Angst, uro å stress

Jeg har ikke hatt det så bra i det siste. Jeg tror kanskje jeg har angst, eller i hvert fall noe som ligner. Jeg kjenner på en konstant uro og klarer nesten ikke å dra på skolen. Det føles som om alt bare blir for mye. Jeg overtenker absolutt alt, og hjernen min slår liksom aldri av.

Det verste er at jeg ikke klarer å snakke med noen om det. Ikke hjemme, og ikke med vennene mine heller. Når jeg er med venner, så hjelper det egentlig ikke – det føles bare som mer stress og press. Det er som om jeg må spille en rolle hele tiden, late som jeg har det fint, selv når jeg ikke har det.

Jeg har mange negative tanker, og jeg føler meg veldig alene. Jeg klarer ikke å være rundt mange folk uten å få en klump i magen. Jeg blir sliten av alt, og føler meg helt tom etterpå.

Å så vondt å høre. Kan du klare å snakke med helsesøster på skolen eller en annen voksen?

Veit det der er slitsomt… Til slutt blir man vandt til å holde seg unna, gjør bare ting verre.
Kan ikke ruse bort det heller, så trenger ikke prøve det kamerat.

Det er veldig leit å høre at du har det slik.

Når man er veldig stressa, så det typisk dette at hjernen jobber på høygir og det ikke er som om den greier å slå seg av.

Det er dessverre også vanlig at man trekker seg unna folk, når man egentlig trenger noen mer, iallfall noen man er trygg på og som kunne gitt en omsorg. Det er ikke alltid man trenger å si så mye, iallfall hvis man greier å vise noe av det man føler på. Eller bare be om å få en klem eller være nær noen. Er det noen du føler deg trygg på og som det er godt å være med? Å være med trygge folk man er glad i, er roende. Og når tankene dine spinner i veien og du ikke får ro, så handler det om at nervesystemet ditt jobber på høygir, du er overaktivert og trenger å roes. Det er samtidig vanskelig å finne ro når man har det slik, at det gjerne føles ut som man bare skal stresse videre, men det er det du trenger, å enten få hjelp av noen andre til å få mer ro, til å bli tryggere, eller å selv finne ting som roer deg ned.

Du trenger ikke å late som om du har det fint, når du ikke har det. Det er noe mange tror, at man må gjøre det, men det er så viktig å vise det til noen hvordan man har det, så bra at du iallfall har skrevet noe om det her.

Gode ting roer en, alt som føles godt for en selv - og det kan være ting man kjenner på med sansene sine, eller noe man liker å gjøre. Men som sagt, å være med gode folk og vise at man ikke har det så godt, er det som kanskje vel kan roe en mest av alt. Det kan føles veldig skummelt å vise hvordan man har det, men vi alle trenger å gjøre det, vi alle trenger at noen ser hvordan vi har det når vi har det vondt, for at de kan gi oss dem omsorgen eller forståelsen vi trenger.

Jeg tenker at du først og fremst nå trenger å få åpnet deg mer om hvordan du har det til noen, uansett hvem det er, om det er noen du kjenner eller en hjelpetelefon eller på disse sidene. Veilederne her er også fine å skrive til.