Å ha lav selvtillit, selvfølelse eller selvbilde er dessverre vanlig i en eller annen grad. Hva gjør du/har du gjort for å øke selvbildet ditt?
Selv forsøker jeg å ha en positiv indre dialog, å være motvekt til kritiske tanker om meg selv. Hvis jeg for eksempel tenker at «dette får jeg aldri til», kan jeg «svare» meg selv med å tenke at «det vet du ikke før du virkelig har prøvd, du har klart liknende ting før». Høres kanskje flåsete ut, men det fungerer på et vis.
Hvordan vet du at det er vanlig? Kanskje det er motsatt, og at noen bare prøver å fremstille det slik for egen vinnings skyld?
Metoden din er forøvrig ikke flåsete i det hele tatt, tvert imot.
Takk for svar, Frikar-1.
Min oppfatning som privatperson og gjennom yrket mitt (der jeg møter svært mange mennesker i ulike livssituasjoner), er at mange bærer på usikkerhet om seg selv. Det kan handle om konkrete ting, eller være mer generelt. Noen viser det tydelig, de setter til og med ord på det, andre forsøker bevisst eller ubevisst å skjule det (feks ved å være arrogante, virke skråsikre osv).
Men det er godt mulig min oppfatning om at det er ganske vanlig å ha det sånn i mer eller mindre grad ikke er representativt for samfunnet. Det er fint at du stiller spørsmål ved min generalisering. Jeg tror likevel det er flere som sliter med dette enn vi ser med første øyekast.
Samfunnet (og særlig SoMe) bombarderer oss med tydelige «forventninger» om et relativt urealistisk kroppsideal i tillegg til at vi skal være på topp på jobb, på topp med familie, på topp med venner osv. Alt skal være så perfekt, og sånn er ikke livet. Livet kan også være skikkelig dritt i perioder og kaste ting din vei som graver seg inn i sjela di. Som gjør deg usikker på deg selv, på den du er, på selve livet. Noen av oss er mer robuste enn andre, men statistisk sett er det dessverre ganske mange som opplever traumer og/eller vanskelige ting i løpet av livet. Traumer påvirker ofte hva vi føler og tenker om oss selv.
Nå vet ikke jeg om du har utfordringer med selvbildet ditt, eller om du er trygg på den du er og med hånden på hjertet kan si at du er fornøyd med alle aspekter av deg selv. Men uavhengig av dette: hva gjorde du for å få et godt selvbilde, eventuelt hva tenker du at du kan gjøre for å få et bedre selvbilde?
Jeg har ikke hatt så store utfordringer med selvbildet, mine utfordringer befinner seg på andre områder. Kanskje nettopp derfor ser jeg problematikken på en annen måte.
Mange snakker om samfunnet som om det er noe abstrakt utenfor dem selv. Men vi er alle en del av det, enten vi liker det eller ikke. Vi har lovfestede rettigheter og plikter, men å være på sosiale medier er ikke en del av disse pliktene. Reklamebransjen har rett til å drive sin påvirkningsvirksomhet, men borgerne har også rett til å søke informasjon om hvordan man står imot påvirkningen, f.eks. ved å lese Edward Bernays “Propaganda”, som er en av de viktigste bøkene innen feltet.
En del av dette handler om hvordan vi kommuniserer og hvilke premisser vi legger til grunn for kommunikasjonen. En tendens i psykisk helsearbeid er at det alltid tas utgangspunkt i opplevelsen av et saksforhold, istedenfor å ta utgangspunkt i saksforholdet, og deretter belyse hvordan opplevelsen farges av mange kjente og ukjente faktorer - deriblant ulike særinteressegrupper som fremmer sine egne agendaer. Føledamer av alle kjønn og gretne gamle gubber av alle kjønn har fra hver sin ende av skalaen fått lov til å sette premissene for lenge. Men dette trenger ikke være så vanskelig å endre på. Filosofen Hans Skjervheim gjorde grunnarbeidet på 50-tallet med essayet “Deltakar og tilskodar”. Dag Ove Johansen og Christian Beck m.fl forsatte arbeidet utover 80-og 90-tallet.
Nå forklarer jeg dette veldig akademisk og generelt. Det må selvfølgelig tilpasses hvert enkelt individ og situasjon.
Jeg liker tankene dine og måten du ser verden på.
Men har ikke psykisk helsearbeid kommet lenger enn dette?:
Kanskje jeg bare er heldig med min behandler. Hovedfokus er min subjektive opplevelsesverden, men behandleren stiller også spørsmål ved den (særlig når jeg er overkritisk til meg selv), ber meg ta andre perspektiv (med annet utgangspunkt, eller imaginært fra andre synsvinkler). Behandleren kan også komme med sine synspunkt som kan være i direkte kontrast til mine egne, eller stille spørsmål som river meg ut av min subjektive opplevelsesverden og presser fram andre måter å tenke på. Helt konkret har vi ofte fokus på saksforholdet, ikke bare på min opplevelse av det. Men dette er kanskje ikke standard for psykisk helsevern i dag? Jeg vet for lite om det til å kunne uttale meg om det.
Jeg tenkte på psykisk helsearbeid i hele begrepets bredde, ikke bare den profesjonelle delen. Altså det arbeidet som utføres internt i bedrifter, i organisasjoner og av pårørende (for å nevne noe).
Jeg vert ikke, men holder mye på med selvutvikling. Skriver dagbok, jobber med tanker og følelsene. Gjør et slags skyggearbeid. Meditasjon, yoga.
Jeg pleier å si til meg selv flere ganger om dagen at jeg er selvsikker, og at folk liker å være rundt meg. Hjelper å gjøre det om morningen i speilet, og uansett hvor dumt det føles ut så funker det. Selvtilliten min er blitt veldig bra etter dette. Jeg prøver og å gå i, og kjøpe klær jeg liker, ikke bare fordi at jeg ser bra ut, men fordi da føler jeg meg bra og. Mange endringer på min ytre holdning, at jeg fremstår som selvsikker feor andre, selv om jeg ikke er det. Faket det helt til dt føles ekte. Så jeg faket det i nesten ett år og selvfølelsen min ble bedre av det. Du må bare tro på deg selv.
Så basically fake it till it aint fake no more:)
Takk for at du delte dette. ❤️ Jeg snakker høyt til meg selv foran speilet hver morgen, sier fine ting om og til meg selv. Merker det har effekt. Det med klær har jeg ikke tenkt så mye på, kanskje noe å prøve etterhvert. Godt å lese at det du gjør fungerer for deg.