barnevernet kom inn i bildet ifjor da eg sleit litt. Mista såklart barna, får se di men ingen overnatting og tilsyn både før og etter di har verrt med meg. Det er nedverdigende!
er så mye, men etter så lang tid er det ikkje vits å nevne alt. Di kommer seg unna med det di vil, vrir om på det eg sier og mener eg misforstår mye. Di har alltid vertr 2 stk, etter litt tid forstod eg at eg måtte begynne å ha med meg noen og. Bvt gjør feil og eg må lide. Ho ene av di har et underliggande hat mot meg pga typen hennes sendte noen upassende meldinger til meg i 2014!!! Da skreiv han til meg at han måtte slette meg som venn på face fordi ho hadde lest det han hadde skrivd, det kunne ikkje brydd meg mindre (har ALDRI syns han va noe nice i den forstand så har ikkkje tenktover det siden. helt til nå. Vi bur i ei lita drit bygd så ho har visst kem eg har vert og di gangane eg har treft ho så har ikkkje ho akkurat smilt (noe eg forstår). Men igjen, kan det hatet ligge der enda og ho da nå vil gjør livet mitt surt?? ho ødelgger for ungane mine også! eg har gjort alt eg har fått beskjed om, men det virka ikkje som det e nok. Føler eg må bli så ødelagt mentalt at di kan si: nei du ekje egna til å ta vare på barna dine. Eg har vurdert lenge om å bare si helt fra meg foreldreretten, men eg vil ikkje ungane ska tru eg gir di opp heller. Pr nå ser eg ikkje noe lys i enden av tunnellen, nårr eg endelig trur ting ska lette LITT så neida det vakhje det di sa eller mente eller eg har misforstått osv… Eg har ALDRI utsatt ungane mine for noe farlig, eg va deprimert ei stund og låg mye i seng når far var tilstede. Det e så mye mer detaljer eg skulle fått med her. Men samtlige folk i min omgangskrets, familie, lege og psykokog mener bvt drar den for langt nå og at eg er mer enn skikka til å ha ansvar igjen. Eg føler sjøl eg er skikka og ikkkje minst klar for det og. Men bvt kan tydeligvis gjør som di vil. Eg kommer ingen veg her i livet, eg stå på stand by og detta blir mer og mer belastande for ungane.
-mamma til 3