Jeg har sjeldent diagnose som jeg ser annerledes ut i ansiktet. Har diagnoset som en del av i Craniofacial.
Har tett oppfølgning av sykehus helt siden. Har gratis tilbud på operasjon.
Foreldre «tvunget» meg å takke ja til det.
Spesielt da jeg var 18 år. Vurdert jeg egentlig å takke nei. Men mye krangling med foreldre om det.
Takket ja likevel. Nå er jeg 20 og det nærmere seg til operasjon. Er nå i prosess med regulering og sånt.
Jeg er fortsatt usikker på om jeg vil ta operasjon.
Legene nevnte at jeg kan utsette eller bare droppe operasjon når jeg vil helt fram til da jeg får narkosen.
Jeg ønsker egentlig å være den jeg er og være en forbilde og være annerledes. Hvis dere skjønner hva jeg mener.
Mor presser likevel og vi krangla innimellom. Har prøvd å forklare til henne på hvorfor jeg er usikker. Mor bare krenker meg og ble sinte og virker uforståelig. Jeg brukte jo «jeg-budskap». Far og bror er på mors side. 3 mot 1 liksom.
Hun forteller at verden nå er opptatte av førsteinntrykk og hvordan man ser ut. Noe mor er redd for at om jeg ikke vil få jobb eller bli oppfatta som noe annet. Som ikke å få kjæreste.
Jeg ble jo såra og usikker. Føler der er en evig dilemma.
For å være ærlig, sliter jeg med selvbilde og selvtillit pga utseende og er redde på hvordan andre vil oppfatte av meg. Synes selv er stygg for å være ærlig.
Jeg jobber jo med barna, jeg vil vise den jeg er og at fint at barna spørre hvorfor jeg ser slik ut.
Vet ikke hva jeg trenger, står oppi i usikkerhet og kaos.