Jeg har sjeldent diagnose som jeg ser annerledes ut i ansiktet. Har diagnoset som en del av i Craniofacial.
Har tett oppfølgning av sykehus helt siden. Har gratis tilbud på operasjon.
Foreldre «tvunget» meg å takke ja til det.
Spesielt da jeg var 18 år. Vurdert jeg egentlig å takke nei. Men mye krangling med foreldre om det.
Takket ja likevel. Nå er jeg 20 og det nærmere seg til operasjon. Er nå i prosess med regulering og sånt.
Jeg er fortsatt usikker på om jeg vil ta operasjon.
Legene nevnte at jeg kan utsette eller bare droppe operasjon når jeg vil helt fram til da jeg får narkosen.
Jeg ønsker egentlig å være den jeg er og være en forbilde og være annerledes. Hvis dere skjønner hva jeg mener.
Mor presser likevel og vi krangla innimellom. Har prøvd å forklare til henne på hvorfor jeg er usikker. Mor bare krenker meg og ble sinte og virker uforståelig. Jeg brukte jo «jeg-budskap». Far og bror er på mors side. 3 mot 1 liksom.
Hun forteller at verden nå er opptatte av førsteinntrykk og hvordan man ser ut. Noe mor er redd for at om jeg ikke vil få jobb eller bli oppfatta som noe annet. Som ikke å få kjæreste.
Jeg ble jo såra og usikker. Føler der er en evig dilemma.
For å være ærlig, sliter jeg med selvbilde og selvtillit pga utseende og er redde på hvordan andre vil oppfatte av meg. Synes selv er stygg for å være ærlig.
Jeg jobber jo med barna, jeg vil vise den jeg er og at fint at barna spørre hvorfor jeg ser slik ut.
Vet ikke hva jeg trenger, står oppi i usikkerhet og kaos.
Sikkert ikke lett å stå i dette. Har ikke så mye å bidra med, men tenkte å tipse deg om en side hvor du kan finne andre å snakke med som selv står eller har stått i dette:
Virkelig et evig dilemma der. Det er nok mange som har følt på nederlaget i å erkjenne hvor mye det ytre kan bety og hvem man egentlig ønsker å være. Det jeg vet at om en prøver for hardt å gjøre de idealistiske valgene, så kan det komme en tid da man blir drittlei. Da kan det hende du angrer sterkt på å ikke ta imot tilbudet om gratis operasjon nå.
Fint at du synes det. Jeg kjenner ingen med din problematikk. Men den prosessen i å forstå hvor mye jeg bedømmer utseendet når det gjelder datinglivet og sånt, har vært hard. En bedømming som står i sterk kontrast til hvordan jeg ellers tenker på mennesker.
Jeg tror kanskje det viktigste er å finne ut hvordan du oppfatter deg selv som person og så bære det med stolthet. Men utseendet er utseendet. Du vil bli utsatt for bedømmelse på den fronten. Noen ganger kan man nok til og med bli bedre bedømt moralsk sett, hvis det er noe veldig unormalt med utseendet. Fordi folk ser styrken det krever å ikke ha utseendet med seg.
Hei. Det er din kropp, så selvom mammaen din, pappaen din og broren din mener at du bør ta operasjon. Så er det ditt valg, ingen skal tvinge deg. Du bestemmer 100% og de 0%
Jeg tenker at du vet hvordan du er nå, du vet ikke hvordan du evnt kommer til å se ut eller føle deg, om operasjonen går bra, om du blir å angre osv.
Skjønner tankegangen din med at du vil være et forbilde. Kanskje det er noe du faktisk kan jobbe med. Mye vlogging i dag. Kanskje du kan tjene penger på det. Tiktok, snap eller noe. Jeg vet ikke hvordan det fungerer, men bare en tanke.
Å barn er nysgjerrige, å du svarer ærlig tilbake. Da lærer de at alle er ikke like. Å at det går bra.
Prat med en lege om dine tanker og at du føler et press fra familien din.