Jeg lengter så mye etter vennskap, latter, ha opplevelser, føle meg trygg rundt noen, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få det til. Har relasjonstraumer fra oppvekst og et uheldig mønster med å rote meg inn i dårlige vennskap pga det har etterlatt meg livredd for alle. Jeg er redd for å bli kjent med folk, at folk skal bli kjent med meg, for å bli redd og såret igjen eller for at andre skal hate meg like mye som jeg hater meg selv. Går med en konstant følelse av å ha gjort noe galt eller noe utilgivelig grusomt og på ett eller annet tidspunkt vil alle finne det ut. Jeg spinner fort inn i tvil på meg selv og andre. Blir så frustrert av meg selv, for det føles ut som om jeg er fanget i et fengsel jeg har skapt selv og jeg kommer meg ikke ut. Jeg ser stadig etter aktiviteter jeg kan bli med på for å bli kjent med folk, men jeg klarer aldri å komme meg dit. På nåværende tidspunkt føles hele livet så meningsløst og tomt og isolasjonen suger alle krefter ut av meg. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er eller hvem jeg kan være. Er 28, snart 29 og livet mitt har vært et eneste stort tomrom de siste 10-15 årene. Føler det blir mer og mer umulig å komme seg ut av dette jo lengre det varer. Er det noen som kjenner på det samme? Er det noen som vet hvordan man kan komme seg ut av det?
Jeg vet ikke hvor mye jeg kan hjelpe deg ut av det, men jeg har veldig lignende utfordringer når det kommer til relasjoner og det å bygge de.
Jeg nærmer meg midten av 40 - årene, og har lenge hatt vanskelig for å forholde meg til andre folk. Traumer og sosial angst har bidratt til at jeg i årevis har vært enslig og med et veldig lite nettverk generelt.
Ting har de siste årene startet å endre seg litt, så jeg er i en prosess der jeg forsøker å finne min egen vei ut av det.
Jeg tror at det beste for slike som oss som føler oss som “bedragere” på sett og vis, og at noen skal “finne ut av oss” bør starte med å forsøke å identifisere nettopp hvorfor vi føler og tenker slik.
Jeg kan jo bare snakke for meg selv selvfølgelig, og påstår ikke at jeg sitter på et fasit svar, men for min egen del så lærte jeg at det meste av grunnen til at jeg tenkte og følte slik var at jeg faktisk var det - en bedrager.
Jeg bedro meg selv hele tiden. Jeg hadde så lite selvinnsikt og så lite kjennskap til hvem jeg var og hva mine verdier var, at jeg best kunne beskrives som en bedrager. Det var veldig lite av meg av det som var vendt utover som var ekte. Det meste var et spill, jeg gjorde mitt beste til å holde på en maske, maska jeg hadde på meg var forskjellig ut fra hvilken situasjon jeg var i - det var ikke ekte. Jeg var ikke den ekte meg. Og derfra kom den skumle følelsen om at andre ville kunne se det - og avsløre meg. Det var ikke bevisst, ikke noe jeg selv var klar over - men jeg ser jo tydelig i ettertid at det var en måte å overleve på for en som ikke kjente seg selv.
Jeg har jobbet mye med å lære å kjenne meg selv. Hvem jeg er, hva som virkelig betyr noe for meg, ja, bygge opp min egen identitet rett og slett. Jeg har jo på sett og vis alltid vært den samme, men jeg har ikke vært trygg på den jeg er, før nå.
Det tok meg godt og vel 40 år men jeg kjenner meg selv bedre nå enn noen gang før, og jeg har blitt komfortabel nok i mitt eget skinn til at jeg nå tar et steg videre.
Det går veldig sakte, men jeg har den siste tiden drevet litt eksponeringsterapi.
Jeg har satt meg i situasjoner som jeg før har opplevd som vanskelige i varierende grad, sosialt sett, for å se hvordan jeg nå takler det å bygge relasjoner på forskjellige plan kontra før.
Blant annet har jeg skrevet med enkelte her inne for å se hvordan jeg reagerer følelsesmessig og hvordan tankene mine sviver i gang. Deretter reflekterer jeg gjerne litt over hvordan reaksjonen min har vært, for så å kjenne etter om jeg er moden for å gå litt videre å presse meg mer.
Samme prinsipp bruker jeg ute blant folk og , jeg beveger meg forsiktig litt og litt utenfor komfortsonen, og har litt mer kontakt med folk generelt nå enn jeg har hatt på mange år.
Det koster mye krefter og har tatt mye jobb, det er ikke til å unngå å måtte nevne - men jeg kjenner veldig sterkt på at det aldri er for sent. Selv om jeg er en 15 år eldre enn deg for eksempel, så føles det virkelig ut som en ny start, et nytt kapittel om en vil.
Min erfaring vil kanskje ikke hjelpe deg videre direkte, eller få deg til å føle deg bedre - men om ikke annet så håper jeg at du kan finne motivasjon i det til å i det minste tro at det også finnes en vei for deg ut av det. Det håper jeg virkelig.
Tusen, tusen takk for at du tok deg til til å svare og å dele så mye, setter utrolig pris på det. Gjør godt å høre progresjonen din og hvor langt du har kommet. Kanskje rart å bli stolt av noen man ikke kjenner, men det er utrolig godt jobbet og jeg ønsker deg masse lykke til videre! Gir meg også litt håp om at jeg ikke er så fanget som jeg tror.
Jeg kan kjenne meg igjen i mye du skriver. Vokste opp med å måtte være så usynlig og lite til bry som mulig og med veldig mangel på grensesetting og håndtering av følelser. Det utslettet helt følelsen av å ha et “meg selv” og jeg fikk aldri muligheten til å utvikle meg eller utforske meg selv, alt jeg var var andre. Jeg sliter nok veldig mye fremdeles med følelsen av at hva enn meg selv er så er det ugreit/ødeleggende for de rundt meg og at den eneste måten å bli akseptert på, er ved å være usynlig og sette andres behov før mine egne, slik at det ikke oppstår konflikter/kriser. På det settet så bedrar jeg også meg selv ved å ikke ha et meg selv. Er vel så redd for at “meg selv” faktisk er et grusomt menneske og at alt faktisk var/er min feil, at jeg frykter å utforske det i det hele tatt… kom vel til konklusjon om at det var sånn det var som barn og så ble det sannheten, selv om jeg som voksen kan forstå at det nok aldri var tilfellet. Skulle ønske det var like lett å føle det som å forstå det.
Tror nok jeg trenger å jobbe med å lære å kjenne meg selv og bygge opp en identitet, slik som du har gjort. Kanskje en del med grensesetting og trygghet også. Trygghet er vel kanskje noe man må jobbe med ved eksponering. Se gjentatte ganger at det trenger ikke være slik man frykter og at konflikter ikke nødvendigvis er krise. Skal ta med meg det du skrev videre. Håper jeg kan finne den nye starten jeg også! Takk igjen!
Jeg har lest innleggene dine Humle, og har nok ikke så veldig mye å si.
Likevel vil jeg si at du ikke må gi opp. Jeg tenker at de aller fleste har noe bra i seg.
Jeg er også i 40- årene, og jobber fortsatt med meg selv.
Hvis en klarer det så er det best om man klarer å ta en liten bit av gangen, selv om det kan være en kunst. For en vil gjerne mye.
Jeg har det ikke akkurat slik som deg, men jeg kjenner meg litt igjen for jeg er stressa for å møte halvsøsknene mine, og møter ikke far og stemor. Men far er jeg usikker på om jeg vil møte, for han har ikke vært snill.
Men mine halvsøsken som er mine småsøsken møter jeg ikke fordi jeg er redd for å ikke bli akseptert på et vis. Kanskje en slags sosial angst eller noe lignende, så jeg har nesten ikke møtt noen av dem og alle er i 20- årene.
Men det kan komme etter hvert.
Jeg må rett og slett ordne opp i andre ting først, og det må være lov.
Jeg vil derfor si til deg også, at det kan komme. Bare.. skal man spise en elefant.. så tar det tid og man må begynne i en ende..
Det er ingenting å takke for i det hele. Det gjør meg veldig glad å vite at min erfaring kan være til nytte for andre.
Jeg synes ikke det er rart i det hele å bli stolt av noen man ikke kjenner. Tvert i mot. Jeg syntes at det å kunne kjenne på slike positive ting overfor andre er utelukkende en god ting, og et godt karaktertrekk.
Jeg takker ydmykt for tanken, og vit at selv om vi ikke kjenner hverandre - så betyr det mye at du ikke bare tenker det, men også deler det.
Jeg føler at måten du responderer på, og måten du skriver på, tilsier at du har et mye bedre grunnlag å bygge på enn det jeg hadde i begynnelsen. Det høres ut som om du allerede har god innsikt, er ydmyk, empatisk og reflektert.
Alle disse kvalitetene har vært så utrolig viktige for min egen del, og det å se at du allerede innehar mye av det, fyller meg med selvsikkerhet til å kunne si at jeg har veldig god tro på at dette er noe du vil kunne finne ut av på din egen måte.
Det at du selv, og allerede, identifiserer at grensesetting og trygghet er vitale punkter forteller meg at du er godt på vei, og at du er flink til å tenke rasjonelt om følelser og inntrykk som i kampens hete ikke oppleves som rasjonelle.
Jeg mener du er inne på et veldig viktig, om kanskje ømt punkt, når du nevner det som ligger i fortiden.
Så mye av det som bygger opp det bildet vi har av oss selv i dag kan stamme fra ting vi har opplevd i barndommen.
Dersom vi ikke identifiserer og utfordrer bildet som ble dannet ut fra omgivelsene og omstendighetene vi vokste opp med, så vil det negative bildet vi nå bærer på fortsette å være vår sannhet. Men det trenger ikke være slik.
Det å gi oss selv den støtten, omsorgen og kjærligheten som vi som barn ikke fikk opplevd. Det å gi oss selv den tryggheten som andre ikke gav oss. Og selv kjenne på at vi er gode nok, at vi har verdi og betyr noe. Utfordre de tankene og følelsene som vi har vokst opp med at vi ikke er gode nok, for det trenger ikke være vår egen sannhet. Vi kan velge å tro bedre om oss selv. Men det kreves mye jobb.
Huff, jeg tar litt av nå merker jeg. Men det er bare fordi jeg er lidenskapelig opptatt av dette, og emnet bringer opp veldig sterke følelser. Spesielt føler jeg at jeg har tro på deg, og at jeg er veldig takknemmelig for at du utstråler en ydmykhet og rasjonalitet som jeg føler at jeg kjenner igjen.
Jeg ønsker deg så masse lykke til, og jeg håper av hele mitt hjerte at du kan gi deg selv nok rom og tålmodighet til å fortsette å nøste opp i ting, steg for steg. Jeg har veldig god tro på deg. Og hvis det noen gang kan være til hjelp, så er du mer enn velkommen til å sende meg en melding.
Lykke til! :)