Ubehagelig å «gjøre feil»

Angst
1

Hei.

Jeg vet ikke om dette er angst eller om det er noe annet, men jeg har liksom bestandig hatt et enormt stress/press på/i meg…

Jeg har for eksempel lyst til å jobbe, da jeg tror mestringsfølelsen og det og «høre til» og å være til nytte er bra. Men hver gang jeg prøver meg ut i arbeid, så er jeg liksom redd for å «ikke få det til». Så enten unngår jeg å prøve, eller så stresser jeg noe ekstremt…

Det gjelder ikke bare arbeid, men også hobbyer… feks strikking:
Jeg utsetter å lære meg å strikke, for det er liksom «ikke lov å gjøre feil»….
Samtidig vet jeg at det er helt normalt å gjøre feil, spesielt når man er nybegynner (kanskje) - men tanken på å gjøre feil er ubehagelig.

Noen her med lignende problemer? Det er så ekstremt hos meg at det hindrer meg fra å gjøre ting, liksom.

2

Hei.

Det er både gjenkjennelig og høre ut som noe som preger livet ditt i stor grad. Det er bra at du er klar over det, det er første steget for å få gjort noe med det.

Jeg tenker også at det er en angst, men stress og press på og i deg selv høres også beskrivende ut. Man snakker gjerne om prestasjonsangst, men jeg liker selv ikke det ordet så godt lenger, da jeg har lært mer om hvor dette kommer fra - iallfall, som har gitt meg mening.

Hvordan har du blitt behandlet av andre når det gjelder det - når du har gjort feil? Om de har vært støttende eller kritisert deg for det, kan ha mye å si. Jeg er selv fra en familie der på en måte det verste du kunne gjøre, var å gjøre noe feil, og vi var gode på å påpeke feilene til hverandre, eller enn å snakke om de tingene vi gjorde godt. Og vi var egentlig flinke i så mange ting.

Det er så leit når dette hindrer en i å gjøre ting, når angsten for å feile blir så stor.

Jeg har måtte øve meg på dette, og gjør det fortsatt - at jeg har måtte øve meg på å gjøre feil og tillate meg selv å gjøre feil, og øve meg på å være vennlig mot meg selv når jeg gjør feil og snakke til meg selv på en god, og ikke dømmende måte når jeg har gjor noe galt.

Det å gjøre feil, er også noe man kan lære så masse av. Og som for idrettsutøvere, hvis de ikke hadde tålt å feile, så hadde de heller aldri greid å bli så gode. Men som med dem, så trenger man god støtte rundt seg, av seg selv eller av andre, for å tørre å prøve, slik at man føler at man vil greie det selv om man feiler. For det er vel redselen for hva som skjer når man feiler, som er det som hindrer en i å prøve?

Det er litt gøy at du nevnte det med å strikke, for jeg har selv unngått veldig lenge å strikke en genser, og da jeg til slutt fikk meg selv til å gjøre det, skjønte jeg at jeg trengte å ikke være så nøye, at jeg trengte å ikke være redd for at det ble feil, at jeg måtte tillate at det ble feil og ikke perfekt. Og nå får jeg masse skryt for genseren, selv om jeg vet jeg har gjort feil i den, noe som faktisk får meg til å føle meg bedre enn om jeg hadde passet på slik at den ble perfekt. Jeg vet ikke om det gir mening. Men da får jeg bekreftelse på at ting kan være eller bli bra, selv om de ikke blir perfekt.

4

Hei.

Jeg har selv ikke vært til metakognitivbehandling, men jeg har satt meg inn i prinsippene, da andre jeg kjenner har hatt stor nytte av det. Jeg merket da jeg leste om det, at det var noe som manglet for min del, og det er akkurat det du forteller om, i forhold til det å bli trigget og at du da blir stresset over å ikke mestre, som igjen gjør at du ikke greier å ta det til deg.

Jeg har hatt kjempe god nytte av manualen “Mindfulness og medfølelse” fra Modum bad som jeg opplever tar opp tingene på en måte jeg bedre har kunne få nytte av, f.eks. så tar de for seg det med stress og når man ikke greier å ta til seg ting fordi man er så stresset, og det med selvkritikk.

For meg så føler jeg at den boka inneholder det som jeg syns metakognitivterapi mangler - hvordan man skal kunne greie å roe seg ned og ikke la tankene ta overhånd. For det er ikke bare bare (iallfall ikke for alle) å bare bestemme seg for å ikke skulle tenke på ting.

(Det er et svar på et innlegg som visst har blitt slettet? )

5

Hei!

Og takk for fint og åpent innlegg.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Jeg også tar med meg den redselen for å gjøre feil over i flere aspekter av livet. Både når det gjelder relasjoner, jobb, det å prøve nye ting, lære seg ny kunnskap osv. På jobb feks så trippelsjekker jeg ofte det arbeidet jeg har gjort for å være helt sikker på at jeg ikke har gjort noe feil. Noe som åpenbart er veldig slitsomt og noe som ikke bærekraftig i lengden. Så denne typen adferd er jo en energityv uten like og noe som burde lukes bort. Slik type adferd kommer vel ofte som følge av at man er redd for å bli oppfattet som dum eller som en som ikke mestrer. Så man kan jo stille seg spm om man burde ha så høye krav til seg selv når 70-80% er mer enn godt nok i de aller fleste tilfeller med mindre man er hjernekirurg og operer med veldig små marginer. Jeg har også nylig begynt med metakognitiv terapi og jeg merket her at de automatiske negative tankene / “triggertanker” dukket opp når jeg følte at jeg ikke mestret behandlingen noe som skapte mye stress som igjen fører til at det gjør det enda vanskeligere å ta til seg ny kunnskap. Og når jeg følte at jeg hverken skjønte teorien eller hvordan jeg i praksis skal ta i bruk verktøyene i behandlingen så meldte de automatiske negative tankene seg slik “det er ikke vits for meg å lære nye ting” “jeg skjønner det ikke uansett hvor mye jeg leser” “selv om jeg lærer det så vil jeg nok glemme det jeg har lært relativt fort som følge av at kunnskap er ferskvare…” “jeg kommer aldri til å bli kvitt depresjonen og angsten”. Denne type tenkestil gjør jo at man går i kjelleren og blir veldig nedstemt. Så det å være engstelig for å prøve nye ting og torturere seg selv i etterkant med selvkritikk dersom man ikke mestrer noe med en gang er noe jeg kjenner meg igjen i. Og det blir derfor enklere og mer behagelig og ikke utsette seg selv for utfordringer. Så hvis man klarer å bryte det tankemønsteret enten vha kognitiv terapi eller metakognitiv terapi så har man kommet langt. Så poenget mitt er at du ikke er alene og at det finnes hjelp til å kurere prestasjonsangst og det som verre er. Masse lykke til :)

6

Jeg er helt enig - synes metakognitiv behandling har vært krevende til nå. Det å forholde seg passivt til sine egne tanker er noe som er veldig svevende for meg til nå i behandlingen. Har ikke helt knekt koden for hvordan jeg skal klare det. Men Jeg har bare hatt to behandlinger så langt. Så jeg skal gi det en real sjanse før jeg endrer retning. Og kjekt å høre at du har funnet noe som har passet for deg:) Og så skal jeg sjekke ut “Mindfulness og medfølelse”, takk for tips.

7

Bare hyggelig :) Det er litt det samme prinsippet i “Mindfulness og medfølelse” - boka, føler jeg, bare at jeg opplevde iallfall at den ga meg forståelse for hvorfor jeg f.eks. havnet i tankekjør og selvkritikk, og jeg føler at den gir meg konkrete verktøy om hva jeg kan gjøre for å slippe tankekjøret eller hva jeg kan gjøre for å roe ned det. Min opplevelse av metakognitiv terapi (nå har jeg bare lest en bok i det), var at det var om å gjøre å bare skru av tankene. Men de eksemplene i boka, av dem som hadde fått hjelp av det, så hadde de først fått hjelp med å forstå sine følelser og tanker og hvor de kom fra, før de begynte med metakognitiv terapi. Det krever da også en del øvelse å se på tankene sine på den måten, at man ikke trenger å høre på dem og bare la dem få flyte forbi, eller hvordan man kan få fokuset over på andre ting. Jeg syns også du skal gi den en reell sjanse. Det er vel lov til å si til behandler også hvordan du opplever behandlingen?

9

Det høres ut som en god bok som er til å anbefale :) Gikk du i terapi samtidig som du fordypet deg i litteraturen?

Det er nettopp det du nevner der med konkrete vektøy til å roe ned tankekjør / endre fokus jeg også savner fra metakognitiv terapi. Jeg føler også at det blir en del strenge “regler” for hvordan man skal forholde seg til tankene sine. Slik jeg har forstått det til nå, så kan man feks ikke si “oi, der dukket den tanken opp, den får jeg bare la passere”, for da har man vært aktiv og ikke passiv til tanken… Men jeg holder selv på å lese boken “lev mer, tenk mindre” så håper jeg er litt klokere etter jeg har lest den. Hvilken bok i metakognitiv terpai har du lest?

I tillegg så sliter jeg med utmattelse og søvnproblemer og dette er jo noe som tynger meg veldig, og derfor er det litt rart å gå i behandling hvor det emosjonelle er veldig neglisjert. Siden metakognitiv behandling ikke har fokus på de negative tankene i seg selv eller dens opphav, men mer på hvordan man skal forholde seg til tankene sine, og da blir det ikke så mye rom for emosjonell prat om hvordan man har det.

Jeg nevnte det for behandler sist at jeg ble stresset og bekymret over at jeg ikke forstod hvordan jeg skulle forholde meg passivt til tankene mine. Han beroliget meg med at det var vanlig i starten og at vi bare hadde hatt ca to hele timer med metakognitiv terapi til nå, og at det tok en del lenger tid før man knekker koden. I tillegg så sa han at hvis jeg ikke forstår det etter endt behandling så kunne jeg få delta på gruppeterapi/kurs i metakognitiv behandling etter jul på 10-12 sesjoner.

10

Hei! Jeg kan lære deg å strikke hvis du har lyst. En liten seier bare det! Ta kontakt om du ønsker det.

11

Anbefaler deg kanskje å starte med en dagbok om slike ting, da du kan skrive om opplevelsene dine så ofte som du vil. Det kan hjelpe til å for eksempel ha færre slike tanker og kanskje du kan velge å fokusere på spesifikke tanker når du skriver som for eksempel de positive tanker.

12

Hei, vil bare si at du ikke er alene. Jeg kan sikkert ikke hjelpe deg på noe vis, men vil bare si at jeg har det på den måte jeg også, spesielt med jobb. Jeg har prøvd ulike jobber, men har bare holdt ut maks en uke kanskje, om ikke det engang. Jeg har så angst følelse i meg og syns tanken på å gjøre feil er helt ubeskrivelig vond, er redd for at medkollegaer skal kjefte på meg eller snakke bak ryggen min eller bli overgitt over “hvis jeg ikke klarer å gjøre jobben riktig”. Disse tankene og følelsene gjør at jeg ikke klarer å holde ut, er som å være i et enormt stress og press konstant så lenge du er ansatt (får aldri pause), og til slutt så går det bare ikke. Det eneste som hjelper er å si opp jobben for at det stresset skal slutte, men medfølge av det, så får man jo ekstremt dårlig selvfølelse og føler at man ikke får til noe i livet som det ser ut som at de fleste klarer. Disse følelsene hindrer meg også i å gjøre det jeg har lyst til:( men jeg ser nå at det ikke bare er meg som har det slik:) :(

13

Hei.

Det er leit å høre at du har det slik. Jeg skjønner godt at det går utover selvfølelsen din, det er fullt forståelig.

Det høres ut som noe du trenger og kan få hjelp med.

14

Hei, ja jeg hadde mitt første møte med en psykiatrisk sykepleier her om dagen, så jeg skal tilbake der igjen og ho sa at det ser ut til at jeg kan få hjelp med dette. Så det er veldig godt å vite, så håper bare at hjelpen er til hjelp :)