Man kan si det sånn at jeg lenge ( frem til 2017 ) så på meg selv som en sterk person.
Tatt i betrakning hvordan jeg ble behandla i jobb sammenheng og div ( Jobba under VTA ) fra en vernet bedrift som jeg følte jeg ikke passet inn i overhode.
Den siste jobben jeg hadde til nå var inne på en EXTRA butikk det var som å ha kommet fra helvete å inn til himmelen , men på slutten der kom det en bitchy sjef , jeg hadde akkurat klart å karre meg opp fra et sjokk-brudd å samme året mistet jeg oxo en veldig nær venn ( som jeg hadde hatt igjennom 2 10-år ) hu var som en bonus bestemor for meg som virkelig lyttet å ga meg råd igjennom hele livet.
Så for å si det sånn , jeg har epilepsi å lever på uføretrygd ,å har ikke hatt jobb siden da , mest fordi jeg ville gå ut av en jobb med gode minner å ikke fæle slik som de 2 foregående arbeidsplassene.
Uansett så fikk jeg meg en solid knekk i begynnelsen av 2018 fordi jeg lyttet mer til hode enn hjertet da pappa hadde klart å fikse et pontensielt sted hvor jeg kunne jobbe som var ved en kantine inærheten av han sin arbeidsplass , sa til meg selv da jeg var ferdig i den forige kafe-jobben at jeg ALDRI ville tilbake til et slikt miljø igjen - men mtp at pappa jobbet i nærheten tilfelle jeg sku bli urettferdig behandlet sku jeg i det minste møte opp til et intervju.
Å dette var noe helt annet enn et intervju - denne lederen stillte aldri noen spørsmål å for henne far det en selvfølge ( virket det som ) at jeg sku starte allerede neste uke …men til mer hu fortalte jo mer knøt magen seg …å det som gjorde utfallet for at det sortnet helt for meg var non ganske høylytte ungdommer som kom inn i den kantinen - jeg bare lette mer å mer etter utgangen , viktig å nevne at min kjære storesøster var med meg her å jeg signaliserte til henne at hu måtte si at på nåværende tidpungt måtte vi tenke på det så jeg fikk kommet meg til bilen hennes slik at jeg fikk puste igjen .
Husker bare jeg gjentok 1000 ganger : Jeg vil ikke jobbe her …å søs fikk ikke kontakt med meg.
På daværende tidspungt trur jeg søs var ganske så sint hverken hu eller jeg forsto da at jeg på vei inn i et ganske så solid mørke …det innrømmet jeg først 1 ukes tid senere - så da hjalp hu meg med å søke hjelp innad i kommunen slik at jeg kunne prate med en fremmed " hjelper " fra min kommune da som var ganske ok avtale for det var en gratis tjeneste i 6 mnd .
Dvs at det var en fra kommunen som drar til dem som trenger å få luftet tanker å bekymringer …dog dette tok sin tid å få i gang så prøvde jeg å bygge en "ny meg " igjennom mnd i 2018 da .
Var da jeg bestemte meg for at det er greit å være skjør , det er greit å være påpaselig til hva andre sier og ikke innfinne seg i all ting særlig om ting sku være et ømt tema.
Hvilket får meg til dette indrte sinnet for ja har hatt 2 faste venninner siden jeg var veldig ung , men hu ene jobber på en vgs der hu hjelper de litt mer tilbakestående da til å komme i jobb så hu forsår seg ikke på meg som helstv ikke vil jobbe her å nå .
Hver gang vi møtes spør hu om det samme : Har du npo jobb planer osv-osv greit vi treffes max kanske 2-3 ganger i året , men likevel hu burde skjønne at dette er et ømt tema for meg særlig om hu var intrisert i mitt liv nok til å følge med på hvordan jeg har det sånn innert inne!!!
Uansett okt ifjor var dråpen jeg har en kjæreste som forløpig jobber innenfor VTA noe HU brenner for siden mange av hennes elever havner der …
Å hu lurer på hvordan det går med han å om jeg vil søke jobb der - prøvde å si nei har ikke det i tankene - å hu vil vite hvorfor å div (aaaarrrrggg) å hu til slutt sier - Du er alt for ung til å være pensjonist!!!
Hvem er hu til å bestemme det da?!
Så etter det har jeg ikke KLART å ha en sivilisert samtale med henne fordi jeg er så såret .
Heldigvis har jeg verdens beste forlovede som støtter meg som jeg skal gifte meg med i 2026 , å mine forlovere er allerede valgt å de VET jeg støtter meg å er der for meg uavhengig av hva jeg måtte velge for MEG!!
Livet er tøft til tider men, det skal fanden i meg leves å …enkelte mener at jeg kanskje bør bli mer voksen i topplokket i en alder av 39 .
Men , lettere å omgåes dem som virkelig ser meg å forstår meg enn å føle seg tvungetv til å prate med dem som fortsatt stille spørsmål ved deg da …jeg blir iallfall sliten av sånnt…