Hei
Han jeg er gift med (i 6 år) har unnvikende emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og fikk denne diagnosen for rundt 1,5 år siden. Han sliter også med angst, dårlig søvn og spiseforstyrrelser.
Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal gjøre. Forholdet vårt har vært veldig fint, men jeg trenger å møte ham på en annen måte slik at vi ikke har så mye konflikter.
Jeg har baggasje jeg også, men jeg har et optimistisk syn på livet og tenker at det meste kan løses.
Kommunikasjonen er noe vi jobber med hele tiden, men det er så vanskelig når vi ser alt helt forskjellig.
Noen ting han ser på som uhyre viktige, ser jeg på som bagateller (og dette er sikkert veldig problematisk).
Eksempelet jeg har handler om at jeg hadde en avtale kl. 14 og han hadde en avtale en time før. Vi har bare en bil, så jeg fikk skyss én vei og skulle muligens ta toget tilbake. Dette var veldig problematisk for ham og han ville at vi skulle finne en annen løsning. Jeg ser ikke problemet med skyss den ene veien og kollektivt den andre, for at han skal kunne få ha bilen… Dette er jo selvfølgelig skrevet fra min side, men jeg forstår ikke.
Jeg trenger tips, hvis noen har, til hvordan jeg kan møte ham på en bedre måte og forstå.
Det å ha forskjellig livssyn i et forhold er egentlig ikke relevant her. Det er han som har en diagnose, og det er da hans ansvar å søke hjelp for de problemene det skaper på hjemmebane. Du kan evt. støtte han i den prosessen.
Vet ikke helt om dette med bil og kollektiv er så vesentlig.
Men, på helt generelt plan så vil nysgjerrighet og forståelse være et heldig utgangspunkt i kommunikasjon.
Det å forstå er på ingen måte at du trenger å være enig eller føye deg i den andres mening, men bare å forstå.
Også er det opp til deg å vurdere om diagnosen (e) gjør det mulig å ha et balansert og gjensidig forhold hvor dere begge får oppfylt deres behov
Jeg er enig og uenig her. Har selv denne diagnosen, og det er ett hælvette på jord og behandling kan kun dempe symptomene og bidra med støtte. Det er til syvende og sist han som må gjøre jobben, og det kan være utrolig vondt, men å vite at noen er der uansett (nesten) og kan støtte og bistå med å få litt utløp for følelsene kan hjelpe stort. Husk at en med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrelse er hypersensitiv for stimuli og føler alle følelsene ekstremt og hele tiden, det er utrolig vanskelig og kontrollere. Samtidig er det viktig at dere har klare rammer for hva som er greit og ikke og hva dere forventer av hverandre. Han kommer garantert til å teste disse, det er en av greiene med sykdommen, men om du er konsekvent vil dette bli bedre. Anbefaler deg og prøve og forså partneren din og hvorfor han handler eller ikke handler som han gjør og hva som trigger han. Virkelig prøv og forstå sykdommen, men husk at alle er forskjellig. Ofte det en med slike sykdommer trenger er støtte, forståelse, omsorg og aksept. Det verste du gjør om han er aktivert er å prøve og krangle, si heller “Nå merker jeg at du er veldig opprørt, jeg tenker det er best vi snakker om dette senere når ikke følelsene er så overveldende”. Se for deg selv at du skal prøve og holde en samtale mens du føler du holder på å bli påkjørt av en buss. Vet ikke om dette var hjelpsomt, men jeg setter utrolig pris på at du vil hjelpe. Det tror jeg han også gjør <3