskapsmodus som man er når man ikke føler seg trygg med andre, så er det også vanskelig å lære ting eller gjøre ting. For da bruker man all energien sin til å passe på og være på vakt, og man ser alle farene, for slik er vi når vi er i den modusen. Hele tida på vakt. Men hvis vi greier å få roet ned nervesystemet og vist oss selv at vi er trygge, det er da vi kan begynne å ta til oss mer og mer de gode opplevelsene, og lar oss selv mer bare få være oss selv, hvis det gir mening?

Når man er ungdom, så er man i en sårbar alder, og det er samtidig da man skal lære ting og utvikle seg sånn sosialt, så hvis man ramler ut av det da, så kan man føle at man er helt utenfor. Men det er fullt mulig å komme seg inn igjen. Man kan lære og utvikle seg igjennom hele livet.

5

Det går an å lære dette

Og det er fint å høre at du ønsker deg ting for deg selv, at du ønsker å ha noen du kan reise med, at du ønsker deg gode relasjoner, utdanning og jobb. Man må gjerne ta mange små steg for å komme dit, men så lenge man ikke gir opp, og prøver å finne ut hvordan man kan komme seg et steg videre.

Du skriver at du er interessert i mennesker og psykologi, og det tenker jeg er et fint sted å begynne.