Har alltid vært sånn “hva tenker folk om meg hvis jeg gjør dette eller dette” også spes på skolens husker jeg at jeg ikke gjorde noe even når jeg skulle spørre om å få låne en blyant tok deg mye tid bare for meg å spørre noen eller lærer om å få lånt en blyant når vi skulle gjøre oppgaver. Dette er noe jeg tenker på mye. Hva er galt med meg? Hvorfor kan jeg ikke bare spørre istedenfor å bruke 1 time på å tenke å bruke mye energi hjernen min.
Jeg vet ikke, studere og følge med i klassen har alltid vært vanskelig for meg fordi folk var en distraksjon for meg eller var det angsten har null peiling men du skjønner hva jeg mener? Pga den fæle angsten min kan jeg ikke gjøre noe i livet mitt, f. Eks studdte eller ha utdanning fordi jeg alltid er redd for at jeg ikke er god nok! Og alt er bare vanskelig 😪
I et annet innlegg skrev du noe om måten din far hadde behandet deg på i oppveksten. Så slettet du innlegget, og jeg husker ikke helt nøyaktig hva han hadde gjort. Men det du beskriver her kan være en ettervirkning av omsorgssvikt, og ikke nødvendigvis noe galt hos deg i utgangspunktet.
vet ikke hvor gammel du er
eller hvordan din skolesituasjon er
men kjenner meg igjen
i det å overtenke ting
i det å ha angst
du bør kanskje
oppsøke en eller annen form for hjelp
det finnes mange tilbud og muligheter
snakk med helsesøster eller fastlege
alt etter som da
du kan uansett ikke fortsette å ha det sånn!
Som jeg skrev til noen andre i en annen tråd: Du har tilgang til de fleste voksenarenaer. Begynn å henge med voksne folk, så skal du se at ting ordner seg.
Neida, det er ikke noe galt med kroppen din som gjør at du reagerer slik, det er helt normalt pga. det du har opplevd med faren din. Jeg hadde det samme som deg, og jeg tenkte også at det var meg det var noe galt med som reagerte slik jeg gjorde, men så fikk jeg lære om traumer, og om hvordan kroppen går inn i forsvarsmodus. Det er fordi du har opplevd noe du har måtte beskytte deg selv mot, at du reagerer slik, og at det også er derfor du er redd. Det er helt normalt. Når det skjer noe som setter oss som person i fare, så reagerer vi på en av to måter, enten ved å gå til angrep eller flykte (f.eks. ved å bli sint), eller så blir man sånn “spill-dø”, at man ikke greier å gjøre noe som helst. Dette siste er vanlig når man opplever at foreldrene sine gjør ting mot en som en trenger å beskytte seg mot, særlig når man oppdager at det bare blir verre hvis man prøver å kjempe i mot det og fordi man er avhengig av foreldrene sine og ikke kan flykte unna dem. Når man er klar til angrep eller flukt, så er man overaktivert, og når man er sånn at man blir helt handlingslammet, så er man underaktivert. Og det du beskriver om at du bruker en time på å spørre om å få låne en blyant, så er det et bra eksempel å være underaktivert.
Når man er over- eller underaktivert, så er man i en tilstand der man er på vakt, forberedt på at noe vondt skal skje eller at noen skal gjøre noe vondt mot en, og det er en naturlig biologisk reaksjon i kroppen vår for å beskytte oss mot fare. Så det er en bra og naturlig egenskap. Men når vi har vært og er i fare over lang tid, og særlig om vi ikke greier å føle oss trygge noe sted eller med noen, så er vi hele tida eller nesten hele tida i denne tilstanden, og at det kan veksle mellom om å være overaktivert eller underaktivert. Og når man har det slik, greier man ikke å lære ting, eller det er iallfall vanskelig å lære ting, og det er vanskelig å se at det er folk som kan ville en godt. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i det?
Det tar tid å få roet ned nervesystemet/kroppen når man har måtte passe på og være på vakt hele tida, eller følt at man måtte det. Man må liksom vise kroppen sin at en er trygg nå og kan slappe av. Det tar tid, men det finnes mange øvelser for det, og sikkert fint om du får hjelp til det, så lenge du får hjelp av noen som skjønner hva du trenger.
Jeg tenker at det er komplekse traumer du trenger hjelp med, og først og fremst det de kaller stabilisering i hverdagen, få roet ned nervesystemet ditt og få opplevelse av at ting kan være bra og at du kan være trygg nå. For du har kommet deg unna faren din nå, eller? Ellers er det første steg, fjerne deg fra deg som er farlig/skadelig for deg.