Ved snart to bachelorgrader i lomma og mange gode egenskaper til å håndtere det usikre i fremtiden så er jeg fortsatt plaget med en følelse av å ikke ha nok selvtillit til å tro på min kompetanse og evne til å håndtere det som kommer. Livet gir meg uansett ingen valg da min arbeidsplass skal legge ned til høsten hvor jeg må belage meg på jobbsøking innenfor et nytt felt jeg har utdannet meg i, men aldri jobbet i.
Jeg har hatt det fint og stabilt der jeg bor siste 4 årene. jeg har følt at det har vært et hjem. årene før der av preget av flytting 8 ganger på 6 år. en følelse av å aldri finne et “hjem”. Min snart nye livssituasjon vil mulig snart tvinge meg inn i flytting igjen. En dør må lukkes for at en annen kan åpne. jeg føler frykt for fremtiden. å forlate arbeidsplassen, kollegaer og mulig bostedet jeg har hatt siste fire årene. som så sårt har gitt meg den stabiliteten jeg har søkt tidligere i livet. jeg er vel ikke helt klar for å ta “the leap of faith” ettersom en del av meg klamrer til trygghet, stabilitet og forutsigbarhet jeg ikke hadde i mine tenår og ung voksen.
Jeg har kjent i noen år at der jeg er i livet i dette øyeblikket ikke nærer meg. en slags tomhet som jeg har akseptert for å fullføre utdanningen og beholde stabiliteten.
byen jeg bor i føles som en lei rutine som jeg har opplevd igjen og igjen. oppdaget alle plassene, blitt kjent med mange spennende mennesker osv. men føler ikke at jeg vokser noe mer. som en sesong av en serie som spiller på nytt og på nytt.
Jeg er en person omtales som har mange venner. men jeg skal innrømme jeg ikke føler noe dyp tilknytting til noen av dem. Ting føles overfladisk ut. Det mest sosiale man kan gjøre er å drikke alkohol i stedet for å søke vekst og dybde i hverandres nærvær. Det virker som om de har stoppet der. og jeg tar en annen retning uten å helt finne min flokk. Jeg hadde en god venn hvor vi sammen kunne møtes på midten og lære av hverandre. Denne vennen gikk dessverre bort i en ulykke for snart 2 år siden. Et tap jeg kjenner hver eneste dag. Jeg er ofte rundt mennesker smilende, men kjenner en indre tomhet og ensomhet midt oppe i det hele
Jeg har en fantastisk partner. men virker som om partner ikke helt klarer å møte meg der jeg er. Det er som om jeg veileder partner og hjelper i partners vekst uten at jeg egentlig vokser noe tilbake. En god partner, men i en slags stillstand. Jeg har flere ganger forsøkt å finne partner i dybden hvor partner kanskje kan lære meg noe. men virker som om når vi skal reflektere over noe så blir partner sliten i hodet og starter bare med humor i stedet. Det etterlater meg understimulert på dette området både i vennekrets og partnerskap.
Jeg tror jeg egentlig hadde trengt en god “sparringspartner” som kan trigge mine blokkeringer, selvinnsikt og vekst.
Jeg kom fra ingenting. nå har jeg mye etter mange års hardt arbeid på alle områder i livet. men det er noe som mangler. jeg er klar over at det er mitt ansvar å jobbe med dette. men vet ikke helt hvordan jeg skal gripe dette med tanke på mine behov for stabilitet og trygghet opp mot et skrikende ønske om vekst som kanskje fjerner den tomheten og ensomheten jeg føler
Det første som slår meg etter å ha lest det veldig flott skrevne innlegget ditt, er en av to ting.
-
Har du traumer som ligger i fortiden din, foruten ulykken for 2 år siden? I så fall, er dette noe du har fått hjelp med eller jobbet med over tid?
-
Eller opplever du at andre ikke henger med i svingenene, eller at de tar veldig mye lenger tid på å komme til konklusjoner sammenlignet med deg selv? Dette lurer jeg litt på med tanke på at både venner og partner er nevnt.
At det kan være et spørsmål om høy intelligens, eller et stort gap i modenhet/erfaringer mellom deg selv og de som er rundt deg.
Foruten det så er et par kjappe observasjoner at det gir masse mening at du føler uro rundt bo- og jobb situasjonen, siden det kan være at du må bryte med den tryggheten du har kjent på de siste 4 årene.
Det er ikke godt å måtte oppleve usikkerheten igjen etter man endelig har slått seg til ro, og da spesielt om en har tidligere erfaringer som forsterker den uroen.
Du har kommet langt, og gjort en kjempejobb. Jeg vil bare råde deg til å kjenne litt på om du jobber deg bort for å unngå å kjenne eller ta oppgjør med noe inne i deg, eller om det er et genuint behov du har- det å videreutvikle deg faglig.
Avlsutningsvis vil jeg videre råde deg til å oppsøke hjelp dersom du føler mye av det jeg nevner ringer en bjelle.
Jeg liker ikke å spekulere eller anta som regel, men i dette tilfellet følte jeg at det kan komme godt med om min intuisjon stemmer.
Tar jeg helt feil her, og du ikke kjenner igjen noe av dette - så vil jo det bare være en god ting :)
Å jage etter følelsen av selvtillit er noe jeg finner meningsløst etterhvert. Utifra det du sier om at du egentlig har et overfladisk bånd til vennene dine, så kan det være at det er her følelsen av lav selvtillit kommer ifra. Det kan høres ut som du, sånn som så mange av oss gjør/har gjort, spiller for mye den vi tror vi må være fremfor å bare være. Dette tror jeg fører til en følelse som er det vi tror er lav selvtillit, nemlig at vi er litt fake. Det er ikke rart man føler på lav selvtillit hvis det ikke egentlig er «meg» som er populær, eller «meg» som har disse gradene.
Hei.
Kjenner meg igjen i behovet for dybde. Et menneskelig og viktig behov å få dekket.
Jeg søker også dybde, og har vært i et miljø der jeg ikke føler det blir dekket.
Kan det være at du er i en rolle der du har sittet litt fast..?
Kan det være en løsning å prøve å ta mer plass og si ifra om ting?
Jeg skjønner det er stress for deg slik det er nå. At du har jobba hardt for det du har. Likevel kanskje det å skifte jobb kan være bra for deg, selv om det oppleves utrygt..?
Jeg er på ingen måte i samme situasjon, men litt likhet er der. Jeg har bachelor og 3 år til, og har hatt et savn etter utvikling i mange år.
Jeg har vært ærlig med mine venner om ting og at jeg sliter med for å komme videre, men har skjønt nå at det er få av de som jeg kan snakke med. De andre skjønner bare ikke eller fjaser ting bort, så jeg har måttet la noen gå.
Jeg omskolerer meg også nå, men er redd at jeg ikke skal fikse arbeidet. Det er dessverre sannheten, så jeg forstår deg godt.
Hva tenker du å gjøre?
Og en ting til.. Jeg vet ikke om du har det sånn.. Men jeg har bestandig hatt en følelse av at om ikke jeg står på og ordner opp selv så er det ingen som er der og støtter meg. Dette kommer av en sårbar familie. Jeg har måttet være sterk hele veien. Hva med deg? Har du også hatt det slik?