Tvang meg selv til å kutte

Selvskading og tvangstanker
1

Første gang jeg kuttet meg selv var januar 2024 men det var ikke dypt. Jeg begynte også å brenne meg selv en måned etter. Når det var april var kuttene blitt til små tynne arr, jeg gruet meg skikkelig til sommeren fordi da kommer alle til og se at jeg var for feig til å kutte dypere. Jeg følte meg skikkelig ugyldig så jeg begynte å tvinge meg selv til å kutte dypere. Men det var jo helt ubrukelig fordi nå er jeg stuck med arr som aldri kommer til å forsvinne, jeg føler meg fortsatt ikke gyldig og det gjorde meg mye mer deprimert.

Jeg har ikke kuttet meg selv siden 2024 desember men jeg brente meg selv noen måneder siden, og jeg har veldig lyst til å starte å kutte igjen, men jeg vet jo at det bare gjør ting verre.

Jeg angrer skikkelig fordi jeg må alltid ha på lange armer, jeg må egentlig ikke fordi de jeg bor med vet det, men jeg synes det er flaut og jeg skammer meg. Jeg mistet også venner fordi jeg stoppet å henge med dem pga de ofte ville bade eller være ute på de varmeste dagene, og jeg ville ikke ha på korte armer så jeg bare stoppet å henge med dem, som jeg vet er min feil. Jeg har fortsatt to venner jeg er med noen ganger men de vet det heller ikke og jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle dem fordi jeg vil ikke at de skal se på meg annerledes

2

Man trenger ikke å ha spesielle talenter eller hobbyer for å være et dyrebart menneske; du er det simpelthen fordi du lever og er til.

Det du sliter med, er ikke noe du er alene om, for jeg har kjent mange som har hatt tilsvarende problemer, både når det gjelder selvskading, sosial angst og andre ting, og kan forsikre deg om at man ikke blir mindre verdt selv om man har det vondt, snarere tvert imot.

Så ikke vær redd for skolestart eller livet selv; tilværelsen er riktignok ikke alltid en dans på roser, men den har likevel mye å by på, og solstrålene som lyser opp en ny dag, er også til for deg; det samme gjelder vennskap - det finnes mange snille mennesker der ute du kan bli venn med, som jeg skrev det tidligere:

For det er en mening med alt, og du er den eneste som kan leve livet ditt; verden trenger deg mer enn du aner og det er en grunn til at du er til - du er vennen noen savner, mennesket noen bryr seg om.

Synes det er flott at du ikke har kuttet deg så lenge, men som du selv skriver, får man arr slik at man ikke bør gjøre det mer; at man har arr, er likevel ikke noe å skamme seg over - om noen skulle spørre deg om dette, kunne du eksempelvis svare at dette ikke bare er noe man får øye på; dette er også fortid, noe som var, som ikke lenger er. At du har hatt det vanskelig, betyr ikke at fortiden skal følge deg videre til tross for at man får øye på arrene - fremtiden din er full av håp; det er håpet man burde fokusere på.

Ikke vær redd, for livet ditt er altfor verdifullt til å brukes på å være redd for ting; hver eneste dag som går, hvert eneste øyeblikk, vil aldri komme tilbake igjen.

Ønsker deg uansett det beste videre og håper virkelig alt ordner seg for deg; vet ikke hva du har vært gjennom, men smerten man har opplevd inni seg, er med på å forme en som menneske, og der andre fokuserer på banale, overfladiske ting, forstår andre mer, og kan betrakte livet med andre øyne.

Til slutt vil jeg legge ved en lenke til et lite eventyr jeg også har lenket til før, slik at du kanskje har sett det tidligere, men det er også greit å huske på at eventyret forteller mer enn bare ordene som står der - både selve fortellingen og den virkelige historien som ligger bak, er en historie om håp, og at ting kan ordne seg uansett hvor mørkt og dystert livet enn ser ut; det finnes alltid, alltid håp.

Glem aldri dette, og ta så godt vare på deg selv som du er i stand til, som det dyrebare mennesket du er; verden trenger deg, ikke fordi du lever opp til bestemte krav, men simpelthen fordi du er deg selv.

3

Hei, jeg kan kanskje ikke være til noen hjelp, men jeg går gjennom en lignende situasjon. Jeg har bodd i Norge i 3 år, men jeg har kuttet meg i hendene i 6 år, og nylig begynte jeg å brenne meg i ansiktet. Ærlig talt har jeg ingen venner lenger fordi de som er i Ukraina sluttet å leke og snakke med meg fordi de fant nye, eller krigen tok dem bort. I Norge mobber de meg bare for kuttene og utseendet mitt fordi jeg ikke er som alle andre.
Jeg skjuler også kuttene mine, og de er dype, og noen steder er det knapt synlige arr fra mikrokutt.
Jeg skjuler dem ikke lenger fordi jeg vet at de uansett ikke vil komme til meg, og at de heller ikke vil komme, så det gir ingen mening for meg å skjule dem, og å forklare dem til vennene eller kjæresten min enten fordi jeg ikke finner dem, og jeg har dem ikke i det hele tatt lenger.

Det eneste jeg vil si, som alle andre, er at du må stoppe.
Når du tror du vil kutte deg på hendene igjen, begynn å gjøre noe rundt i huset, for eksempel: vaske, spille spill eller dusje. Når jeg vil kutte meg på hendene eller brenne huden i ansiktet, går jeg ut en tur med musikk og en termos med te i vesken, og jeg går bare dit føttene mine tar meg. Når du lytter til musikk og ser deg rundt, blir det lettere. Du kan begynne å ta bilder av favorittlandskapene dine, til og med gater. Jeg gjør det, og det roer meg også ned, for når du endrer innstillingene på telefonkameraet eller et annet kamera, kommer ikke tankene til deg fordi du konsentrerer deg om noe annet.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jeg er sikker på at du er et godt menneske som bare trenger å være snill mot seg selv og ikke torturere seg selv. Vi er alle litt verdiløse, og vi er alle mennesker. Hvis vi var perfekte, ville vi vært som roboter.
Du er en person som har mye foran seg og er lykkelig.

4

Dét er trist at du har kutta deg opp. Samtidig så forstår jeg åssen du har det, for jeg gjorde det samme for over 24 år sia.

Dét var mest nederst på håndledda. Jeg har blitt vant å se arra nå, men det var litt flaut i begynnelsen. Vet du hva jeg gjorde? Jeg klipte av fotleddet til hølete sokker 🧦, og brukte resten som pulsvarmere, og dét skjuler de fleste av arra! 😊