Jeg er 100% sikker på at min mor emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg er voksen nå, og det har selvsagt vært mange hendelser opp gjennom årene som gjør at jeg tror dette. Vi er også flere i familien som er enig.
Laaang historie kort, så forsøker vi å få henne til å skaffe seg hjelp. Hun mener hun ikke trenger hjelp og at alle i hele verden er i mot henne.
Noen med erfaringer som ønsker å komme med råd?
Hun er en voksen person som har ansvaret for sitt eget liv. Ønsker hun ikke hjelp, får hun klare seg uten - og møte konsekvensene på egen hånd.
Jeg er ikke uenig i det du skriver. Vi har alltid latt oppførselen hennes skure og gå og sagt at det bare er slik hun er. Det er ikke lenger godt nok, nå må den oppførselen få konsekvenser, det er bare skikkelig vondt å stå i.
Foreslår at du kontakter din mors fastlege med en bekymringsmelding.
Helt sant det du skriver, Frikar-1. Men selv om en er voksen så betyr ikke det at man klarer seg 100% selv hele sitt voksne liv eller deler av det. 😊
Hei, jeg har det på samme måten. Det er utrolig vanskelig å stå i, hvis en forelder nekter å se at det er dem selv som er problemet, at de ikke vil ta imot hjelp, og insisterer på å forsette med oppførselen sin.
jeg vet ikke utfra det du skriver om du er 19år og moren din 40 år eller om du er 30 år og moren din 60 år. men om det ikke er snakk om tidlig demens eller veldig tidlig overgangsalder med ++ diagnoer. hvis hun er emosjonelt ustabil, kan det hende hun føler det som et angrep når dere vil få ho til hjelp, så kanskje det kan være en annen måte å angripe problemet på med omvendt psykologi. som å si at du har et problem med sånn som forholdet deres er blitt og du har bestemt deg for å oppsøke hjelp for du ønsker å ha det bedre og du trenger hjelp av ho så dere kan få et godt forhold igjen for det savner du for du er glad i ho og du trenger ho i livet ditt.? hvis det er demens eller annet som mistenkes så snakk med fast legen. hvis det er snakk om episoder der det er sinne eller aggresjon og ho ikke husker noe film og vi ho så ho forstår at dere ikke er mot ho, men at det er sant det ho ikke husker har ho gjort, kanskje spørre ho på forhånd. en viktig ting å huske som barn, uansett hvor gammel man er, så har foreldre levd et liv og noen har opplevd ting som gjør at man kan ha en ptsd eller andre diagnoser, vert utsatt for ting som mennesker ikke burde vert utsatt for som kan være årsaken til forstyrrelsene. enkelte ting tar foreldre med seg i graven om det de har opplevd, ting man ikke ønsker sine barn skal vite. og oftest skjer konflikter når to mennesker oppfatter sammen hendelse på to ulike måter utfra hva man har i bagasjen, så kanskje ho trenger å få vite det på en måte som er anderledes enn før, som at du ikke ønsker å rote i det som er galt men at du ønsker at dere skal få et godt forhold igjen og jobbet utfra det.
Hei! Det er leit å høre at en dere er glad i sliter med denne typen ting. her er min historie. For ca seks år siden fikk jeg nok av moren min. det hadde blitt så ille at hun trigget sterke negative følelser hos meg bare av å være sammen med henne. jeg hadde kjempet med henne hele livet med episoder eller situasjoner der jeg måtte ta ansvar og være den voksne, og da jeg ble tenåring tok det ikke lang tid før jeg ble deprimert. så jeg sa stopp. kuttet kontakten. og jeg fikk det bedre med en gang.
i løpet av de neste årene mistet hun jobben, støtet bort viktige mennesker i livet sitt og ble innlagt på sykehus. (mega long story short)
Igjennom alt dette fikk jeg desperate meldinger fra henne hvor jeg var monsteret. hvordan kunne jeg gjøre noe sånt mot min egen mor? alt dette var min skyld. hun kunne ikke forstå at jeg kunne gjøre noe sånnt mot henne.
etterhvert fikk hun diagnosen borderline og ble pålagt psykiatrisk behandling. (pga hendelser jeg ikke vet noe om)
Jeg har det siste året vært i emdr-behandling for traumene hun la igjen i meg og har blitt venner med mitt indre jeg.
Jeg sier ikke at de valgene jeg tok i mitt tilfelle var gode eller dårlige, men kanskje det er godt å høre noen andres historie? jeg leges enda og kommer alltid til å sørge over at de få små gode glimtene jeg har fått av henne ikke kommer til å være hele henne en dag.
lykke til
Hei! Jeg oppfordret min mor til å ta kontakt med fastlegen for akkurat dette. Jeg vekslet det mot at «kan det hende du har opplevd mye vondt i livet og trenger en utredning kanskje du har traumediagnose eller ptsd, om du får en utredning kan du ha mer gratis hjelpetilbud som kan gjøre livet enklere», jeg fikk en belastnings diagnose som barn grunnet henne, omsorgssvikt og utmattelse før jeg var 18år. Jeg er så sliten av min mors fokus. Hun er nå under utredning for ustabil personlighetsforstyrrelse eller bipolar lidelse, veldig spent på utfallet, for det har uansett vært veldig tøft å vokse opp og være datter når hun motsetter seg alle råd eller tilbakemeldinger. Alle rundt skal gjøre som hun vil, og hun har hatt økonomisk press, kontrollerende og invaderende mønster.
Uff, det høres vanskelig ut. Bpd er ofte forårsaket av langvarige traumer i oppveksten, det kan hende hun har lært seg at andre ikke er til å stole på, og går derfor i konstant alarmberedskap for å beskytte seg selv. Kan hende at hun innerst inne vet at hun trenger hjelp, men klarer ikke å be om det eller ta imot fordi hun er redd. Jeg har også emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og jeg brukte veldig mange år på å klare å åpne meg for noen og å forså at det jeg holdt på med for å klare å overleve i denne verdenen og takle følelsene mine, skadet både meg selv og andre veldig. Enda vanskeligere er det hvis moren din har brukt de samme strategiene i mange år. Hun er jo voksen og ferdig utviklet, da er jobben ofte mye vanskeligere, men ikke umulig. Mitt beste tips er å vise at man er der, lytter dersom hun snakker, ikke kommer med så mange råd, men bare trøster og validerer. Og også være rolig i de situasjonene hvor hun selv ikke er det. Hvis andre fyrer seg opp sammens med en som har bpd, vil dette trigge de sterke følelsene enda mer. Kan ikke snakke for andre, men ofte hvis andre er rolige, gir meg litt tid og rom til å få ut følelser (på en ikke-skadelig måte) og står søtt, roer jeg meg fort ned også. Det er ikke så lett å hjelpe de som ikke ønsker hjelp selv, da er det beste å være der. Hvis hun skader seg selv på noen måte er det veldig viktig å si ifra, enten om det er til legevakt eller ambulant psykisk helseteam, for dersom hun er i stor fare for seg selv så kan de tvangsinnlegge. Håper det ga en viss forståelse, og lykke til til deg, familien din og din mor. <3