Den jeg vil være passer ikke inn i andres øyne :-(

Selvtillit og selvbilde
1

Hei er jente/kvinne på 39 år her - opplevd oppturer men , å en del nedturer .
Oppveksten besto av sykdom å mye inn og ut av sykehus ( epilepsi - er opperert å går på medisiner som gjør at jeg holder det hele i sjakk ) .

Mot alle odds i min situasjon fikk jeg meg en vennekrets ( fra vgs-stadiet ) takket være ei venninne fra grunnskolen som ville tipse sine venninner om meg der hu startet .

Men , arbeidslivet er ikke enkelt grunnet at jeg var mye syk som liten , så gjorde det at jeg jeg ikke hadde kapasitet til å ta no eksamen , å jeg måtte starte på en vernet bedrift ( å der var det mye rart ass ) å jeg var for frisk til å være der for lenge , så jeg ble overført til en mer ordinær kafe men , med en daglig leder ( som jeg trudde var min venn ) vennet seg mot meg å brukte alt det væste hu var klar over MOT meg så ville jeg ut derfra å det fort - dette skulle ta 5 år å 10 mnd føre kafeen ble lagt ned å jeg kom meg UT derfra!!

Så etter noen mnd hadde min pappa ordna et nytt sted nemligg en EXTRA-butikk å det var som å gå fra helvete til himmelen , gråt ble til latter og mye positivt skjedde da iløpet av 4,5 år - men de siste 6 mnd ( dette var i 2017 ) skjedde det såpass mye negativt at jeg på slutten av det året mistet den jobben ( på en uretferdig måte av den daværende ganske bitchy sjef ) .

Å der lærte jeg at ikke ALLE faktisk liker meg til min store overraskelse for jeg trudde nemlig jeg var en ganske så likanes person når folk først blir kjent med meg.

Alt i alt så ble jeg ganske psykisk sliten av å stadig føle meg verdiløs å ha vært i fler misslykede jobber en bra så helt siden nov. 2017 har jeg valgt å være arbeidsledig nettopp fordi jeg føler jeg får puste mer og være min egen lille sjef.

Å i 2021 møtte jeg han som skal bli mannen min fom juni 2026 , i sommer ble vi samboere å alt ser rosenrød ut å han støtter meg tom i avgjølsen min enn så lenge ved å IKKE VILLE JOBBE.

Men , ikke alle gjør det - tilbake til min vennekrets de jeg trudde likte å respekterte meg , helt sia 16-års alder hadde jeg 2 lojale venninner jeg trudde jeg kunne dele alt med (har kommet fler inn med tiden ).

Men , hu ene her mellom de 2 jobber da med dem som er utenfor å sliter med å få jobb i offentligheten å forstår seg nok ikke helt på meg å i Okt sa hu noe til meg som jeg sliter med å tilgi for hu ga seg aldri heller.

Hu prøver nemlig å påvirke meg til å komme i jobb igjen - det siste hu sa som fikk det til å koke over : DU ER FOR UNG TIL Å VÆRE PENSJONIST!!! Hvem i H**** er hu til å bestemme det!!!
(SINT) kjenner at det koker her å etter det har jeg ikke klart å ha en sivilisert samtale med henne - prata med denne andre venninne med dette - siden vi 3 satt sammen på restaurant der Den andre venninna mi hang seg på ( Å HU HAR JEG VALGT SOM MED-FORLOVER ) i mitt fremtidige bryllup - så sa jeg var mega skuffa av henne som ikke støttet meg nå å at hu henger i en sil-tynn tråd nå for å fortsatt kunne være min fremtidig forlover da.

Men , hu andre som angrep meg så sinnsykt med de ordene- ALTSÅ JEG HAR IKKE ORD , så hu sist om lørdagen å jeg svarte hu kort på ting , hu ville se min leilighet ( som jeg flyttet inn i i januar ) , men jeg tenkte bare NEEEEEEIIII ) , men jeg var jo inærheten av mamma å hu vet jo ingenting om denne indre kampen jeg igjenomgår.

AQltså er nok fler i min fam å vennekrets som sku ønske jeg ville jobbe igjen , deribland min søster , men hu VEIT at jeg slår meg på defansiven om hu nevner det så hu har lært å HOLDE KJEFT om det temaet for at vi ska kunne ha det koselig , å hu er en lærer , akkurat det samme som hu andre ( som lizm ska være en venninne av meg da ) som er lærer for dem med lærevansker.

Jeg er så drittlei sånne mennesker som spruter ut gift her dere å gjør at jeg blir usikker på meg selv , istede for at jeg vil være trygg på meg selv å glad i meg selv for den jeg ønsker å være den dag idag.

Men , bør slutte å skrive her føre det blir helt usakelig her - er bare så frustrert over enkelte mennesker - har lyst å kvitte meg med henne å vet ikke om jeg noen sinne vil KLARE å tilgi denne såkalte “venninnen” for dette - men hu kjenner til hele min fam ,kjæreste å delvis vennekrets siden de har å mye med henne å gjøre - så er mye som står på spill ved å vrake henne helt å …

2

Hei.

Jeg skjønner at du blir opprørt av at de sier slikt til deg, men det høres også ut som de egentlig vil deg godt, eller? Eller at de selv tenker at de må jobbe, så da må andre også jobbe. Det trenger ikke nødvendigvis være at de vil deg vondt, men kanskje de bare ikke forstår? Har du prøvd å fortelle dem det på en rolig måte, hvordan ting er for deg og hvordan det føles for deg når de sier slikt til deg?

Å støtte og være venner med noen, betyr ikke å alltid jatte med og være enig i alt den andre sier. Man trenger å få lov til å si hva man tenker og mener til en venn, og så kan den andre si det tilbake, hvis man har en trygg og god relasjon. Og folk gjør jo feil, man har lov til det, tråkker feil, eller vet ikke hvordan det er for den andre. Eller vet ikke hvor grensene dens er.

Det å kjenne seg godt selv, bli trygg på seg selv, handler egentlig om en selv, og ikke at alle andre skal få en til å føle seg trygg og sikker. Man trenger å finne en trygghet i seg selv. Ellers er det også slitsomt for dem rundt, man blir fort utrygg og usikker fordi de sier noe man er uenig med en om eller de misforstår en. Jeg har selv hatt det slik, det har stadig blitt vanskelig i forhold til andre pga. det, og at hvordan jeg følte meg avhang så veldig av andre, og det gikk bare ikke bra. Nå har jeg funnet mer en trygghet i meg selv, at jeg selv sørger for meg selv, gjør gode ting for meg selv, og at jeg heller skal prøve å si til folk hvordan det er for meg selv. Og hvis de ikke forstår det, eller ikke har forstått det før, så har jeg mer forståelse for deg nå. Hvis jeg ikke orker å prøve å forklare ting til folk, så går det også, og at jeg kan vente med å være med dem til jeg klar for det igjen, mens jeg selv prøver å finne ut hvordan det er for meg og hvorfor jeg reagerte på ting slik jeg gjorde.

Jeg vet ikke om dette er de tingene jeg vil høre.

Du velger helt selv hvordan du vil forholde deg til dem osv. Men jeg tror ikke det er når man er sint og opprørt av man bør ta slike valg som å kutte ut vennskap.

3

Jeg har å kommet frem til den konklusjon at ( er litt for sint til å inrømme dette ) jeg IKKE kutter hu helt ut - er alt for mye som står på spill - å du har helt rett er nok bare alt for sint akkurat nå ( å har å vært det en god stund ).

Ser å den at sef må man bygge opp en indre selvtillit å bli gla i seg sjæl på egenhånd tro meg blir sliten av meg sjæl til tiden å hvor skjør jeg faktisk er til tider …men jeg er NØDT TIL å sette grenser for meg sjæl hva jeg tåler å hva jeg ikke tåler , å jo sef venner skal få lov til å¨si hva dem mener , men dette med arbeidslivet er et følsomt tema for meg å de som kjenner meg bør vite dette …ja dem kan si det dem mener men, til en viss grad …de bør ikke pushe det for langt å dette har å noe med mitt selvbilde å gjøre - er bare det at hu som sa dette i Okt , hu snoker litt vel mye å brenner så sykt for det hu gjør da at hu skjønner ikke at dette bokstaveligtalt tar livet av meg , der er hu å jeg på 2 vidt forskjellige planeter å kommer nok alltid til å være det , å derfor kaller jeg hu for en slakt tja venninne jeg til tider blir usikker på da for å si det sånn - hu er bestis men , med måte , kontra dem andre som VET hvor grensa mi går å kan stoppe i tide da.
For selv om jeg har PRØVD å si ifra på en rolig møte til HU å prøvd å forklare ( for hennes del ) er det som om det går inn det ene øret å ut igjen det andre…

Sef , ønsker jeg å selv-helbredes få en bedret selvtillit og selvbilde men , for min del tar det lang tid , her trur jeg det er snakk om år , så takker bare gud for at jeg har fått verdens flotteste samboer som hjelper meg når det stormer som verst da .

Men , for all del takk for tips å vet jo sef at du er inne på mye riktig her - er nok bare litt for frustrert å sint akkurat nå…

4

Det er veldig bra at du setter dine egne grenser, det er veldig viktig. Og noen venner er det faktisk bedre å kutte ut, eller å ikke ha kontakt med igjen før man selv føler seg klar for. Det er helt opp til deg selv.

Jeg skjønner godt at du blir frustrert og sint når du har prøvd å forklare, men de ikke forstår. Når jeg opplever det nå, så tenker jeg heller at det er de som ikke forstår som har en slags begrensing, i det at de ikke greier eller vil forstå det. Og kanskje er det deres grense, at de ikke vil ta det innover seg? Noe de også har lov til. Jeg støtter deg i at det er veldig viktig at du gjør og står for det som kjennes bra ut for deg. Det er ikke så lett når folk ikke forstår hvor viktig det er for en, men ofte er det vanskelig for folk å se at ting er annerledes for andre.

Det tar lang tid å få bedre selvtillit og selvbilde.

Du er heldig som har en så flott samboer, og at du har muligheten til å la være å jobbe, når du kjenner at det er riktig for deg.

Noen ganger er det også sånn at folk prøver å få andre til å gjøre det de selv gjør, eller gir råd ut ifra det som føles viktig for dem.

Det er ikke lett.