Jeg vet ikke as, har prøvd å få en form for kontroll på ett år men alt går bare nedover. Jeg elsker ungene og gjør alt jeg kan/prøver, jeg er fanget i noe jeg kommer ikke ut av det. De siste mnd har bare blitt hardere og hardere med mer og mer stress. Uansett hva jeg gjør er det feil valg. Jeg får aldri ro i hodet og jeg stresser og overtenker alt og klarer nesten ikke sove. Jeg får sånn overstimmuli eller at det renner over også bare tar det fyr og jeg gjør ting jeg ikke vil. Ødelegger lekene til ungene fordi de ikke slutter å krangle, roper, banner, sier at jeg tar livet mitt snart. Jeg HATER meg selv og jeg er helt aleine, på utsiden så ser jeg glad og fornøyd ut, men er en alkoholiker(jeg har fjernet all alkohol for 3mnd siden), sikkert deprimert, alltid tom for penger. Blitt meldt til BV pga ropinga. Mister vel alt og da vet vi hva løsningen er
Har ikke noen forventning til denne posten. Måtte bare få det ut
Si det. Virker så hjelpeløst alt sammen, starter vel med at jeg skal liksom være en flink sivilingeniør, klarer ikke prestere bra nok syntest jeg og det er vel bare tidspørsmål før noen andre legger merke til det. Får ikke fokusert på noe eller gjort noe ferdig, så er det alt bråket i denne 2 roms leieligheten jeg har råd til, helgene er værst fordi da er det ko ikke no bhg eller skole så det blir mye krangling. kommer dette med BV på toppen som bare minner meg på hvor shitty jeg er. Og alt annet på sosiale medier om 18 åringer som kjørercrundt i lambo og ferarri som tjener seg søkkrike på lekemynter på nettet. Og alt bare suger balle. Så kommer skammen da…på alt og man håper bare en meteoritt treffer huset
Ja jeg skjønner at det er tungt. Det e jo hjelp å få. Jeg har oppdratt 2 barn selv, som er voksne nå. Jeg hadde en far som var alkoholiker. Om du føler du mister kontroll på alkohol så søk hjelp, om ikke for deg selv så i hvert fall for ungene.
Uduglig er du ikke bare fordi du ikke har nok krefter. Når man mangler krefter så skjer det mye rart rundt en. Har du en famile så spør om hjelp. Du må hjelpe deg selv først.
Om du har sett en sikkerhets demonstrasjon på et fly, så sier de " ta på din egen maske før du kan hjelpe andre" Det e som du selv har innsett ikke bra for ungene at du roper å ødelegger ting. La ungene bli hos mor i en periode, sånn at du selv får slappet av. Det er nå mitt syn på det.
Bare sånn FYI. Jeg drikker ingenting lenger. Og har ikke drukket når jeg har ungene. Men det betyr ikke at jeg ikke kjenner på det heletiden, hver ting som skjer skaper et ønske opp i hodet om at nå må du få drikke alkohol for å slappe av. Jeg har en anelse om at dette skaper on konflikt som gjør meg irritert
Huff, høres helt jævlig ut å ha det sånn. Skjønner at du sliter og at du prøver ditt beste, men er det mulig at du kan bo unna ungene i en stund fremover slik at du kan få mer rom til å finne fotfeste? Kan tenke meg at det bare blir værre når det går utover unga. Kan du søke hjelp hos barnevernet? Avlastningshjem? Kan den andre forelderen ha ansvar en tid fremover? Hva med besteforeldre?
Det finnes hjelp for det du sliter med og man kan heles og komme seg på rett kjør igjen. Det at du skriver her er et veldig godt tegn. Det er ikke lett og du er modig som tør å være ærlig. Du kan prøve å kontakte rask psykisk helsehjelp og de kan hjelpe deg med å finne ut hvilke helsetjenester du kan dra mon av.
Har du lest om sinneproblemer og traumer? Det kan også være en god tråd å dra i fremover.
Ønsker deg lykke til. Det er aldri for sent å komme seg.