Ble utbrent i februar i fjor og har slitt veldig siden da. I den siste tiden nå har jeg følt særlig på muskelverk/muskelrykninger. Dette gjelder særlig i legger, lår, underarmer og nakke. Føles også som jeg er overfølsom for lyd. Alt dette føles ekstra ille om morningen og gir seg gradvis utover dagen. Men blir totalt utmattet om kvelden. Er det flere som kjenner på det samme?
Heisann1.
Hei, ja jeg kan relatere meg til dette. Jeg har ikke fått noen diagnose på utbrenthet, men jeg har ett tilfelle av overtrening noe som gir meg mange av de samme symptomene som deg. Spesielt nakke, skuldre, baksiden av armene(Triceps). Jeg er også en del plaget av angst og nedstemthet i forbindelse med dette. Spesielt om morgenen for at det avtar utover dagen. Som deg så er jeg ofte helt fysisk utslitt på kvelden.
Ta en dag om gangen, ta hensyn til deg selv. Ikke press deg for hardt, men ikke vær redd for litt press.
Skriv til meg på DM om du vil :)
For min del virker det som det blir verre om jeg er lite aktiv, og ved hvilepuls. Hvordan er dette med deg?
Samme her, meker det mindre når jeg er aktiv. Men det er under hvilepuls eller når jeg tar det med ro jeg kjenner det mest. Veldig rart egentlig at man kjenner seg mere utmattet når man slapper av enn under en aktivitet.
Jeg ser du også sliter med angst pga dette. På hvilken måte? I mitt tilfelle har det sneket seg inn en veldig klaustrofobisk følelse, at jeg ikke kommer meg ut av dette. Sliter spesielt i “innelåste” situasjoner slik som å sitte på innerste sete på bussen, fly etc. Dette gjør igjen at jeg vegrer meg noe for dette, som igjen forsterker angsten. Merker du noe av dette?
Føler på det samme som deg når det gjelder en klaustrofobisk følelse når det gjelder situasjoner jeg ikke har enkle muligheter til å komme meg unna hvis om atte dersom atte:P. Men jeg utfordrer likevell den følelsen å gjennomfører det jeg har bestemt meg for å gjennomføre, tross det ubehaget det gir meg. Og da tar jeg f eks innerste sete på en buss for å utfordre angsten, men det er jo ett reint helvete. Så går det bra etterpå.
Jeg oppsøker ikke det jeg vegrer meg for, men gjennomfører når jeg må hvis du skjønner hva jeg mener :)
Hvor lenge har du følt deg slik, og hva sliter du mest med? For min del har kroppen vært “fucked” i snart 1,5 år, etter et kraftig panikkanfall. Merket bedring de første månedene etter møtet med den berømte veggen, men har stangnert det siste året og sliter med å komme meg ut av hamsterhjulet og ta tilbake livet igjen.
Jeg sliter nok mest med den fysiske følelsen av utmattethet som igjen leder til angst og tankekjør som igjen leder til alle de andre angstsymptomene. Nå I denne perioden har jeg hatt det i ca 8 måneder til og fra. Men tidligere år har jeg hatt det over flere år hvor kroppen har vært helt rasert, i allefall følelsen av den har vært helt rasert.
Har du noen formening om hva som kan hjelpe deg ut av hamsterhjulet og ta tilbake livet?
Det er det jeg prøver å finne svar på. Føler jeg har prøvd mye. Tilstanden har gjort at jeg har blitt ganske isolert, da det til tider koster mye å være med folk. Tar meg selv i å bruke mye tid på grubling og inaktivitet. Har også utviklet noe helseangst, som følge av det jeg har opplevd med kroppen.
Du sier du har hatt det slik tidligere også, hva gjorde du da for å komme tilbake igjen?
Kjenner meg igjen i helseangst, det er også noe jeg har kjent på. Grubling og inaktivitet er ikke noe som hjelper på tankekjøret, men nesten helt umulig å unngå i peroider når det er tungt. Får du til å gå deg en liten tur hver dag, trenger ikke gå langt å lenge.
Jeg hadde utfordringer tidligere med både angst/depresjon og utrenthet og min vei ut av det den gangen var først å fremst å finne en balanse mellom aktivitet, jobb og fritid sånn at ikke totalbelastningen ble for stor. Så måtte jeg akseptere min egen dødlighet og redusere dødsangsten for å kunne begynne å roe ned panikkangsten. Å jeg gikk en periode på anti depresiva Cipralex som fungerte veldig godt mot angsten, noe som gjorde at jeg klarte å jobbe med det i stedet for å hele tiden være livredd.
Nå plages jeg ikke av panikkangst, men mer en sånn konstant angst som er der i større eller mindre grad hele tiden sammen med de ubehagelige fysiske symptomene. Veien ut av det for meg er nok igjen å finne en balanse mellom Jobb, trening, barn og fritid nok en gang. Men det tar tid å etablere når jeg har kjørt kroppen så hardt over år.
Virker som vi har det forholdsvis likt. Jeg har heller ikke slitt noe særlig med panikkanfall, mer den konstante angsten som du beskriver. At man ikke kommer seg ut av dette. Jeg går rundt med en konstant frykt for angsten, og unngår å gjøre “mye” da jeg er redd for å miste kontrollen. Føler man må holde det under kontroll hele tiden, noe som tar ekstremt mye energi.
Selv synes jeg trening fungerer godt, men kan merke det om jeg går på for hardt på f.eks styrketreningen.
Det er nettopp det som er vanskelig, det å bare slippe kontroll behovet. Det som er så sterkt i oss som sliter med angst. Men det ligger noe i det, slipp kontrollen å du får kontroll, men det er lettere sagt enn gjort. Og det tapper oss for energi, blir mentalt og fysisk utslitt av det.
Trening fungerer godt for meg også, om ikke annet bare for å få en bekreftelse på at kroppen fungerer sånn nogenlunde :). Men hard trening over en periode gjør meg veldig utmattet fysisk og jeg trenger mye lengre tid på å komme meg enn jeg gjorde bare for ett år siden. Men sånn er det, en må finne en balanse. Lære seg selv å kjenne å lytte til kroppens signaler.
Trening skal også fungere bra ift å få kroppen til å roe ned. Samme her, enkelte økter kan jeg føle med nesten som før, mens andre kan jeg merke en sykdomsfølelse underveis i treningen.
Har du slitt med å sove? Det har jeg gjort, spesielt når jeg vet jeg skal stå tidlig opp og ha mye å gjøre neste dag. Får da en frykt for å få lite søvn, som igjen går utover angsten.
Ja jeg har hatt utfordringer med å sove, som du skriver spesielt når det er mye som skal gjennomføres dagen etterpå. Enda værre om det er ett eller annet som jeg ikke gjør til vanlig, men det tenker jeg er en del av livet, noe som igjen gjør at jeg klarer å sovne etterhvert. Problemet jeg om jeg begynner å bli frustrert over å ikke få sove, da er det enda vanskeligere å sove. Så jeg har sluttet å se på klokken om jeg ikke sovner forholdsvis fort for da slipper jeg å bli frustrert eller sint, så sovner jeg lettere. Men lite søvn skaper mer angst hos meg også.
Det føles til tider ut som man må prestere for å sove, det å liksom klare å falle i søvn. Er du sykmeldt nå?
Nei jeg har faktisk klart å stå i jobb denne gangen, jeg er åpen om mine utfordringer til arbeidsgiver. Heldigvis har jeg en god arbeidsgiver så jeg har faktisk samtaleterapi på jobb gjennom jobb. Men misforstå meg rett, jeg har hatt dager der jeg har vært så uvell at jeg har ikke villet annet enn å komme meg bort å hjem.
Hvordan er det med deg å jobb?
Har vært 60% sykemeldt ganske lenge. Det er liksom der jeg ligger p.d.d. hadde jeg vært i 100% jobb hadde jeg ikke hatt energi til å gjøre noe annet. For min del har nok jobben vært en stor grunn til at jeg møtte veggen. Har vel omtrent energi til å gjøre 30% av de tingene jeg hadde gjort om jeg var 100%. Er stort sett veldig utmattet etter jobb, og er ikke i stand til å gjøre så mye mer de dagene jeg er på jobb. For min del er det veldig frustrerende å ikke ha mulighet til å stå i 100% jobb.
Jeg skjønner frustrasjonen når det gjelder jobb. Jeg for min del føler at jobben er ett sted der jeg føler at det er ett behov for meg og mine tjenester/kunnskap noe som igjen leder til mestring. Synes det er veldig bra at du står i 40% jobb, alternativet er dårligere, selv om jobben krever mye av deg så er det noe med det som ligger i å ha ett fast holdepunkt :)
Ja, tror det er viktig at man “presser” seg en viss grad, sånn at veien tilbake ikke blir for lang. Hvordan er det med deg iforhold til å være sosial og være med andre? Merker selv at dette er veldig tungt, og at jeg blir utmattet. Også blitt mer var på støy/høye lyder. ME er for øvrig noe jeg har fryktet, men utelukket.
Det å være sosial tapper meg for krefter, ingen ser det eller legger merke til det. For jeg kan være sosial når jeg må, mdn unngår det om jeg kan.