Jeg vet ikke om dette er riktig sted å henvende seg til, men jeg trenger bare å lufte tankene. Jeg er 20 år og har allerede fått en del studiegjeld etter et halvt år med studie i utlandet og etter å ha gjennomført et år av en bachelor på privatskole. Jeg føler meg ganske fanget nå. Jeg har nettopp slått opp med kjæresten, et utrolig bra forhold, men det var ikke riktig. Jeg kjente meg ikke forelsket i han, men jeg elsket alt annet ved han. Jeg måtte bare ta en avgjørelse for meg selv, for når magefølelsen forteller deg at noe er feil, men du velger å ikke lytte eller handle på vegne av den, mister du troen på deg selv. Jeg lurer mye på “hva om”, for han var en så stor trygghet for meg, en jeg alltid kunne stole på, en som var glad i meg og en som viste meg hvor godt livet bare kan være. Jeg har vokst opp i en ganske dysfunksjonell familie, blant annet en far som drikker. Så for meg ble dette forholdet en falsk trygghet, for jeg var redd for om jeg egentlig hadde meg selv. Noe jeg vet jeg har, men tror jeg trenger litt tid for meg selv til å faktisk kjenne på. Jeg hater å ta avgjørelser ut i fra redsel. Jeg skjønner at om det er noe jeg frykter, bør jeg nok møte den frykten, eller så lever jeg med anger.
Nå har jeg gitt meg selv litt tid til å få ferie, etter en veldig stressende eksamensperiode og at det ble slutt mellom meg og kjæresten. Likevel klarer jeg virkelig ikke å gi meg selv fred. Jeg vet ikke om jeg vil tilbake til byen jeg studerer i for jeg føler meg ikke hjemme der. Jeg vet ikke om jeg bare vil ta et år hvor jeg jobber så jeg kan betale ned studielånet, fordi det hadde betydd så mye for meg å ha mitt eget sted og vite at jeg kan forsørge for meg selv. Jeg er ikke så glad i by livet hvor man vandrer rundt og bruker penger på å sitte på cafe. Jeg skulle gjerne brukt penger på å dra på turer i fritiden min. I istedenfor bruker jeg penger på å studere et veldig dyrt sted og skole. Men det er en veldig bra utdannelse jeg får meg, selv om jeg ikke ser hva jeg vil jobbe som med den utdanningen. Jeg føler meg fanget fordi jeg ikke har karakterene til å bare dra andre steder. Jeg har slitet veldig med min mentale helse, men jeg har det siste året bevist for meg selv at jeg klarer å møte opp for meg selv. Men de siste ukene har jeg falt tilbake i en dårlig sirkel, det ble bare alt for mye for meg. Jeg bør egentlig jobbe mer, men jeg er så lei av å bare gjøre ting som ikke føles ekte for meg. Jeg elsker å trene, men jeg vil så gjerne ha et felleskap å gjøre ting med. Men siden stedet jeg studerer er såpass stort er det vanskelig å føle at det er mange andre der som en selv. Jeg vurderte å føre over til en annen by, men det er for sent nå, da det er fult, det var veldig synd syntes jeg. Jeg kunne trengt å flytte lengre unna hjemme enn bare overkant av en time.
I 20 årene blir man fortalt at man har alt av muligheter. Men mitt behov for psykolog har tatt fra meg muligheten til å dra i millitæret, noe som hadde gitt meg mulighet til så mange ting jeg syntes er kult. Videregående skole meg som ikke klarte bedre og ikke ante hvor jeg skulle gjøre av meg, men prøvde å late som jeg klarte meg så bra, har ført til et helt ok snitt. For der og da trengte jeg å bare komme meg gjennom og gjennomføre, for å overleve. Jeg er så lei av å leve med et tankesett som ser begrensninger, der det egentlig ligger muligheter. Samtidig, skal jeg være ærlig å si at dette har satt meg i et tankesett der jeg tenker jeg kan få til alt, uten nødvendigvis å legge inn arbeidet som trengs.
Jeg vet det jeg skriver ikke er så lett å forstå. Jeg syntes det er vanskelig å forklare alt jeg føler og tenker på, men dette er et forsøk, bare så dere kan sette dere inn i hvordan jeg ser på livet.
Jeg lurer bare på om noen har noen råd til meg? Jeg vet at dette er veldig generelle problemer for en i 20 årene, men jeg har forstått at for meg, med tanke på min oppvekst, kjennes det ekstra vanskelig å håndtere disse problemene. Eller det er ikke nødvendigvis problemer, det er bare en situasjon jeg står i. Det er så rart hvordan man føler man står på bunn og ikke tror noe kan bli verre her i fra. Samtidig som en føler seg fanget i livssitasjonen sin, og usikker på om en makter å gjøre en total endring. Samtidig som en egentlig har det helt ok. Jeg har tatt et utrolig stort valg for meg selv, som tok lang tid med en følelse av tomhet og ulykkelighet for å få til å ta. Nå. står jeg her, i teorien helt fri, men jeg er mer forrvirret enn noen gang om hva min fremtid vil bringe meg.
Jeg har lest meldingen din nøye. Jeg er ikke ekspert på noe som helst, men jeg følte behov for å svare deg fordi det du skrev er veldig ekte og ærlig.
Det første jeg vil si er at du tok en veldig modig beslutning. Å lytte til deg selv, selv om det gjør vondt og er skummelt, er en av de vanskeligste tingene å gjøre. Og du gjorde det.
Det andre er at du ikke er alene om å føle deg slik. Den blandingen av frihet, tomhet, press for å ta avgjørelser og frykt for anger… det er vanligere enn man tror. Bare få tør å si det høyt.
Jeg forstår også når du sier at du føler du har nådd bunnen… men samtidig har det bra. Den kontrasten er ekte. Og ofte betyr det ikke at vi er ødelagte, men at vi er i en overgang, skifter skall og finner oss selv på nytt.
Jeg er 26 år, og selv om situasjonen din og min er forskjellig på mange måter, så kjenner jeg meg igjen i mye av det du skriver følelsesmessig. Noen ganger handler det ikke om alder: spørsmålene som gjør vondt er de samme når man er 20, 26, 30 eller 40.
Å ikke ha alt klart som 20-åring er ikke en fiasko. Det er det ikke i noen alder. Det du gjør – setter deg ned med deg selv, stiller spørsmål, tenker, tar en pause – er ikke å være fortapt. Det er begynnelsen på å finne deg selv.
Jeg håper du ikke er for hard mot deg selv. Du har vært gjennom ting mange ikke kan forestille seg. Men du er her fortsatt. Du prøver. Det sier mye.
Jeg ville bare si at jeg har lest deg. Det er tydelig at du har en stor sensitivitet. At du gjør det beste du kan med det du har. Jeg håper verden en dag gir deg den freden du søker. Men i mellomtiden kan du begynne å gi deg selv den, litt etter litt.
Du trenger ikke alle svarene i dag. Bare det som trengs for å ta neste steg. Ett. Og så et til.
Og hvis jeg kan gi deg et råd – bare som en som også navigerer i dette kaoset – så er det dette: start med det lille. Veldig lite. Velg én ting som gir deg ro (ikke lykke, ro) og gjør det til en vane.
Du nevnte at du liker å trene; jeg gjør det nesten hver dag også, og jeg vet at denne rutinen kan være en liten kilde til ro og styrke når alt annet virker usikkert.
Disse små handlingene, når de gjentas med omtanke, bygger grunnmurer. Resten vil ta form etter hvert. Bare sørg for at du ikke forlater den personen som trenger deg mest akkurat nå: deg selv. :)