Heisann! Min første post her inne, kul nettside!
Eg har følt no i heile haust at eg er så usikker på kva eg vil her i livet. Altså, alt er ikkje usikkert: Eg studerer i trondheim, har ein kjæreste som er bra, og ein del venner.
Men eg føler at på fritida so har eg så mange “moglegheiter”, men at eg ikkje klarer å gå inn for noko skikkeleg. Før i tida var eg ganske aktiv og sprek, men no har det vorte mindre og mindre trening. Føler meg veldig difuss og ubesluttsom, og føler eg mangler ein meining på ting, og ein driv. Kva har skjedd? Eg veit dette er mindre alvorlig enn mange andre ting her inne, men eg brukar mykje tid på å tenkje på det, og det går utover den mentale helsa. Eg føler kanskje eg burde ha kjent meg sjølv betre, og vite meir kva eg vil drive på med på fritida. Det er ca. 1000 tankar i hovudet på ein gong, so det blir vanskeleg å skrive ned alt her, men håpar det gir eit inntrykk av situasjonen.
Du skriver ikke hvor gammel du er, så jeg legger til grunn at du er i gjennomsnittlig studentalder.
Det du beskriver er en del av prosessen med å bli en voksen og selvstendig person. Slik studiesystemet er lagt opp, skal man egentlig være ferdig med denne prosessen når man begynner å studere, men i praksis fungerer det ikke slik for alle. Trenger ikke være noe galt i det - det er lov å ombestemme seg - så lenge man er ærlig ovenfor seg selv og andre om hva det handler om, og ikke drar andre ufrivillig inn i sine egne finne-ut-av-seg-selv prosesser.
Du skriver at du studere, har venner og kjæreste, men at problemet ditt er at du blir uten mål i fritiden din? Dette føles tungt og meningsløst ut. Har jeg tolket dette riktig?
Min første tanke var om hvorfor må du ha bestemte gjøremål i fritiden. Hvorfor må den fylles med aktive, nyttige eller morsomme ting? Kanskje det kan være greit å ha en periode for fritid blir rett og slett kun fritid. Kanskje du trenger litt uplanlagt rom til å bare være lat, gjøre det som faller deg inn eller ingenting?
Det er jo så vanlig i dag at all tid skal «utnyttes», allerede fra barndommen blir fritiden organisert og drivet. Da skal man utvikle seg, ha det gøy, være sosial og mye mer. Jeg mener dette er ett usunt jag. Flott med aktiviteter dersom det er det man ønsker, men det må også være lov og ikke ha dem. Skole/studier/jobb/venner/kjæreste er jo egentlig nok i seg selv, det er ikke som om dagen ikke har innhold.
Kanskje dersom du slutter å lete etter meningsfulle ting å fylle fritiden din med så vil du senke skuldrene? Kanskje interesser vil da komme av seg selv, eller du vil oppdage at det er fint å la fritid være akkurat det, kun fritid.
Vet ikke om jeg har tolket utfordringen din rett da 😊
Takk for svar!
Eg er einig i at man ikke treng å fylle dagen med alt mogleg berre for å gjere det, men eg har alltid vært ein person som liker å gjere ting, og eg vil fortsette med det. Men Eg er heilt einig i at det “jaget” som er idag, spesielt i trondheim der mange er veldig opptatte av å gjere mange ting og vere med på ulike verv osv.
Sjølv har eg blitt med på samfundet i høst, og heilt siden eg vart med har eg spurt meg sjølv kvifor eg har blitt med på dette? Det var ein kompis som “verva” meg der, og sa at det var veldig moro. Det er ein del drikking der, og generelt ein del festkultur. og eg føler litt at eg burde kanskje ha skjønt at dette er kanskje ikkje noko for meg, og eg har gått å grubla over det lenge, noko som igjen har ført til at når eg er der så trives eg mindre, fordi eg går rundt og tenker på det. generelt føler eg at all denne tenkinga på ein måte har ødelagt for trivselen min der. Men samtidig føler eg også at eg har komme fram til at eg må bli bedre på å reise ut på tur og drive med mine interesser for friluftsliv/fysisk aktivitet meir. Fordi siden eg begynte i trondheim har den delen av livet mitt blitt viska litt ut. Først argumenterte eg det med at når eg først er i byen, får eg prøve litt “by-ting”, så eg har vært med på ein del verv. Men har liksom ikkje følt det har vore den “rette” tingen for meg. Og no som samfundet også ikkje føles “rett” ut, begynner eg å lure på om det er en av flere ulike årsaker til det:
- eg har ikkje funne rett “lidenskap”, eller “min plass” her i trondheim
- Eg har ikkje hatt rett innstilling eller “prøvd mitt beste” på å like det eg har blitt med på her i trondheim.
- Det er ein periode i livet mitt som er forvirrende og eg berre må “godta” det.
Generelt kan eg seie at denne hausten har blitt masse “dagdrømming”, og tenking om at burde kjenne meg selv bedre.
Driver også og drømmer om nettene om tida i forsvaret og at eg kanskje burde vært der lengre(var 1 år i jegerteneste der)
Sjølv om eg har gang på gang forklart til meg sjølv at det var bra for meg å ikkje fortsette, så klarer eg på ein måte ikkje slutte å tenke på det… Tida der var preget av mykje “prestasjon” og at man alltid gjorde sitt beste “på jobb”. Men sivillivet som student er preget av en anna tilværelse, der eg har mange fleire muligheiter enn eg hadde i militæret, og i større grad kan eg velge om eg vil gjere mitt beste eller ikkje. Og på grunn av dette har eg på en måte følt at tida etter militæret(3 år no), har eg ikkje “utvikla” meg like mykje. Veit det høres idiotisk ut, men det er sånn eg føler det.
Føler også at eg søker for mykje råd, både her men også hos venner og familie, og det føler eg spegler det at eg er litt usikker på “meg selv” og litt “rådvill” i kva eg vil.
Eg trur eg kan seie at heile problemet kan oppsummeres ved at eg føler eg ligger å vipper på om eg vil velge en retning i livet der eg “presterer”, og blir god på noke, eller at eg “slår meg til ro” med at eg er ein random person som prøver masse forskjellig og kanskje aldri heilt finn min “plass”. Men eg har på ein måte alltid villa “utrette” noko, men har aldri blitt klok på kva det skal være… Eg er sånn passe flink på ganske mange ting, man har som sagt aldri hatt “ein” ting som eg plasserer på toppen av lista… Og det er kanskje det som plager meg…
Blir ein lang melding, og litt av grunnen til det er at eg har så mange ulike tanker og ideal på samme tid, men sånn får det bli for ei forvirra sjel som meg :-)
Husker tilbake og kjenner meg selv igjen…
For øyeblikket tror jeg at jeg egentlig er introvert med ADHD…
i motsetning til ekstrovert personlighetskamelon…